Junikvelder er spesielle. De er så fulle av liv og forventning og tidlig sommer og løfter om bare føtter, berusende blomsterduft, forelskelse og en egen sårhet som bare finnes i juni...
Et raskt tilbakeblitt viser at jeg blir ekstra lyrisk innstilt i juni. Antakelig har det en sammenheng. Dikt (andres, vel og merke) er det jeg må ty til når egne ord blir platte og uten evne til å fange øyeblikket. For tre år siden dukket blant annet Junikveld av Hans Børli opp på bloggen og her er en reprise for den som ønsker det.
Forøvrig kan jeg melde at det er knyst stille i huset. Mann og barn sover, uten for stuevinduet blomstrer endelig den hvite syrinen og jeg skal legge meg jeg også. Det er bare så deilig å sitte opp i det nattstille huset og være alene littegrann. Deilig fordi jeg vet at jeg ikke egentlig er alene. Bare her i stua akkurat nå.
I morgen tidlig når Poden vil opp samtidig med at pappaen hans står opp kl. 5 og ikke har tid til å ta morgenstellet kommer jeg nok til å angre på at jeg ikke la meg for en time siden. Men akkurat nå syns jeg det er verdt det - å sitte her og bare være meg i all stillhet.
- Helga Marie -
Det er noe med juni, sånn innimellom de dagene da det egentlig føles som høst... Kom ut av døra i dag og luktet sommeren etter regn, det var også en fin følelse. Nå mangler bare litt sammenhengende sol, så er jeg fornøyd :)
SvarSlettJeg slutter meg til siste taler! :)
SvarSlett