"Mitt syn er at det blir heilt feil av helsevesenet å bidra til at det blir fødd ufrivillig farlause barn."
Det jeg har hengt meg mest opp i er egentlig ikke at det finnes leger som har problemer med å gå på akkord med sin overbevisning selv om det også kan være et tema å ta tak i. Hva om en lege er mot sex før ekteskapet, for eksempel? Er det da grunn til å nekte folk som ikke er gift prevensjon? Jeg har derimot blitt litt opphengt i begrepet "ufrivillig farløs" - hva er det for noe tøys? Hvor mange frivillig farløse finnes det der ute? Jeg vil tro at de er i et mindretall.
Og et spebarn er ikke verken frivillig eller ufrivillig farløs. Det blir født, uten å ha bedt om det på forhånd og er totalt overgitt omgivelsene for omsorg, kjærlighet, veiledning... At et barn har så lite det skulle sagt om hva slags liv det fødes inn i er uansett et tankekors. Men barnet stiller med åpent sinn og godtar og blir glad i de omsorgspersonene som omgir det til daglig. Det er i alle fall det min sunne fornuft sier meg. Jeg er ikke akkurat forsker på feltet.
At mange barn nok har behov for å få svar på hvem som er far er nok en realitet man må regne med. For et par-tre år siden så jeg en amerikansk dokumentar på NRK fra det homofile og lesbiske miljøet i San Francisco. De var tidlig ute med å etablere familier med barn og mange av barna er voksne nå og deltok i programmet om hvordan det hadde vært å vokse opp med to mødre eller to fedre.
Ikke overraskende var det ulike svar på det, men alle som deltok i programmet hadde et godt og nært forhold til sine foreldre. Hvor viktig fraværet av f.eks. en farsfigur var varierte ganske mye. To søsken, den eldste en voksen jente og den andre en gutt i 12-års alderen hadde reagert forskjellig. Gutten savnet en pappa. Og mødrene var åpne på at dette var en problemstilling de ikke hadde tenkt så mye på før den dukket opp. De hadde trodd at hvis de var to kjærlige foreldre ville ikke barnet savne en far, men så gjorde altså yngstesønnen det likevel.
Et annet poeng som ble trukket frem i programmet var at mange av de homofile og lesbiske foreldrene håpet at barna deres ville bli heterofile. Det overrasket meg veldig. Man skulle jo tro at de - om noen - ville være åpne for alle varianter? En datter som hadde vist seg å være lesbisk fortalte (sammen med moren) om hvor vanskelig det hadde vært for moren å godta dette. Hun følte at hun hadde mislyktes i oppdragelsen og det tok tid før hun innså hvor håpløst det var å ha en sånn holdning. Teorien programmet forfektet var at å få et barn som var heterofilt var et bevis på at miljøet ikke hadde noe å si for legningen og altså en viktig anerkjennelse av evnene til foreldreskap.
Det kan ikke være lett å skulle drive banebrytende familieliv. "Alle" omkring har en mening om saken og det er mange faktorer man ikke er herre over i forhold til barna sine. Men det er det da jammen for alle foreldre. Man aner ikke hva de små kommer til å møte på sin vei. Av vanskeligheter i forhold til skole, venner, selvbilde... Det er mange, mange skjær i sjøen og det viktigste foreldre kan gjøre enten de er mor og far, mor og mor, far og far eller alene med oppdragelsen er å møte barnet med kjærlighet, åpenhet og respekt, lytte, snakke med, oppmuntre, lære dem respekt for medmennesker og våge å ta del i smerte over ting i livet som er vanskelige. Det er det som betyr noe. Det står forresten mye spennende å lese om tilknytning mellom barn og foreldre på Hannes hjørne, så ta gjerne en kikk innom om emnet interesserer deg.
Å være født ufrivillig farløs er uansett en håpløs språklig konstruksjon fordi:
1. Når man er spebarn vet man ikke at man "skal" ha en far og en mor.
2. Å være ufrivillig farløs forutsetter, språklig sett, at man kan være "frivillig farløs" og det begrepet er nesten enda verre fordi det indikrer at man har tatt grep for å kvitte seg med en uønsket far (og noen gjør jo det...).
Hadde legen derimot sagt "planlagt farløs" skulle jeg ikke kranglet. Jeg lover!
- Helga Marie -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar