I de voksnes vold

I forlengelsen av gårsdagens bloggpost om Delara Darabi kom jeg på en annen sak som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden: Drapet på ni år gamle Christoffer Kihle Gjerstad som A-magasinet hadde en lengre artikkel om forrige fredag. Stefaren er dømt for drapet i tingretten og denne uka startet ankesaken i lagmannsretten.

Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!

Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?

Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.

Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).

- Helga Marie -