Naturdrama og idyll

Etter at jeg flyttet fra storby til småby og fra blokkleilighet til villa har jeg blitt fast matstasjon for et relativt stort antall småfugler gjennom vinteren. De propper i seg solsikkefrø, usaltede peanøtter og meiseboller og nå som våren nærmer seg ligger solsikkeskallene i hauger under buskene der matbeholderne henger. Det skal bli en liten jobb å samle det opp igjen, men det er verdt det. For den som ikke har oppdaget dette selv så kan jeg fortelle at det er godt selskap i disse småttingene som spiser og spiser på harde livet for å overleve gjennom vinteren. Jeg har tenkt litt på det her jeg har lukket hendene om en varm kopp te og kikket ut på livet der. Det er godt å slippe akkurat den kampen for tilværelsen, kjenner jeg.

Det kan se så idyllisk ut. Til tider er det forbrødring mellom mange arter der ute, men kjøttmeis, blåmeis og sisik er de mest trofaste. Og midt i all idyllen så kan jeg ikke unngå å legge merke til at søte og nusselige som de er disse fuglene, så er de ikke spesielt glade i hverandre. Det er kjekling og angrep, lynraske utfall og strategiske tilbaketrekninger stadig. Og den bittevesle søte blåmeisen er den aller hissigste. Innimellom har jeg hatt lyst til å stikke hodet ut av verandadøra til dem og hvese at: "Har dere noen gang opplevd at matfatet ble tomt?" slik mitt faderlige opphav kunne finne på å gjøre når jeg og søsknene mine kranglet om en eller annen pannekake eller pølsebit ved middagsbordet. Men så tar jeg meg i det og tenker at disse småttingene har vel faktisk opplevd det. I motsetning til meg og søsknene mine. Dessuten tror jeg evnen til å resonnere er relativt begrenset. Skal tro hvor stor (eller liten) en blåmeisehjerne er?

I nabolaget bor det også en og annen katt, men i år har jeg ikke sett spor av fuglemassakre i mateområdet. Før i går. Jeg var på vei for å fylle på med solsikkefrø da avslørende rester av fjær og dun viste seg under en busk der snøen hadde smeltet... Jeg kjente temperamentet stige da en liten tass av en halvstor kattunge patruljerte hagen litt senere på dagen. Men jeg er glad i katter også, og tross alt er det mange fugler igjen. Men å være katte- og fugleelsker samtidig er nesten vanskeligere å forene enn å like både hunder og katter.

Men siden jeg ikke trenger å kjempe for livet ved solsikkefrø-automaten og må tjene til livets opphold på andre måter er det vel best at jeg vender tilbake til didaktikkoppgaven min.

Jeg hadde ellers tenkt å skrive litt om teateropplevelsen i dag, men den ble det ikke noe av. Det var nemlig ikke gratis likevel og undertegnede hadde fornøyd trasket avgårde uten lommebok og den var det uansett ingen kontanter i. Så jeg måtte slukøret rusle meg en tur i vårkvelden i stedet. Men anmeldelsene i avisa i dag er gode og det blir kanskje en fast tradisjon så da får jeg vel sjansen neste år?

- Helga Marie -