Jeg liker å gå til gudstjeneste på søndager. Søndag med kirkegang gjør at dagen oppleves helt annerledes enn andre dager. Mer høytidelig på en måte - mer ettertenksom, kanskje? Jeg blir ofte gående og tenke på det som skjedde i kirka resten av dagen, nynne på salmene og av og til må jeg slå opp og lese bibeltekstene en gang til hjemme.
I ungdomstiden var jeg relativt aktiv i mer lavkirkelige kretser, deriblant Norges kristelige student- og skoleungdomslag (NKSS) og Misjonssambandet. Jeg har mange gode minner derfra. Det var et godt og trygt fellesskap å være i, med et tydelig fokus på Jesus. Samtidig opplevde jeg et og annet som jeg reagerte litt negativt på, særlig var dette tanker og holdninger som reflekterte en konservativ teologi. Så selv om jeg sikkert av mange ble oppfattet som konservativ i denne tiden var ikke det en merkelapp jeg nødvendigvis gav meg selv. Og i dag passer den definitivt ikke.
Grunnen til at jeg kom på dette akkurat i dag var at det innimellom var en del snakk om hvor feil det var å være bare "søndagskristen", akkurat som det var helt feil å være "miljøkristen". For å ta det siste først (første gangen jeg hørte uttrykket skjønte jeg ikke hva det betydde i det hele tatt) så var visst det å bare "dilte etter" og ikke ha gjort seg opp en klar mening om sitt forhold til Jesus selv. Jeg må innrømme at jeg reagerte nokså negativt på denne betegnelsen da som nå. For det første var jeg slett ikke sikker på at betegnelsen ikke rammet meg selv. Det var ikke hver dag jeg følte meg så veldig kristen og da var det greit å ha venner som var det som jeg kunne lene meg litt på. Tross alt betydde det jo noe for meg om jeg ikke alltid var helt klar over hva. Mulig at dette var bevisst nok til at jeg unngikk merkelappen "miljøkristen", men jeg reagerte likevel på at det var så negativt å bare "være med". Er ikke Gud like glad i alle? Og er det så sikkert at han opererer med samme bekjennelseskrav som mennesker gjør? Jeg er sannelig ikke sikker nå heller.
"Søndagskristen" var en annen uglesett tilstand. Det betydde at man konsentrerte kristenlivet sitt om gudstjenesten på søndag og ellers hadde fri. Og det er selvsagt litt snodig hvis man bare er religiøs akkurat den drøye timen gudstjenesten varer. Men nå tror jeg jo ikke at de fleste som går i kirka på søndagene kjenner det sånn. Sikkert ikke alle de som ikke er på en eller annen gudstjeneste eller møte hver uke heller. Vi som tror og tviler har nok dette med oss i hverdagene også. Det føler jeg meg ganske sikker på.
Nå skal det sies at i 16-19 årsalderen er man skråsikker på mangt. Kanskje har mange av de jeg diskuterte dette med forandret seg de også og tenker annerledes nå enn de gjorde da. Men hos meg har det brent seg fast at det var visse ting som ikke var godtatt og/eller helt bra, noen spesielle standarder som gjaldt hvis alt skulle være på stell og jeg tenker at noe av problemet som kristne miljøer står overfor er det å være i skjæringspunktet mellom å være tydelig og samtidig ikke fortape seg i uviktige detaljer. Og disse detaljene er det jo selvsagt en viss uenighet om.
Jeg er i alle fall glad for å være "søndagskristen". Det er en dag i uka jeg kjenner helt tydelig og konkret at jeg hører hjemme i Guds store familie. Så får det heller være om den følelsen innimellom forsvinner i dagliglivets trivialiteter. Takk og pris for en dag i uka der det går an å legge hverdagen til side og få være litt mer høytidsstemt, ettertenksom og religiøs enn alle de andre dagene!
- Helga Marie -
Kanskje er den mer negative lesningen av "søndagskristen" det å blåse fullstendig i budskapet resten av uken og "gjøre opp for seg" på søndager, før man starter på ny (umoralsk) frisk på mandag? Jeg ser i alle fall ikke noe negativt ved din versjon:)
SvarSlettTakk skal du ha, Siri! Det er mulig at begrepet "søndagskristen" bør leses så negativt som det du trekker frem - det har jeg faktisk ikke tenkt på. Og det er jo virkelig negativt! Og ikke særlig helstøpt. Men hvem kan vel skryte på seg å være det i alle situasjoner... (selvransakende sukk).
SvarSlettDet er jo det som er det herlige med språket, at det faktisk er det vi gjør det til. Så jeg synes godt du kan gripe din definisjon med begge hendene, og blåse i eventuelle andre:)
SvarSlettTenkte bare jeg skulle komme med et forslag til hva som evt. kan føre til en negativ lesning av uttrykket. For det er vel mulig at de som ser negativt på det, ikke har tenkt på din definisjon?
Jeg vet ikke helt for å være ærlig. Det begynner jo å bli noen år siden vi diskuterte dette som heftigst og jeg er ikke helt sikker på hvor klart jeg argumenterte for mitt syn den gangen. Kanskje det er derfor jeg må si noe om det nå?
SvarSlettOg språk er fantastisk! Jeg blir bare mer og mer fascinert av hvilke muligheter (og hvilken makt) det ligger i språk!
Ja, ikke vet jeg, jeg har jo ingen slike tilbøyeligheter (religiøse, altså. Språklige tilbøyeligheter har jeg i fleng!). Men jeg må si at uansett om det er religiøst eller ikke religiøst begrunnet lar jeg meg provosere av skinnhellighet av typen "jeg kan gjøre så mye skade jeg vil, bare jeg ber om tilgivelse etterpå".
SvarSlettSkjønt, der må man vel se på selve definisjonen "kristen", og ikke bare "søndagskristen". For kan slik adferd egentlig begrunnes på religiøst grunnlag i det hele tatt?
Nuvel, så engasjert kan man bli når man egentlig bør gjøre helt andre ting ... som vanlig. Men det vet du jo alt om:)
Ja jeg har en hemmelig doktorgrad i å utsette ting! :)
SvarSlettEllers tenkte jeg forsåvidt på språklig makt mer generelt. Og i morgen skal elevene mine få et bittelite kurs i retorikk (ikke at jeg er noen ekspert) ved hjelp av Marc Anthony i Julius Caesar. Det blir spennende!