Å være et medmenneske

Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.

Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.

Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.

Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.

- Helga Marie -