Hjerteblod

Virrvar skriver om blodgiving på bloggen sin i dag og oppfordrer til deltakelse i blodgiver-bloggstafett og den har jeg herved tenkt å delta i. Min vinkling er: Det er ikke egentlig så skummelt å gi blod. Ikke så veldig i alle fall.

Jeg ble blodgiver i 2002 etter å ha grudd meg en god stund. En kollega oppfordret sterkt til å melde seg, og jeg hadde tenkt på det før også, men det strandet på angsten for å se sitt eget hjerteblod strømme ut av åren. Og ikke bare ned i et bittelite rør, men i en pose. Skumle saker.

Så fikk jeg omsider en time og møtte opp hos blodbanken på Ullevål universitetssykehus. Det viste seg å være både hyggelig og lærerikt. Først måtte jeg fylle ut et skjema (som man må fylle ut hver gang) som jeg etterpå ble intervjuet grundig om. Mens jeg fylte ut skjemaet kunne jeg, til min umåtelige glede, drikke brus eller eplemost aldeles gratis. Stor stas! Etter å ha fylt ut diverse om alt fra utenlandsopphold, seksualpartnere og narkotikavaner til legebesøk de siste ukene ble jeg grundig intervjuet om svarene mine.

Det er mange skjær i sjøen for en fremtidig blodgiver. Narkotikabruk, for eksempel, er så utbredt nå at det hindrer mange i å bli blodgivere. Andre ting som kan diskvalifisere er sykdommer, medisinbruk og fødeland. Det siste gjør det enda vanskeligere å ha nok blod til mange av innvandrergruppene i Norge, noe som bør være en svært god grunn til å se litt på reglementet.

Ettersom jeg slapp gjennom intervjunåløyet fikk jeg komme til den fryktede stolen. Med eplemostflaska godt klemt fast i den ene hånda gikk jeg min skjebne skjelvende i møte. Jeg la meg til rette og fikk en liten gummiball å klemme på for å hjelpe til med pumpingen. Remmen ble strammet rundt venstre overarm - stikket kom.

Jeg kjente det knapt. Etterpå kjente jeg den rare (og bittelittegranne ekle) følelsen av det varme blodet mitt som strømmet over armen gjennom en slange og ned i posen. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle svime av, at jeg skulle bli kvalm, eller at de skulle glemme meg så alt blodet mitt forsvant ut der og da. Men jeg ble passet godt på, og intet ondt skjedde. Etterpå fikk jeg drikke mer eplemost mens jeg slappet av i stolen et kvarters tid, og før jeg gikk fikk jeg et Mummikrus. Jeg kan gjerne gi litt blod for et Mummikrus har jeg funnet ut, og har skaffet meg både et gult krus med flere figurer på, Mummimamma-krus og Snusmumrik-krus på denne måten.

Alt i alt var møtet med blodbanken positivt. Men gjennom årenes løp har jeg måttet kansellere mange avtaler på grunn av munnsår, en liten forkjølelse eller andre småtterier som hører dagliglivet til. Så det har ikke blitt så mange gangene jeg har gitt blod tross alt. Men jammen er det godt å vite at de er nøye med å sjekke blodgiverne til den dagen man ligger der og trenger en blodoverføring.

Tenk på saken - det er ganske greit, egentlig!

- Helga Marie -