Mamma og pappa på vift

Snart er Poden et halvt år og nå har han hatt barnevakt en hel dag for første gang. Mormor og morfar tok utfordringen og muliggjorde en Oslotur for mamma og pappa - kjærestetur med ymse ærend og Abigail's Party på Nationaltheatret som avslutning.

Uvanlig nok skulle vi kjøre bil. Vi gjør ellers aldri det hvis vi kan ta toget. Delvis av miljøhensyn, men aller mest fordi det er så utrolig avslappende og deilig å sette seg i et togsete og bli transportert fra A til B uten å måtte ta ansvar for annet enn å møte opp til riktig tid og ha billetten klar.

Allerede her ble det en smule utfordrende. Natta før avreise ble nemlig i korteste laget. Vi har jo etter hvert vennet oss til at nettene ikke er helt våre egne lenger og at vi må regne med, om ikke annet, en periode med fornøyd pludring fra barnesenga etterfulgt av sutring når smokken ikke vil på plass ved egen hjelp. Imidlertid kom vi oss selvsagt litt senere i seng enn vanlig, og Poden, muligens oppmerksom på at noe uvant var på gang, var mer våken og utagerende enn vanlig fra midnatt og utover en god stund. Samt at han våknet tidligere enn planlagt.

Hadde vi nå skulle ta toget kunne vi jo sovet oss til hovedstaden og våknet, friske og uthvilte og klare til en bydag. Nå satt vi istedet nokså trøtte og tause og hørte på lydbok mens vi suste sørover på E6. Uansett - det ble en riktig hyggelig biltur. Vi kjørte ikke så altfor mye feil heller, da vi skulle levere lemmene til spisebordet vårt (som undertegnede bestilte et ekstra sett av i forfjamselsen da det nærmet seg termin og det føltes maktpåliggende at familien skulle ha et spisebord å samles rundt snarest mulig) som en hyggelig familie på Lambertseter ville kjøpe. Hvis vi skal regne strengt på kroner og øre her har vi trolig ikke akkurat tjent på handelen, men det var jo et tapsprosjekt i utangspunktet og nå får heldigvis lemmene et liv rundt noens spisebord og ikke innpakket i originalemballasjen som en sur påminnelse om bortkastede penger. Nåja.

Bilen fikk vi også satt fra oss på et greit (og gratis) sted og dette er hva vi fikk utrettet:

• Spiste hver vår blåbærbolle og drakk kaffe, hylleblomstsaft og rabarbrasaft (fra Safteriet - anbefales på det varmeste!) på Åpent Bakeri ved Damplass
• Koste oss en lang stund på Tronsmo (oppfordring til alle om å støtte opp så denne supre bokhandelen ikke forsvinner!)
• Lette etter en brukbar sommerbukse i ymse butikker (et eller annet har skjedd siden jeg brukte de vanlige sommerklærne mine sist, sommeren 2010) og fant en - hurra, hurra!
• Spiste en is fra Dolce Vita på deling (bringebær og sjokolade - deiliiiiiig!!!) og var "bare" kjærester på gressbakken foran Akershus festning til vinden tvang jakkene på og oss opp på beina igjen
• Tok en lang runde på Riktige Leker (litt kvalmt navn, egentlig) og gledet oss til alt vi skal kjøpe til Poden (hvor er alle de gode forsettene våre om å kjempe mot forbruk og massekonsum?)
• Kikket i hyllene hos Ark Pocket og endte opp med How to Be a Woman av Caitlin Moran (herlig, morsom og absolutt alvorlig bok)
• Fikk en kjapp oversikt over innholdet hos Platekompaniet og...

... så kom den store finalen: Teater! Og passende nok (jfr. punktet om Riktige Leker) Abigail's Party med skarp kritikk av nettopp forbruk, konsum og fasade. Vi hadde enda til billetter til selve scenen. Dette måtte jo bare bli høydepunktet på en ellers strålende dag. Vi satte oss. Stykket begynte. Trøttheten kom sigende. Ved siden av meg humret og lo Kjæresten. Jeg lengtet hjem. Jeg bekymret meg for bilturen - hadde vi enda tatt toget! Da kunne vi sovet oss til Lillehammer etterpå. Men nå... Jeg lo pliktskyldigst her og der og følte at jeg var fullstendig i utakt med intellektuell samfunnskritikk formidlet fra en teaterscene. Mer og mer begynte jeg å drømme om å dra i pausen.

I pausen gikk jeg først på do. Jeg måtte være litt for meg selv og tenke. Kunne jeg virkelig foreslå for Kjæresten at vi skulle skippe andre akt? Det virket jo som om han koste seg - dårlig gjort å stikke kjepper i hjulene...

Jeg kom ut fra dametoalettet og kikket meg rundt. Kjæresten sto lent mot en søyle og så trøtt ut. Hvordan går det, spurte jeg, liker du stykket? Joda, han syntes det var fornøyelig. Men litt rart. Da orket jeg ikke mer: Kan vi dra hjem? Han lyste opp. Vi går med en gang!

På vei til bilen kunne vi endelig hengi oss til det vi begge hadde tenkt på hele dagen: Hvor forferdelig vi savnet Poden vår. Vi visste jo at han hadde det bra - hadde fått massevis av søte tekstmeldinger som fortalte om dagens gang der hjemme.

Men vi to har blitt mamma og pappa. Vi er ikke "bare" kjærester mer. Det er selvsagt deilig å være toene iblant. Men det aller beste å være alle tre.

Og vel hjemme var det kun med stor overvinnelse jeg nøyde meg med å bøye meg for å forsiktig kysse det vesle runde, kjølige kinnet der i barnesenga. Mamma og pappa var hjemme fra vift!

- Helga Marie -

Det går opp noen lys av og til

Nyhetssendingene nå om dagen er selvsagt fulle av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det er naturlig at den tar så mye plass - det er tross alt ingen vanlig "tretten-på-dusinet" straffesak det er snakk om. Det som skjedde 22. juli i fjor var uhyrlig på alle vis og selv om jeg var blant de heldige som ikke var direkte berørt på den måten at jeg mistet noen jeg kjente og var glad i ble jeg likevel berørt så til de grader som samfunnsborger og medmennske. Jeg tror vanskelig jeg kan glemme hvordan det var å våkne til nyhetene tidlig lørdag 23. juli og få nyheten om hvor mange av Utøya-ungdommene som var drept.

Likevel er det noe som hele tiden har gjort meg både optimistisk og håpefull: De mange direkte berørte som så tydelig markerer at de ønsker gjerningsmannen stilt for retten i en vanlig rettssak og dømt etter de lover og regler som gjelder i vårt samfunn. Jeg er selvsagt enig. Å dømme gjerningsmannen i en rettferdig rettssak der han får anledning til å forsvare seg mot anklagene er det eneste riktige, og at de som er sterkest berørt så klart ønsker dette gjør meg rørt, ydmyk og imponert.

Og det er på mange måter det lyset som har gått opp for meg nå etter at rettssaken startet: Jeg innrømmer at jeg av og til har lekt med tanken på hvor deilig det ville være å fly i synet på tiltalte og klore ut øynene på ham. Men dette ønsket er heldigvis ikke like sterkt som ønsket om at samfunnet vårt må ta et realt oppgjør med denne terroristen i form av en rettferdig rettssak. At vi skal slippe å ha ham i gatene våre noe mer er selvsagt. Men han skal behandles skikkelig slik at alle hans forestillinger om det samfunnet han vil ødelegge blir gjort til skamme. Vi skal vise ham! Så kan han sitte der med skjegget i postkassa og se multikulturalismen blomstre utenfor fengselsmurene. Det er igrunnen den beste (verste) straffen han kan få.

Forøvrig er jeg helt enig med Hanne.

- Helga Marie -

Huseierbekymringer

Kjæresten og jeg ble jo huseiere her i november. Det har ingen av oss vært før, vi har levd leieboernes glade dager der en telefon til huseier om ymse problemer fikset det meste. Eller i allefall fritok det oss for ansvar når vi vel hadde meldt fra.

Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.

Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.

Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.

Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.

- Helga Marie -

Mysterium

Har bloggen min plutselig blitt populær, eller er det bloggurat som tøyser med meg? Plutselig har jeg over 180 lesere! Har jeg virkelig det? Hm... Merker at jeg blir skikkelig nysgjerrig på hvem dere er hvis det nå skulle stemme, altså. Jeg føler meg ikke helt overbevist for såvidt jeg vet har jeg ikke skrevet noe spesielt mer bemerkelsesverdig i det siste enn jeg har gjort før.

Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!

Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.

Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, klassisk, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.

Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?

God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.

- Helga Marie -

Et barn av sin tid

Søndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?

Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.

Antakelig er de holdningene som kommer til orde i Rilla of Ingleside representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som "Dulce et Decorum Est" av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.

- Helga Marie -

Gode, gamle venner

Når har nye venner blitt gode gamle? Jeg tror at når man treffer noen som, for å sitere min fordums heltinne Anne fra Bjørkely, tilhører "slekta som kjenner Josef" så er man gamle venner med en gang.

I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.

Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi Fornuft og følelser, selvsagt den med Kate Winslet og Emma Thompson, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste Persuasion, eller Overtalelse om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev.

Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.

Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre. 

God natt!

- Helga Marie - 

Nå er livet gjemt hos Gud...

I morgen skal jeg i begravelse. Trist. De fleste begravelser er jo på sett og vis triste, men når gamle mennesker dør er ofte følelsen av takknemlighet og vemod like sterkt som sorgen.

Men i morgen skal jeg i en trist, trist begravelse. Et liv som tok slutt så altfor tidlig. Et liv som nok hadde mange lyse og glade stunder, men også mye vondt og vanskelig, særlig mot slutten. Likevel er det som i Svein Ellingsens sang: "Ingen er glemt av Gud". Hvis jeg ikke husker feil skrev han dette diktet da han mistet en liten datter i en bilulykke:

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i tyngste sorg.
Ingen er glemt av Gud.

Vi får hvile i Guds fred
og sove i jordens fang.
Kristus har gjort vår grav til sin.
Alltid er vi hos Gud.

Gud, vår Far, tar vare på
det liv som er revet bort.
Kristus har gjort i stand et rom.
Før oss gikk han til Gud.

Dagen kommer, Kristi dag,
da tiden blir visket bort.
Kristus står frem og alt blir nytt.
Døden blir knust av Gud.

Nå er livet gjemt hos Gud.
Vi overgir alt til ham.
Håpet er tent i liv og død.
Ingen er glemt av Gud.

Svein Ellingsen, 1977

- Helga Marie -