Revolusjonært roteloft anbefales!

De siste ukene har jeg stadig vært innom og lest bloggen Revolusjonært roteloft og vil varmt anbefale den videre. Virrvarr skriver godt om mange tema som angår mennesker generelt, noen ganger sterkt og rørende, andre ganger hysterisk morsomt.

Tidligere denne måneden skrev hun om mobbing i forbindelse med at Curly fra "A Curly Life" har satt i gang et bokprosjekt om mobbing. Jeg leste det Virrvarr skrev som bidrag til boken og ble tankefull. Jeg har selv en historie om å ikke ha det altfor bra på skolen i noen år. Jeg vet likevel ikke om mine erfaringer kvalifiserer til merkelappen "mobbing". I alle fall var det ikke mobbing slik Virrvarr opplevde det. Dessuten er jeg ikke like modig som henne og tror jeg må fundere litt før jeg skriver om egne erfaringer i bloggen min.

I mellomtiden tenker jeg mye på at mobbing slett ikke er et forbigående fenomen. Det foregår daglig. Små og store barn får år av livet sitt ødelagt, ikke minst, som det påpekes i Virrvars bloggpost, fordi de voksne, lærerne, ikke ser og forstår hva som skjer, eller velger å ikke se. Det siste er selvsagt det verste.

Jeg tror også at mange ganger når mobbing tas opp blir det så generelt at det ikke angår klassen. Det syns jeg i alle fall å huske gjaldt for meg. I tillegg til beskyldninger fra enkelte lærere om at det var min egen feil fordi jeg var så sær. Tja. Hvem er ikke sær på sitt vis spør jeg nå, 22-23 år etter.

Nå er jeg imidlertid lærer selv og jeg ser den enorme utfordringen det er å a) se hva som skjer og b) sette inn de rette tiltakene for at det skal ta slutt.

Hm. Mye å tenke på. Men les Revolusjonært roteloft, da!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har registrert mikrofonstativet mitt på Bloggurat.

Favorittkjærlighetsdikt

I hine hårde dage, i løpet av ungdomsskolen eller så, fikk jeg virkelig øynene opp for dikt. Jeg scannet bokhylla hjemme og oppdaget mange ulike diktsamlinger hvorav Halldis Moren Vesaas ble en klar favoritt. På videregående oppdaget jeg Karin Boye. Og selvsagt mange andre: Tarjei Vesaas, Jakob Sande, Einar Skjæraasen (han husket jeg jo faktisk fra barneskolen og det ihjel-deklamerte "Du ska itte trø i graset"), Gustav Fröding, Tove Ditlevsen, Marie Takvam... Og så de engelske, da: Shakespeare, Blake, Wordsworth, Shelley, Sylvia Plath, Dorothy Parker, E. E. Cummings... Det er så mange.

Det som slår meg når jeg skriver dette er flere ting: For en enorm påvirkning det har hva slags hjem man vokser opp i! Ikke at dette skal handle om mitt opphavs fortreffelighet, de er knapt de eneste som har skapt lesehester og bokormer av sine håpefulle ved å være glade i å lese bøker selv. Poenget er at "kulturell kapital" er noe det stadig refereres til i skolen på den måten at elevundersøkelser søker å finne ut sammenhengen mellom elevenes sosiale bakgrunn og skoleprestasjoner. Det er jo en sammenheng, noe politikerne er særdeles opptatt av der de kommer med ulike løsninger på hvordan skolen skal virke sosialt utjevnende. Og jeg mener at det ikke kan underslås at skolen er et prosjekt nøye tilpasset de av oss som er vant til å bevege oss i en verden av det skrevne ord. Slik sett er det heller ikke så rart at jeg har blitt lærer. Dette er egentlig en skikkelig avsporing fra temaet, så jeg skal prøve å pense meg tilbake.

Jeg skulle nemlig frem til et tema som Kjæresten og jeg har vært innom mange ganger og siste gang i går: Kjærlighetsdikt. Av ymse grunner er vi, i det siste, blitt nysgjerrige på hvilke kjærlighetsdikt andre er glade i. Så nå er spørsmålet: Er det noen der ute som vil dele disse med oss? Motivasjonen kan kanskje delvis forklares ved et besøk her uten at jeg skal kjede mitt publikum med detaljer.

Men for å ikke forvente mer av andre enn jeg er villig til å gi selv så skal jeg komme med mitt bidrag i mylderet av kjærlighetsdikt der favoritten skifter med sinnstemningen. I dag er i alle fall mitt favorittdikt følgende:

i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear;and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

E. E. Cummings

Nå venter jeg spent!

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonsfoto fra freedigitalphotos.net.

Fordeler med vårforkjølelse...

... forutsatt at den er a) ille nok til at man ikke orker å gjøre ting man burde gjøre (som jobbe, lese til eksamen eller pusse vinduer) og b) ikke så ille at man bare orker å ligge i senga og sove med kald klut på panna.

1. Man kan se kritikkløst på tv
2. Man kan se på dvd så lenge man orker
3. Man kan surfe på internett i det uendelige
4. Man kan blogge flere ganger om dagen
5. Man kan lese en lett fordøyelig bok selv, eller
6. Man kan lytte til lydbok

Det beste er dessuten hvis man i tillegg har noen som kan løpe ærend, som etterfyller sjokolade- og potetgullageret og tilbyr ulike fristende matretter og drikkevarer med passe mellomrom.

For at det hele skal bli perfekt trenger man en siste ting:




KATTER! Her representert ved halvsøstrene Ulla (øverst) og Guri. Ingen av dem lever lenger, dessverre, og allergien setter en stopper for mitt kattehold, men en pus på fanget hadde gjort dagen så perfekt som den kan bli for en forkjølet person, full av selvmedlidenhet.

- Helga Marie -

Nostalgi til husbruk

Jaja. Så har jeg flyttet fra Oslo aldeles frivillig. Nesten i alle fall. Men det forhindrer ikke at jeg hører til de nordmenn som er vilt begeistret for hovedstaden vår og gleder meg til hver eneste tur dit.

Mitt forhold til Oslo begynte lenge før jeg hadde vært der selv. Foreldrene mine hadde bodd i denne legendariske byen før jeg ble født, og jeg hadde en klar oppfatning av at alle gifte par måtte bo en stund i Oslo før de kunne prøve seg noe annet sted. Dette førte til et sørgelig brudd med barndomskjæresten nokså rett etter at vi hadde avtalt å gifte oss i en alder av 3-4 år. Jeg lanserte nemlig denne ideen om Oslo og det viste seg da at min utkårede ikke hadde tenkt å flytte fra mamman sin. Så galt kan det gå, og så vidt jeg vet har han aldri flyttet til Oslo. Det gjorde derimot jeg, med tid og stunder, og ble som sagt svært glad i byen. Derfor er dagens bloggpost en samlig hyllingssanger til Oslo:



Jeg har bodd ved Alexander Kiellands Plass - denne sangen trykker på alle de rette knappene...

... og Hovedøya er bare det beste stedet å bade!



Og så var det jo "Bysommer" da.




- Helga Marie -

Ukeslutt med Henrik Wergeland

Denne helgen er det 17. mai, og i den anledning altså et dikt av nasjonaldagsfeiringens far, Henrik Wergeland. Jeg er litt spesielt glad i dette diktet fordi jeg deklamerte det på 17. maifest på samfunnshuset i 1990 da det var 45 år siden Norge ble fritt etter krigen. Vi var en håndfull ungdomsskoleelever som fikk bidra med ulike dikt om 17. mai, og dette var det diktet jeg hadde funnet.

Vi øvde og øvde og øvde under fast og kyndig veiledning av norsklærer Hilchen og da dagen endelig var der fikk jeg til og med bruke den nye bunaden min som egentlig ikke skulle brukes før konfirmasjonsdagen ti dager etter. Er det rart jeg husker det godt?

Det kan jo ellers, i en slik patriotisk stund være på sin plass å minne om at Henrik Wergeland også kjempet for at jødene skulle få tillatelse til å bo og arbeide i Norge.

Men altså:

LEVE SYTTENDE MAI!
SANG TIL CONSTITUTIONSDAGEN

Du qvalte Røst i Salen,
brus fræm som Fossens Væld!
Og rung igjennem Dalen
som Storm fra Dovrefjeld,
fra alle Dølehjerter
som under Vadmel slaae,
mens Fryds og Friheds Kjærter
i kjække Øine staae.

See, over Storm af Latter
(den Første vist i Aar)
den hulde Majens Datter
rundt Norges Himmel gaaer!
Og hvor hun bliver baaren,
den Majens favre Dag,
i Jubl hensvinder Taaren,
som ved et Trylleslag.

Thi Meer end Guld hun øste
vidtover Norges Land;
thi Slavejern hun løste
af Norges gjæve Mand.
De Frie sig da fryde!
Men Trællen sidde qvar!
Hvad rager Goth og Jyde
Klenodet, Norge har?

Kom raske Gut og Gjente
til Majens grønne Vold!
Vi skal Fiolen hente:
der boer den muntre Trold,
som løser Glædens Vinger,
som over Gubbens Haar
og Kjærringskoutet klinger:
"Heihopsan! det er Vaar!"

Se, Friheds Dag i Majen,
din tro og kjække Hær!
Dit Jubelbanners Vajen
den lyse Fjeldbirk er.
Dens muntre Grønne taler:
"Jeg er det skjønne Haab,
at rundt i Norges Dale
idag er Jubelraab."

Et Bæger skjæmmer Ingen, hvor Folket staaer som Brud, med Loven -- den er Ringen -- til Frihed viet af Gud. Den Ring i ærlig Næve som Lynild straaler; men, hvis Skurken den vil hæve, han brænder sig paa den. Straal da i rene Hænder, du Norriges Klenod! Men slukkes du, da ender Stolt-Norrige i Blod: Da aldrig meer jeg griber mit maiblomkrandste Glas; men -- hui! -- paa Dovre sliber min gode Tollebas! Henrik Wergeland

Dessverre får jeg ikke til å sette opp linjene i diktet her på bloggen slik de står i trykket, men for de som gjerne vil de hvordan det ser ut går det an å besøke Dokumentasjonsprosjektet - tekstsamling.

God nasjonaldag!

- Helga Marie -

Søndagstanker: Morfars aftenbønn

Morfar, noen-og-tjue år gammel

Denne vakre unge mannen ble min morfar. I de årene jeg fikk kjenne ham var han en eldre mann, inderlig snill, litt beskjeden, men med verdens nydeligste smil som lyste opp hele ansiktet.

Da jeg var i førskolealder laget jeg min egen minnebok. Den finnes i en eller annen eske på loftet, med perm av papp jeg hadde brettet og dekorert selv og ark jeg hadde sydd fast til ryggen. Morfar var en av de utvalgte som fikk skrive og han rev seg i det lille håret han hadde igjen. Jeg vet ikke om han hadde skrevet i så mange minnebøker før. Han endte med å skrive et vers av en salme jeg har blitt svært glad i, antakelig fordi det var han som viste meg den. Salmen står på nr. 423 i norsk salmebok og det var dette tredje verset jeg fikk i minneboken min:

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

Ole Theodor Moe, 1904

Men det er en annen salme som var morfars aftenbønn. Den står også i norsk salmebok, på nr. 817, 2. vers:

Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!

Elias Blix, 1875

Jeg syns jeg er heldig som har fått møte kristen tro blant annet gjennom en sånn mann som morfar. Ha en riktig god, ny uke.

Morfar og mormor på Skibladner i 1988

- Helga Marie -

Vårens første rabarbrapai

Som et ledd i utsettelse av annet arbeid og i takknemlighet over vårens milde gaver har jeg laget rabarbrapai i dag. Det er vel et par uker siden jeg for alvor begynte å holde utkikk til rabarbraen i hagen. I dag var det definitivt på tide å smake og jammen ble det bra om jeg selv skal si det. (Og jeg har et fornøyd vitne i 2. etasje i huset der jeg bor.)

At rabarbraen var gammel i landet visste jeg fra før, men den har flere interessante sider som jeg fant ut mer om på Norsk institutt for skog og landskaps nettside da jeg lette etter litt mer håndfast informasjon om hvor lang historie planta har i Norge. Se bare her:

Dødsstraff for rabarbrasmugling
Rabarbra er ellers en plante med en særdeles interessant historie. Rabarbra kan kalles 1700-tallets ginseng. Det var stor etterspørsel i Europa og planten ble tillagt mange helsebringende egenskaper. Opprinnelig ble rabarbra innført fra Kina. Handel med rabarbra var lukrativ butikk. Den russiske tsaren kontrollerte all innførsel, og det skulle gå gjennom den kinesiske grensebyen Kiachta og overvåkes av "Rabarbra-kommisjonen". Smugling medførte dødsstraff. I Sverige finnes fortsatt uttrykket "å legge rabarber" på noe, som betyr at saken blir strengt regulert.

Hvem skulle trodd det?

Oppskriften min på rabarbrapai har jeg hentet fra mat.no. Den fungerer fint også med blåbær har jeg funnet ut. En annen ting jeg har funnet ut er at det er mye væske i rabarbra, så det lønner seg å ikke fylle opp forma helt. I min paiform blir oppskriftens 1 kg rabarbra i meste laget. Det renner ut i ovnen, svir seg og er tungt og vanskelig å vaske bort. Jeg prøvde meg med en del mindre denne gangen, men det fløt fortsatt over så enten må jeg bli flinkere til å få til paideigen (og der er det helt klart forbedringspotensiale) eller jeg må gå til anskaffelse av en ny paiform med høyere kanter. Eller jeg kan la Kjæresten lage paideig, for han er grådig flink på å få den akkurat passe smidig, og han kjevler den perfekt. Det siste var nok den enkleste løsningen når jeg tenker meg om.

Resultatet i dag ble fortært av brodern og meg i fellesskap. Det vil si - litt sparte vi til broderns kjæreste. Hadde vi ikke lovet på forhånd spørs det hvordan det hadde gått...



Her var paien nettopp ute av ovnen og slik så den ut etter kalaset:




Den er ekstra god med vaniljeis til!

Bon appetit.

- Helga Marie -