Hvor var du?

Det er gått hele ti år siden terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, og på mange måter syns jeg det virker som en evighet siden. Likevel husker jeg svært godt hvor jeg var da jeg fikk vite det, og jeg husker at jeg hadde en sterk følelse av uvirkelighet og samtidig en voksende angst for hva det ville bety på sikt. Og en klar visshet om at det som skjedde nå var en historisk begivenhet.

I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.

Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.

Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.

- Helga Marie -