Knus, knas

I dag tidlig kom jeg for sent til bussen. Det var skikkelig ergerlig. Først hadde jeg fundert noen minutter på om jeg virkelig måtte stå opp for å ta kvart på åtte-bussen og hadde jeg holdt meg til den tanken hadde det vært like greit. For bussen kom bittelittegranne tidlig og jeg var ute bare akkurat i tide og siden bussen alltid er litt sent ute tok jeg ingen forholdsregler og kastet et blikk over skulderen på vei mot busstoppen. Altså gled bussen opp på siden av meg og forsvant idet jeg kom til bussholdeplassen. Da var det for sent. Jeg sto likevel på busstoppen i ti minutter i håp om at jeg hadde tatt feil.

Det rare er at jeg må ha hatt på følelsen at jeg kunne bli for sen. Jeg tok nemlig svært lett på vannpyttknusing på vei til bussen. For jeg skal gjerne innrømme at når våren er i anmarsj og nattekulda har lagt et tynt islag på vannpytter i veien ser jeg det nærmest som en plikt (en gledelig en!) å knuse isen så snart jeg har sjansen. På vei til bussen i dag gjorde jeg det ikke skikkelig fordi jeg visste at jeg hadde litt knapt med tid. Jeg får ta mitt monn igjen senere, men snart er det ikke kaldt nok om nettene til at det blir is mer.

Når høsten kommer er det en helt annen sak. Jeg knuser isen da også, for jeg syns det er så moro å høre og kjenne at det knaser under skoene mine. Men det er med en annen ærefrykt jeg foretar dette ritualet hver høst. Det er et helt annet alvor over isen om høsten. Den har rett til å være der og skal snart overta både små og store vann. Men om våren er det om å gjøre å få den vekk - den er på vikende front og jeg hjelper til så godt jeg kan.

Om noen syns at dette er barnslig så er jeg helt enig. Jeg innrømmer at jeg faktisk rødmet litt over meg selv da jeg knuste is på vei forbi et klasserom her en morgen og plustelig ble klar over at jeg kunne observeres fra vinduene. Hm. Ikke at jeg tar det veldig tungt, men det er klart at slike aktiviteter ikke passer så godt sammen med verdig læreroppførsel.

Men tilbake til bussen i dag tidlig - hva skulle jeg så foreta meg? En snau time mellom litt før åtte og litt før ni en morgen tidlig i april? Alternativene var å bli stående der jeg var, henge på Statoil til neste buss eller dra inn til byen og henge på busstasjonen til neste buss. Det ble til at jeg valgte det siste. Og i en krok av ventehallen fikk jeg jammen rettet to stiler. Så dermed var jeg temmelig fornøyd med meg selv når sant skal sies.

- Helga Marie -