Selvmedlidenhet er en uting...

... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.

Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)

Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.

Her er en smakebit:



- Helga Marie -