Søndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?
Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.
Antakelig er de holdningene som kommer til orde i Rilla of Ingleside representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som "Dulce et Decorum Est" av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.
- Helga Marie -
Interessant! Kanskje det får bli sommerferielesningen min. Nå skal jeg i alle fall starte på Austen igjen :)
SvarSlettJa, jeg ble ganske fascinert da jeg plutselig så den siden av boken. Ellers er det vel egentlig ingenting som kan rokke ved Annes heltinnestatus i mitt litterære liv, men det er likevel tydelig at preferanser forandrer seg. Og godt er vel egentlig det!
SvarSlettJeg noterer meg tidspunktet for innlegget ditt ;)
SvarSlettMen så stemmer ikke tidspunktet for mitt - så da krysser jeg fingrene for at du ikke var lysvåken klokken 4 i morges!
SvarSlettDet var jeg, men det hadde sine gode grunner som kan oppsummeres i to korte ord: mate baby. Jeg lover at jeg ikke var på nettet da, for egentlig var jeg bare våken og registrerte at Erling tok jobben. Men hvis du gidder å regne på det, så er det blitt altfor sent nå. (Jeg skjønner forresten ikke hvorfor tidspunktet er feil, for jeg mener jeg har stilt inn på norsk klokke i sin tid... haha, "sin" tid... nei, nå begynner jeg å bli for trøtt. Be meg gå til sengs!)
SvarSlettRegnet nok med at du kunne være "våken" på det tidspunktet, men ikke LYSvåken ;)
SvarSlettTrøtt til sengs halv fire om ettermiddagen...? :D Mye moro med feilstilte klokker!
Det hender blogger tuller med klokkeslettene for mine innlegg også. Andre ganger er det riktig, og jeg har ennå ikke klart å liste ut hvordan det henger sammen (når sant skal sies, har jeg ikke brukt så mye energi på det heller, altså).
SvarSlettFor øvrig: Anne fra Bjørkely er (sammen med Narnia-bøkene) barndomsfavoritt nummer én. Jeg har lest de første tre bøkene så mange ganger at jeg har mistet tellinga, også som voksen - det er ypperlig trøste-og-kose-lesing. Men for fire-fem år siden kjøpte jeg hele serien på engelsk, og da stusset jeg også over den siste boka. Akkurat den hadde jeg ikke lest siden jeg var liten, og den var slett ikke som jeg kunne huske.
Siri: Hehehe, jeg kan nok være trøtt som en strømpe halv fire om ettermiddagen, men det er heller sjelden jeg går til sengs da...
SvarSlettHanne: Åh, enig - Narnia-bøkene er også en storfavoritt. Jeg fikk en flott illustrert utgave av noen venner til jul for noen år siden og leste alle på nytt da. Helt fantastisk! Når det gjelder Anne-bøkene tror jeg de må være forkortet på norsk. Dessuten er det to bøker som er skrevet etter de andre som aldri ble oversatt. Men de er litt sånn "juksebøker", for hun fyller hull i historien i ettertid og det er ganske tydelig. Jeg kjøpte bøkene da jeg var 14 år på familieferie i Canada, men det tok noen år til før jeg var god nok i engelsk til å lese hele serien selv. Men det skal sies - det var en inspirasjon til å jobbe med faget. Kanskje ikke så rart jeg ble engelsklærer til slutt?