Det er så deilig vær i dag - det er langhelg (riktignok innspurt med oppgaveskriving) - snart skal jeg spise middag - verden er full av gode mennesker og jeg har nettopp lært hvordan jeg skal få inn en filmsnutt fra YouTube i bloggen min, så her kommer en av mine favorittsanger - til ære for denne siste dagen i april:
torsdag 30. april 2009
onsdag 29. april 2009
Brutus var en skurk
Jeg er overbevist av ordene Shakespeare legger i munnen på Marcus Antonius ved Caesars kiste: "Friends, Romans, countrymen, lend me your ears..." Den monologen er et nydelig stykke talekunst, eller retorikk, om du vil. Jeg begynner å ane at jeg kanskje ikke skal ha som mål å være Shakespeare-misjonær på jobb, men ingen kan hindre meg i å være det her fra mikrofonstativet mitt, så her overlater jeg ordet til Marcus Antonius i Marlon Brandos skikkelse fra 1953: Se, hør og nyt!
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 27. april 2009
Dagens bursdagsbarn: Mary Wollstonecraft
En av mine heltinner er Mary Wollstonecraft her portrettert av John Opie. I dag er det 250 år siden hun ble født, så jeg feirer henne litt her fra mikrofonstativet mitt: Gratulerer med dagen, Mary!
Mary Wollstonecraft levde dramatisk og uten å bry seg særlig mye om konvensjoner, men jeg har ikke tenkt å la dette være noen sensasjonslysten biografi. De som har lyst til å finne ut mer om damen har gode muligheter til det andre steder. Det eneste jeg vil kommentere i sakens anledning er at å leve som hun gjorde krevde mot, og det er opplagt at det motet også var nødvendig for å både tenke og publisere som hun gjorde - helt utenom det som var vanlig og ønskelig for en dame den gangen.
Jeg har lest skammelig lite av det hun skrev, bare Min nordiske reise som ble til i løpet av et opphold i Norge, Sverige og Danmark i 1795. For en nordmann er det selvsagt spennende å lese hvordan en verdensdame som Wollstonecraft oppfattet våre fortidige landsmenn og naturen rundt dem for over 200 år siden og boken er herved anbefalt!
A Vindication of the Rights of Woman er likevel hennes mest kjente verk og et av de jeg skal lese - når jeg bare får tid. Men i en kort oppsummering av innholdet, så var Wollstonecraft av de første som tok til orde for at kvinnen ikke var (eller er) mannen naturlig underlegen, men at hun ble gjort slik av mangel på utdannelse og intellektuell stimulans. Med dette gikk hun rett i strupen på Rousseau som mente at kvinnens bestemmelse var å behage mannen og at jenters utdannelse best mulig måtte forberede dem til dette.
Ideene hennes om likestilling mellom kjønnene er selvsagte i dag, men hadde kanskje ikke vært så selvsagte om det ikke var for modige kvinner som dagens heltinne.
Så hurra for Mary Wollstonecraft på 250 års dagen og les gjerne om henne i dagens Aftenposten for utfyllende informasjon.
- Helga Marie -
søndag 26. april 2009
Søndagstanker: Til kirke, til kirke
Jeg liker å gå til gudstjeneste på søndager. Søndag med kirkegang gjør at dagen oppleves helt annerledes enn andre dager. Mer høytidelig på en måte - mer ettertenksom, kanskje? Jeg blir ofte gående og tenke på det som skjedde i kirka resten av dagen, nynne på salmene og av og til må jeg slå opp og lese bibeltekstene en gang til hjemme.
I ungdomstiden var jeg relativt aktiv i mer lavkirkelige kretser, deriblant Norges kristelige student- og skoleungdomslag (NKSS) og Misjonssambandet. Jeg har mange gode minner derfra. Det var et godt og trygt fellesskap å være i, med et tydelig fokus på Jesus. Samtidig opplevde jeg et og annet som jeg reagerte litt negativt på, særlig var dette tanker og holdninger som reflekterte en konservativ teologi. Så selv om jeg sikkert av mange ble oppfattet som konservativ i denne tiden var ikke det en merkelapp jeg nødvendigvis gav meg selv. Og i dag passer den definitivt ikke.
Grunnen til at jeg kom på dette akkurat i dag var at det innimellom var en del snakk om hvor feil det var å være bare "søndagskristen", akkurat som det var helt feil å være "miljøkristen". For å ta det siste først (første gangen jeg hørte uttrykket skjønte jeg ikke hva det betydde i det hele tatt) så var visst det å bare "dilte etter" og ikke ha gjort seg opp en klar mening om sitt forhold til Jesus selv. Jeg må innrømme at jeg reagerte nokså negativt på denne betegnelsen da som nå. For det første var jeg slett ikke sikker på at betegnelsen ikke rammet meg selv. Det var ikke hver dag jeg følte meg så veldig kristen og da var det greit å ha venner som var det som jeg kunne lene meg litt på. Tross alt betydde det jo noe for meg om jeg ikke alltid var helt klar over hva. Mulig at dette var bevisst nok til at jeg unngikk merkelappen "miljøkristen", men jeg reagerte likevel på at det var så negativt å bare "være med". Er ikke Gud like glad i alle? Og er det så sikkert at han opererer med samme bekjennelseskrav som mennesker gjør? Jeg er sannelig ikke sikker nå heller.
"Søndagskristen" var en annen uglesett tilstand. Det betydde at man konsentrerte kristenlivet sitt om gudstjenesten på søndag og ellers hadde fri. Og det er selvsagt litt snodig hvis man bare er religiøs akkurat den drøye timen gudstjenesten varer. Men nå tror jeg jo ikke at de fleste som går i kirka på søndagene kjenner det sånn. Sikkert ikke alle de som ikke er på en eller annen gudstjeneste eller møte hver uke heller. Vi som tror og tviler har nok dette med oss i hverdagene også. Det føler jeg meg ganske sikker på.
Nå skal det sies at i 16-19 årsalderen er man skråsikker på mangt. Kanskje har mange av de jeg diskuterte dette med forandret seg de også og tenker annerledes nå enn de gjorde da. Men hos meg har det brent seg fast at det var visse ting som ikke var godtatt og/eller helt bra, noen spesielle standarder som gjaldt hvis alt skulle være på stell og jeg tenker at noe av problemet som kristne miljøer står overfor er det å være i skjæringspunktet mellom å være tydelig og samtidig ikke fortape seg i uviktige detaljer. Og disse detaljene er det jo selvsagt en viss uenighet om.
Jeg er i alle fall glad for å være "søndagskristen". Det er en dag i uka jeg kjenner helt tydelig og konkret at jeg hører hjemme i Guds store familie. Så får det heller være om den følelsen innimellom forsvinner i dagliglivets trivialiteter. Takk og pris for en dag i uka der det går an å legge hverdagen til side og få være litt mer høytidsstemt, ettertenksom og religiøs enn alle de andre dagene!
- Helga Marie -
lørdag 25. april 2009
En travel tid
Det er virkelig vår i hagen. De siste dagene har vært nesten sommervarme og nå er det rett før løvet spretter over alt. Og alt syder av liv - barna sykler i gatene og leker, lukta av grillkull brer seg...
Ettersom jeg er flittig student om dagen lar jeg hagearbeidet være, til glede for noen små naboer viser det seg. I går morges ble jeg stående og kikke ut kjøkkenvinduet på en blåmeis som strevde voldsomt. Han basket rundt nede i en liten grop og det kunne nesten se ut som om han var fanget under gammelt gress. Jeg begynte nesten å lure på om jeg måtte sette i gang en redningsaksjon da han brått dukket frem fra gresset og fløy - med nebbet fullt av materiale til reir selvfølgelig! Han satte kursen direkte mot naboens tak og smatt inn mellom to planker i raftet (er det ikke det det heter?) Skal si de har ordnet seg! Rom med utsikt og matfat rett ved siden av. Materen henger nemlig fortsatt oppe. De kan jo i det minste få tømme den før jeg lar dem finne all maten selv. Bildet er forresten hentet fra FreeDigitalPhotos.net.
Et ekorn lengre nede i hagen var også ivrig opptatt med å samle seg et eller annet hvorpå det turnerte epletrær og garasjetak elegant før det forsvant med fangsten. Og rabarbraen har nettopp sprunget ut. Bittesmå, skrukkete nyfødte blad. Snart blir det rabarbrapai! Hurra!
- Helga Marie -
fredag 24. april 2009
I de voksnes vold
I forlengelsen av gårsdagens bloggpost om Delara Darabi kom jeg på en annen sak som har figurert i nyhetsbildet den siste tiden: Drapet på ni år gamle Christoffer Kihle Gjerstad som A-magasinet hadde en lengre artikkel om forrige fredag. Stefaren er dømt for drapet i tingretten og denne uka startet ankesaken i lagmannsretten.
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
Jeg var rystet forrige fredag. Jeg hadde vært en tur i byen og plukket med meg Aftenposten på vei hjem. Vel hjemme skulle jeg kose meg med en tekopp i sola på verandaen og lese avis og der slo vesle Christoffers helvete mot meg over flere sider. Egentlig burde jeg bare la være å skrive om det, for jeg blir så opprørt at jeg ikke har ord. At det går an! AT DET GÅR AN!
Vi liker å tenke at vi bor i et trygt land - mange vil komme og bo og arbeide her fordi man kan leve i fred og frihet. Egentlig er vi så fornøyde med oss selv at vi blir ganske så selvgode. Jeg har lest noen innleveringsoppgaver i det siste som tyder på at den oppvoksende slekt har et særdeles positivt syn på det samfunnet de lever i. Det er jo bra, på mange måter. Man er sikkert mer fornøyd når man syns at ting "stemmer" rundt en. Og skal jeg være helt ærlig så har jeg vel et snev av den norske selvgodheten selv også. Kanskje er det derfor jeg blir så opprørt når jeg oppdager at noe(n) i samfunnet vårt har sviktet totalt. For det er jo for svingende ikke alle som har det særlig bra her i det velstående oljeparadiset vårt! Det finnes noen små barn, for eksempel, som blir mishandlet til døde av de som skulle verge og beskytte dem mer enn noen annen. Hvor skrekkelig må ikke det være?
Når jeg tenker på hvordan jeg var som niåring så vet jeg at, joda, jeg var trygg og glad og hadde foreldre som jeg visste at jeg kunne stole på og regne med og som var glad i meg. Men jammen trengte jeg det, for verden utenfor var noen ganger veldig skummel. Noen ungdommer hadde vært fulle på lekeplassen rett ved der vi bodde, noen ekle gutter banket meg opp i skiløypa en gang, det var kald krig og ei lita Marianne som forsvant sporløst (det siste riktignok da jeg var seks). Men så var det et mammafang og et pappafang der man kunne få hjelp til å takle alt det som ikke stemte her i verden. Og jeg tør nesten ikke tenke på hvor bitteliten og redd jeg hadde vært hvis mamma- og pappafanget var noe jeg måtte passe meg for det også. Hvis det jeg var redd for om kvelden ikke kunne stenges ute med ullpledd foran vinduet, hengt opp av før nevnte mor og far, men at det var noen som kom til å komme inn på rommet mitt fra inne i huset og som ville gjøre meg vondt.
Det vrenger seg i magen. Jeg får lyst til å skrike og riste noen. Hvordan kunne de som var rundt dette vesle barnet unngå å handle? De så jo at han forandret seg, at han hadde til dels store skader og at han ikke hadde det godt! Johan P. Olsen skriver om saken i en kronikk i Aftenposten i dag. Den koker ned til spørsmålet "hvem tar ansvar?" Det er interessant lesning, for han setter fingeren på mange forhold som gjør at folk nøler eller rett og slett ikke ser når de burde ha øynene vidåpne og handle raskt. Men uansett kan vi jo ikke slå oss til ro med at de kontrollsystemene vi har kan svikte så totalt. For det som står på spill er vernet for slike små enkeltmennesker som Christoffer som ikke har noen, jeg gjentar NOEN mulighet til å forsvare seg mot voksnes overgrep uten at andre voksne griper inn. Jeg håper at jeg selv ikke er blind og feig hvis jeg en dag møter en sånn sak, for vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, særlig ikke den som rammer de aller minste og svakeste (fritt etter Arnulf Øverland).
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)