torsdag 4. juni 2009

Skjørt som glass, eller som nattgammel is

Det tok noen dager før jeg klarte å ta det inn. Vi hørte det på radionyhetene på vei hjem fra pinseferie på mandag, men det vi hørte passet så dårlig med varme, avslappede feriekropper og inntrykk vi skulle fordøye at det først er nå de siste par dagene jeg har klart å forholde meg litt mer til nyheten om den mystiske flyulykken over Atlanterhavet.

Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.

Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.

Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?

Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.

Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.

Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.

- Helga Marie -

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar