mandag 30. mars 2009

Det var en gang




Det var akkurat som jeg tenkte - når jeg har tusen andre ting å gjøre blir blogging ekstra moro. Så da skriver jeg freidig i vei. Og i dag blir faktisk temaet til en viss grad relatert til det som var den opprinnelige planen med bloggen, nemlig å være historiedidaktisk.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde jeg besøk. Opphavet (hvis hus jeg leier for tiden) er innom for å rydde i noen gamle saker og pakke bort og om mulig kaste ting de ikke trenger lenger. Og så hadde de med seg den nesten nye bygdeboka for Dovre der morsslekta mi har røttene sine. Denne har de visst gransket med iver de siste dagene, særlig far, og dette avstedkom en tur innom Digitalarkivet. Vi ble sittende en godt stund far og jeg, ivrig opptatt med å finne forfedrene våre og spore opp vigsler, barnefødsler ("måtte" de gifte seg, tro), dåp og begravelser. Moro å leke detektiv.

Og så er det flere ting som slår meg på en gang mens jeg klikker hit og dit og forsøker å tyde snirklete gammel håndskrift: Så mye levd liv som finnes mellom disse korte besøkene innom kirkeboka! Mange av forfedrene mine (omtrent alle) var fattigfolk. De har møtt øvrigheta, med en skamfullt gravid mage til bryllup. Måtte for all del unngå at det ble stående "uægte" i rubrikken "ægte eller uægte født". De har sendt bud på lege da ungene ble så syke at det ikke var mer å gjøre fordi de ikke hadde råd til å få legebesøk før. De har flytta fra husmannsplass til husmannsplass, enten i håp om å få det bedre eller kanskje fordi de ble kasta ut der de bodde? Et oldeforeldrepar fikk fire unger på åtte år og bodde en ny plass for hver unge. For et liv.

Det finnes noen bilder her og der. Innsunkne munner fordi det ikke var tenner igjen. Slitte arbeidsnever i fanget. Jeg blir ganske så ærbødig når jeg tenker på hvilken reise denne slekta mi har foretatt. Jeg jobber i samme kommunen som der oldeforeldrene mine flytta fra sted til sted. Der de bodde er det til nød feriesteder nå, og det tror jeg gjelder bare den siste plassen de bodde. Selv leier jeg et stort hus sentralt i nabokommunen. Jeg har mangeårig universitetsutdannelse i likhet med foreldrene mine. Vi sliter oss ikke ut. Opphavet nærmer seg pensjonsalderen. De har tennene sine i god behold. De ser ganske bra ut, egentlig. Friske og sunne som bare det. Det skjer jo at vi sitter i telefonen ei stund før vi kommer gjennom til fastlegen om vi skulle trenge en konsultasjon, men mer dramatisk enn venting i noen minutter er det sjelden. Et besøk i Digitalarkivet setter virkelig tankene i sving.

Historiedidaktisk lurer jeg på om ikke elevene mine skal få prøve seg på en reise i gamle kirkebøker. Det er noe med å se med egne øyne disse sirilige sidene som nå bare er navn, men som har vært levende mennesker en gang.

- Helga Marie -

3 kommentarer:

  1. Det er så spennende med familiehistorie. Jeg savner litt det å sitte i et arkiv med meterlange hyller foran meg..

    SvarSlett
  2. Dette er jo Rasmus' domene:)

    SvarSlett
  3. Kine: Ja det er kjempespennende! Skulle gjerne hatt mye mer tid til det. Og så er det så spennende å spekulere på alt det som ikke står.

    Siri: Ja jeg tror jeg må komme meg avgårde for å se hvordan han har det der.

    SvarSlett