De er faktisk ikke interessert...

Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.

For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.

Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.

Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.

Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.

På Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.

Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!

Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.

- Helga Marie -

En annen verden

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.

Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -

Skal det være en rød stol med havutsikt?

Kunstneren Astri Eidseth Rygh har utstilling på tidligere nevnte Alnes fyr i sommer. Den mest interessante delen av utstillingen var plassert på gresset litt nedenfor fyret og besto av en samling røde stoler med ryggen mot land og utsikt mot horisonten. Responsen på kunsten var litt forskjellig blant oss, og spørsmålet om "hva er vitsen?" lå nok ytterst på tungespissen hos enkelte. Akkurat det spørsmålet er det kanskje ikke så vanskelig å svare på. Vitsen med kunst må vel være å få oss som ser den til å oppleve noe ved å se - bli glade, lei oss, sinte? Kanskje stille spørsmål? Apropos det - på P1 i dag hørte jeg om kjølebagen i Svolvær, en installasjon som har provosert til gjentatte hærverk ved at forbipasserende har revet den løs og kastet den på sjøen når de skjønner at den ikke er en vanlig kjølebag. Det er jo egentlig ganske kult at kunst kan gjøre folk så rasende.

Men hva har kunstneren ment med de røde stolene? Hva er det hun vil si? Det fikk jeg ikke med meg - mulig at det sto forklart noe om det på veggen der det også hang noen bilder. Tittelen på verket fikk jeg heller ikke tak i. Sånn sett er jeg en dårlig observatør. Men jeg har tenkt på stolene etterpå. Hvorfor står de akkurat der? De så ikke ut som hvilestoler. Alle hadde stokker som kunne minne om årer festet på hver side, men det var ingen åreblad der, altså ville det være umulig å ro. Kanskje betyr det at når man kommer til grensen mellom land og hav kan man sette seg ned og se. Man behøver kanskje ikke ro ut på havet hvis man ikke vil? Men hvis man vil blir det vanskelig uten ordentlige årer. Faktisk nesten  umulig. Kanskje er det det som uttrykkes? Lengselen etter å komme til et punkt der fremme og maktesløshet over å ikke klare det?

Røde stoler eller kjølebag - det er godt med det som provoserer oss til å tenke litt. Det er nok av dager som sklir motstandsløst avgårde. Kjekt, da, å kunne sette seg ned på en rød stol og ta en liten pustepause.

 - Helga Marie -

Et "jordbærsted"

Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.

Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.

Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:

- Helga Marie -

Bridezilla-minner

Det er blitt sommerferie igjen. Herlige, deilige, lange lærerferie! Ikke at det er så sommerlig ute. Det blåser kraftig og jeg har nettopp berget de stakkars betlehemsstjernene som hang ved inngangsdøra og pelargonien "Dronning Ingrid" som var i ferd med å knekkes fullstendig i kastene. Det er altså typisk vær for inneliv. Kjæresten og jeg har sett "The Proposition" - en skikkelig god westernfilm og deretter har han kost seg med VM-kamp mellom England og Algerie mens jeg har dillet på internett. Og så tar den ene tanken den andre og jeg kom ad ymse omveier til den tidligere omtalte bryllupsdagen i fjor sommer. På denne tiden for et år siden var det to uker igjen, og det var bare å brette opp ermene og ordne alt det som man ikke får ordnet før rett før.

Selv syntes jeg at jeg kontrollerte Bridezilla-tendensene ganske bra, men det var jo noen tilløp, det skal jeg innrømme. Kjæresten og jeg hadde for eksempel en kopieringssekvens der jeg (noe urutinert til lærer å være) klarte å legge sangarkene slik at heftet ble oppned og bakfram. Da Kjæresten, løsningsorientert og optimistisk, foreslo at vi kunne bruke heftene slik de var ble det bare glefset tilbake - Bridezilla hadde en plan, og den måtte for enhver pris følges. Det mener jeg forresten fortsatt. Jeg syns det var verdt å ta den ekstra runden for at sangheftene skulle bli akkurat slik de skulle være.

Den verste krisen kom imidlertid på vei til kirka på selve bryllupsdagen. Mitt faderlige opphav, som i egenskap av å være prest skulle vie oss, ringte for å melde fra om at han hadde foretatt en endring i salmeutvalget vårt. En ting hadde jeg nemlig glemt å sjekke på generalprøven: Hadde kirken Salmer 1997? Og nei, viste det seg. Det hadde de ikke. Så i siste liten ble "Så grønn en drakt, så rik en duft" på nummer 136 i Salmer 1997 byttet ut med "Den blomstertid nå kommer" i den vanlige salmeboka. Dette tok den ferdigpyntede Bridezilla ille opp.

Først forlangte hun delegasjoner sendt ut til de nærliggende menighetene for å rane til seg den manglende boken, eller i det minste kopier av sangen. Dernest "slengte" hun på røret (en klar mangel ved mobiltelefoner at man ikke får til det herlige smellet av røret når man legger på) og satte seg til å furte. Brudgommen ved siden av så usikker og ulykkelig ut. Brudgommens forlover stirret taust på veien og konsentrerte seg om kjøringen, mens Bridezillas forlover forsiktig antydet at dette ikke måtte få ødelegge dagen. Heldigvis nådde den snille omtanken i stemmen hennes inn til furtebruden i baksetet. Vel fremme ved kirken ble fredshilsner sendt inn til prestefar før brudeparet tok oppstilling i våpenhuset. Da organisten stemte i "Den blomstertid nå kommer" som siste salme sang bruden lykkelig av full hals og hadde glemt hele saken.

Men ukeslutt-diktet denne uka må være sangen vi aldri fikk sunget. For den er så vakker. Og her synges den på originalspråket av Göteborgs Gosskör:



God sommerferie!

- Helga Marie -

Rabarbraens venner

For noen dager siden kom nyeste utgave av "Fjell og vidde" i posten, alltid et høydepunkt her i heimen. Kjæresten og jeg leser ivrig og drømmer om turer i Guds frie. Nå er det straks sommerferie for lærerstanden, og det blir litt enklere å oppfylle drømmer om friluftliv. Det var imidlertid Inge Eidsvågs forsvarstale for rabarbraen som fanget oppmerksomheten min mest. Først og fremst fordi jeg, i likhet med Inge Eidsvåg, bekjenner meg til rabarbraens venner. Som han knytter jeg sterke og gode sommerminner til smaken av rabarbra, det være seg syltetøy, suppe eller pai. Jeg er imidlertid ikke så bekymret over rabarbraens fravær fra butikkhyllene. Jeg har nemlig rett som det er kjøpt rabarbramarmelade fra Bonne Maman. Den står i butikkhylla på CC-mat. Og Nora har Noras hjemmelagede med jordbær og rabarbra. I sesongen har jeg også observert rabarbrastilker til salgs her og der på markeder og i enkelte butikker. Men disse er alltid tørre og ser lite fristende ut.

Det er noe eget med rabarbra fra hagen. I hagen "vår" har vi en gammel jordbærrabarbra. Den er kjempestor og blir til mye deilig, og trenger jeg nye ideer til oppskrifter er internett tingen. Bare på mat.no fikk jeg 59 treff på "rabarbra". Så jeg tror ikke, Inge, at det er noen fare med rabarbraen. Den klarer seg. Akkurat som du sa - den står der etter at jordbæra og bærbuskene er forsvunnet. Men derfor kan man jo gjerne være en rabarbravenn.

Siste oppskrift jeg prøvde var rabarbradrikk. Dette har resultert i flere flasker med deilig, delikat rosa saft. Jeg skal snart lage en ny runde, og da skal jeg justere oppskriften etter egen smak og bruke mer rabarbra og mindre sitron. Ellers smakte den fortreffelig! Og se denne lekre fargen:

 Kjæresten og jeg har kost oss med en flaske til hver middag så langt denne uka. Jeg har en klar følelse av at det snart er på tide å lage mer. Og ettersom det snart er sommerferie har jeg jo god tid til sånt. Jeg er klar til å realisere en og annen husmorambisjon. Og Inge, det er bare å stikke innom. Du skal få smake rabarbradrikke!

- Helga Marie -

Hverdagslykke

Snart har Kjæresten og jeg vært gift i et helt år. Det skal feires med kjærestetur til Stockholm og det blir stor stas. Rett som det er mimrer vi om den store dagen vår i fjor sommer, og jeg har sagt ved et par anledninger at vi godt kan gifte oss en gang til fordi det var så gøy.

Men det er hverdagene det tross alt er flest av, og de er for det aller meste gode. Det er enda finere enn jeg hadde forestilt meg på forhånd å være to til å dele på opplevelser av alle slag.

Da vi planla bryllupet var en idé at vi skulle pynte middagsbordet med massevis av kjærlighetsdikt som betydde noe for oss, og vi forsøkte også å få gjestene våre til å komme med ideer. Responsen var ikke like stor hos alle (men takk til dem som bidro, selv om vi ikke brukte denne pynteideen likevel), men fra en kjær venninne fikk jeg et dikt av Karin Boye. Nå har det seg sånn at jeg er veldig glad i Karin Boye, men dette var ukjent for meg, og jeg skjønte at jeg nok må ta meg på tak og lese flere enn de gode gamle som jeg allerede er begeistret for.

Men her er i alle fall "Idyll":

Din röst och dina steg faller mjuka som dagg på min arbetsdag. 
Där jag sitter är det vår i luften omkring mig av din levande värme. 
Du blommar i min tanke, du blommar i mitt blod, och jag undrar bara, 
att inte mina lyckliga händer slår ut i tunga rosor.
 
Nu sluter sig vardagens rymd kring oss två, lik en len lätt dimma. 
Är du rädd at bli fånge, är du rädd att drunkna i det gråa? 
Var inte rädd: i vardagens innersta, 
i allt livs hjärta, 
brinner med stilla nynnande lågor en djup, hemlig helg.

Hverdagene, de skal vi være glade for. Og uten dem hadde festdagene mistet mye av glansen.

God, regnfull junilørdag!

- Helga Marie -