694 nye venner på en uke

Med denne overskriften kan det hende noen tror at jeg prøver meg på ny Facebook-rekord eller noe lignende. Dette har imidlertid intet med sosiale nettsteder å gjøre, bortsett fra at jeg finner opplevelsen verdt en bloggpost.

Dette imponerende antall nye venner har ingen anelse om at jeg har blitt så begeistret. Sant å si er det på ingen måte et gjensidig vennskapsforhold. De nevnte 694 nye vennene (tallet er tilfeldig valgt og kun ment for å anslå et høyt antall) har vist lite ønske om å ha noe med meg å gjøre. De har stort sett rømt som bittesmå, olja lyn da jeg kom trampende gjennom sommervarmen bortsett fra denne vesle frøkna i Mausoleo (liten landsby på Cap Corse) som ble sittende lenge nok til at jeg fikk tatt et halvdårlig bilde (klikk på bildet for en større utgave):



Det dreier seg som dere ser om firfisler og frem til i sommer hadde jeg hatt fint lite med dem å gjøre. Jeg har muligens observert et par småtasser på tur i Nordmarka. Men via naturprogram på tv (jeg er en stor, stor tilhenger av naturprogram) har jeg med interesse lagt merke til at de blant annet har evne til å kaste halen om noen forsøker å fange dem den veien. Og at halen faktisk vokser ut igjen. I tillegg har jeg gode minner om det fornøyelige kapitlet fra Matilda av Roald Dahl der Matildas venninne har iverksatt straffetiltak mot Mrs. Trunchbull og lagt en firfisle i vannmuggen hennes.

Men på Korsika fikk jeg altså anledning til å se i alle fall snurten av et enormt antall små firfisler. De satt og solte seg overalt på murkanter og vegger, stier og steiner. De kunne sitte alene eller flere sammen og se helt lammet ut inntil noen forstyrret freden og de pilte til tryggheten ute av syne. Jeg ble fullstendig fascinert, særlig av farten. Stadig, selv etter mange titalls glimt av det samme, måtte jeg peke og le av de små skapningene som rømte foran meg på stien eller på en mur.

Det nærmeste vi kom dem var da vi solte oss og badet i elven Tavignano i nærheten av Corte. Der slo de seg ned på steinene rundt oss, og så lenge vi lå stille lå de også stille. Da jeg forsøkte meg som naturfotograf forsvant de indignert, dessverre.

Interessant nok knytter det seg myter og forestillinger til et dyr som firfisla. Store norske leksikon kan fortelle følgende:

I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke og for guddommelig visdom, mens den i kristendommen representerte det onde.

Det skulle ikke forundre meg om firfislens utseendemessige likhet med en viss slange har hatt en uheldig innvirkning her, men jeg har ikke funnet ut noe om saken. Er det noen som vet mer? Fortell, fortell. I mellomtiden sympatiserer jeg helt klart mest med egyptisk og gresk forståelse av firfislen.

- Helga Marie -