Fortsettelse...

Jeg ble så inspirert av min egen bloggpost at jeg fortsetter litt til. Jeg kom i tanker om et par dikt fra 1. verdenskrig som var pensum da jeg tok engelsk i tredje klasse på videregående. De har ganske ulikt perspektiv på å være soldat i krig. Flaks for meg - begge diktene sammen med novellen "Soldier's Home" av Ernest Hemingway dukket opp på eksamen bare få uker etter at jeg hadde skrevet en analyse av de tre tekstene sett i sammenheng, en ekstraoppgave for å berge en karakter på vei nedover. Det gav meg et klart fortrinn på eksamen og oppgaven som berget standpunktkarakteren ble derfor også bergingen i forhold til en respektabel eksamenskarakter. Er det rart jeg husker disse gutta?

Men alvorlig talt - diktene gjorde sterkt inntrykk på meg. Såpass at det sitter igjen enda. Det er verdt å merke seg at Rupert Brooke aldri havnet i kamp. Han døde av blodforgiftning i militærforlegningen før han kom så langt som til å se nakent stål for å si det sånn. Wilfred Owen, derimot, rakk å se mye grusomt før han ble drept i 1918. Vi tar dem kronologisk - her ved starten:

The Soldier

If I should die, think only this of me:
That there's some corner of a foregn field
That is forever England. There shall be
In that rich earth a richer dust concealed;
A dust whom England bore, shaped, made aware,
Gave, once, her flowers to love, her ways to roam,
A body of England's, breathing English air,
Washed by the rivers, blest by suns of home.

And think, this heart, all evil shed away,
A pulse in the Eternal mind, no less
Gives somewhere back the thoughts by England given,
Her sights and sounds; dreams happy as her day;
And laughter, learnt of friends; and gentleness,
In hearts at peace, under an English heaven

Rupert Brooke (1914/15)

Etter noen år med krig:

Dulce Et Decorum Est

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distand rest begun to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of tired, outstriped Five-Nines that dropped behind.

Gas! Gas! Quick, boys! - An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling,
And flound'ring like a man in fire or lime . . .
Dim, through the misty panes and thick green light,
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues, -
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Wilfred Owen (1917/18)

Jeg er klart på parti md Owen, men jeg ser jo at Brooke setter ord på akkurat de patriotiske, romantiske, edelmodige, heltmodige følelsene som sannsynligvis er noe av drivkraften når unge menn og kvinner villig ofrer livet og det er vel ikke helt uten grunn han har skaffet seg plass blant klassikerne i engelsk litteratur.

Til slutt: jeg bare må le litt av alle referansene til min egen skoletid her. Er det rart jeg ble lærer - jeg har jo elsket å være elev. Får håpe jeg kan klare å bidra til at noen sitter igjen med tilsvarende sterke opplevelser . . .

- Helga Marie -