Jeg innrømmer at jeg er en temmelig sentimental type. Det er ingen tvil om at jeg har en hang til å mimre og føle meg hensatt til steder og stemninger når den rette påminnelsen kommer. Lukt og lyd er effektivt, årstid ligeså. Plutselig var jeg transportert tilbake i tid. Riktignok ikke så langt tilbake i tid, bare to år. Men Blindern, og særlig humanistisk fakultet lå der i aprilsola akkurat som for to år siden da jeg var i siste innspurt av masteroppgaveskriving. Nå er jeg igjen i en innspurtfase, riktignok bare med tre små oppgaver på seks sider, men det var nok til å gjenskape følelsen av avslutning, av studentliv som går mot en ugjenkallelig slutt og kombinert med en superhyggelig lunsjavtale med en god venninne var det virkelig duket for mimring.
En ganske sentral forskjell er det at jeg nå for tiden må nøye meg med å skrive på en av fakultetets datamaskiner på Sophus Bugges hus og ikke på min egen kjære MacBook på egen lesesalsplass med utsikt over hele Oslo. Det kan selvsagt føles som en degradering, men det fungerte forholdsvis greit. Tankeflukt kan man få til ved å la blikket gli over fylte bokhyller også!
Etter et par timers mer eller (kanskje helst) mindre effektiv skriving møttes vi på plassen utenfor Sophus og ruslet i deilig vårsol til Åpent Bakeri. Det var noe vi gjorde innimellom - ikke så veldig ofte - da vi var fulltidsstudenter. Helst når noe ekstra var på gang. En oppgave levert, eller når det kanskje var behov for litt å trøste seg med. Og med fare for å høres helt banal ut må jeg si at Åpent Bakeri er et fantastisk sted. Kafeen og utsalget ved Damplass i Ullevåll Hageby er skrekkelig populær og det er egentlig bare dumt å gå dit rundt lunsjtider, og noen plass ute i sola fikk vi ikke. Men siden det var så vakkert vær var det i det minste god plass inne. Det er ikke riktig alltid. Jeg har flere favoritter på Åpent Bakeri. En av dem er kjempestort rundstykke med smør og rørt jordbærsyltetøy. Så er det blåbærbolle med crème fraîche og hylleblomstsaft. Og kaffe. Og kakao. Åh, så mye deilig. Så det var litt hardt å bestemme seg. Blåbærbollen hadde forresten eggekrem og ikke crème fraîche, et "fremskritt" jeg kjenner at jeg er litt imot.
I vårsola gikk praten, akkurat som våren for to år siden og vi var hjertens enige om at vi hadde det godt som fulltidsstudenter med studielån i lommeboka og bare innleveringsfrister å bekymre oss over (og dem husker vi nesten ikke lenger).
Så sentimental kan man bli. Og det er deilig. For selv om vi lever her og nå, så er det så deilig å av og til få besøke en deilig, forgangen periode av livet. Kjenne at alt er som det var, selv om alt er forskjellig. Og etterpå reise tilbake til nåtiden og ha det ganske så greit der også. Til tross for innleveringsfrister.
Forøvrig kan det meddeles at juletrebelysningen fortsatt henger oppe året rundt!
- Helga Marie -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar