En artikkel i dagens Dagbladet på nettet minte meg om mine uker som arbeidssøkende gjennom NAV-systemet våren og sommeren 2004. Bakgrunnen for at jeg havnet i dette systemet var at jeg sa opp jobben jeg hadde for å flytte sammen med min daværende kjæreste et annet sted i landet og jeg meldte meg som arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet.
Det jeg lærte av kontakten med NAV var at saksbehandlingen var svært forskjellig i ulike deler av landet og at jeg klarte meg best på egenhånd.
Da jeg meldte meg arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet fikk jeg en karantenetid på åtte uker (tror jeg det var) fordi jeg frivillig hadde sagt opp den jobben jeg hadde. Hos NAV i kommunen jeg flyttet til ble denne avgjørelsen reversert og jeg fikk etterbetalt dagpenger for karanteneperioden fordi de kalte det "familiegjenforening".
Nå holdt ikke forholdet over sommeren, og tilbake i Oslo om høsten hadde ikke NAV mye å tilby, bortsett fra et sted der jeg kunne lete etter ledige jobber å søke på og mye mer var det ikke snakk om. Jeg spurte etter kurs eller annet jeg kunne gjøre av nyttige aktiviteter i ventetiden, men det fantes intet. Så fikk jeg lærervikarjobb gjennom en venninne. Dette ble etter hvert utvidet til 100% og min kontakt med NAV opphørte.
Noe av det siste jeg hadde kontakt med dem om var overgangsperioden før jeg skulle gå over i 100% lærerjobb. De svarte greit på spørsmålene mine og avsluttet med at "du vet hvor du finner oss". Jeg må nok innrømme at jeg hadde satt pris på et "gratulerer" også. Uansett er jeg svært takknemlig for at jeg ikke har hatt behov for å "finne dem" i ettertid, og inntrykket jeg får gjennom media og andre kanaler bekrefter vel dessverre bare antakelsene mine om at det foregår mye snodig i regi av denne offentlige etaten, og at mistenksomheten overfor arbeidssøkende ofte er større enn ønsket om å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet.
- Helga Marie -
Jeg har heldigvis aldri vært nødt til å kontakte dette forunderlige kontoret, men da husbonden forsøkte å få hjelp til å skaffe seg jobb etter endt utdanning, fikk han blankt nei. Begrunnelsen: "Du har jo allerede en jobb."
SvarSlettOg jo da, det stemte forsåvidt. Han hadde jo tross alt vakter på Narvesen annenhver helg... Fire dager underbetalt arbeid i måneden må jo være nok til å forsørge seg og betale ned studielånet, må vite!
(Det hører også med til historien at han dagen etter tok turen til Manpower - og dagen etter det igjen hadde han jobb!)
Dette bare bekrefter mine antakelser, og det er jeg jo glad for, for det er så slitsomt å justere fordommene sine. Men ærlig talt er det jo ganske trist!
SvarSlettEn annen ting dette vitner om er at den som har tiltak til å jobbe med saken selv ordner det seg for uten NAV, og de som ikke har det, ja de får vel antakelig ikke noen særlig verdifull støtte av det offentlige heller.
Det er omtrent som at man må være frisk for å være syk.
Ja, det er ingenting som er så slitsomt som å revurdere fordommer :D
SvarSlett