Litt åndssnobberi på en mandag

Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa. Det er tredje året på rad jeg ikke har lest noe av årets nobelprisvinner i litteratur. Ikke at det er ofte jeg har lest noe av vinneren før vedkommende annonseres som vinner, dessverre. Til tross for mastergrad i litteratur er det sørgelig mye jeg ikke har lest. Når det gjelder nobelprisvinnere er det vel bare Harold Pinter og Doris Lessing jeg har lest før de fikk prisen. Noen har jeg lest uavhengig av om de hadde vunnet noe eller ei, og noen har jeg lest fordi jeg lurte på hva de som vinner sånne priser skriver. Og nå har jeg laget en oversikt til meg selv som jeg har tenkt å ta frem neste år for å se om jeg kan legge til noen:

• Bjørnstjerne Bjørnson (1903)
• Rudyard Kipling (1907)
• Selma Lagerlöf (1909)
• Knut Hamsun (1920)
• Sigrid Undset (1928)
• Thomas Mann (1929)
• William Faulkner (1949)
• Pär Lagerkvist (1951)
• Ernest Hemingway (1954)
• Albert Camus (1957)
• John Steinbeck (1962)
• Isaac Bashevis Singer (1978)
• Gabriel García Márquez (1982)
• William Golding (1983)
• Nadine Gordimer (1991)
• Toni Morrison (1993)
• Seamus Heaney (1995)
• Elfride Jelinek (2004)
• Harold Pinter (2005)
• Doris Lessing (2007)

Noen av disse forfatterne har jeg hatt virkelig store, gode leseropplevelser med. De har ikke fått nobelprisen for ingenting for å si det slik. Spesielt må jeg nevne Pianolærerinnen av Elfride Jelinek. Det må være en av de mest spesielle bøker jeg har lest. Ubehagelig, virkelig ubehagelig. Men for et språk! Og strålende oversatt av Mons Andreas Finne Vedøy.

Jeg har også gjort et halvhjertet forsøk på å lese Klosterkrønike av Jose Saramago, men den fanget meg ikke spesielt, så jeg kommer vel kanskje ikke til å lese ham mer, tror jeg. Dessuten holder jeg på med Blikktrommen av Günter Grass. Kanskje blir jeg ferdig med den til neste år? Noen av vinnerne er dessuten poeter. Da holder det vel å lese et dikt?

- Helga Marie -

Eplehagen i oktober

Kjæresten og jeg har fått eplene i hus. I hagen "vår" er det tre epletrær og nå er alle tømt. Transparent kan ikke lagres, så den er allerede fortært eller har endt i pai og som eplemos. Kassene med Åkerø og James Grieve står klare til å fylle munnen med deilig eplesmak og magen med eplegodt i ymse varianter. Nå er det bare gulnet løv igjen på trærne, og det tar nok ikke lang tid før det også er historie. Eplene varer forhåpentligvis litt lenger...

Det var lenge siden sist jeg hadde høstet epler, og plutselig fikk jeg fullt av nostalgiske og hyggelige flashbacks til eplehøst i barndommen. Grå oktoberdager med fruktkasser rundt omkring på plenen, søsken og jeg som tok lange, uautoriserte pauser fra arbeidet, eplehåv, pappas stemme som formaner: "behandle dem som egg!", iskalde fingre rundt iskalde epler og duften av frukt i kjelleren etter at kassene var kommet i hus.

Her er et glimt av gårsdagens innsats:

Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt - i kuldens barske soner -
slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarksnattas endelause veg. -

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.


Hans Børli

Høstferielengsel

I et par dager nå har jeg gått rundt og påstått at jeg har lengtet mer etter høstferien før. Jeg gjentok det på personalrommet i lunsjen - jeg føler meg så godt i gang og en pause nå passer dårlig. Jeg kan ta det senere i oktober eller november.

Men nå sitter jeg godt plantet i godstolen med et kvart øye på værmeldinga og kjenner at det hadde vært godt å ha fri i morgen. Jammen hadde det vært deilig å kunne sove lenge da. Så det kan vel hende at jeg egentlig lengter mer etter høstferien enn jeg trodde.

Det var bare det!

- Helga Marie -

Gressenke-nostalgi

Med Kjæresten på etterutdanningskurs i hovedstaden har jeg plutselig kveldene for meg selv i noen dager. Uvant. Svært uvant. Og samtidig er det såpass kort tid siden jeg tilbrakte de fleste kvelder på egenhånd at gamle mønstre gjentar seg. Ingen foreslår å legge seg tidlig. Klokken tikker. Det begynner å bli sent. Senga står alene der inne på soverommet.

For ute på stua sitter gressenka og surfer på nettet og lar seg besnære tilbake til 80-tallet. YouTube, dette fantastiske univers av nostalgi... Her kan man se hele Pretty Woman (som egentlig ikke er fra 80-åra og som jeg nå skjønner at jeg må skaffe meg på dvd så jeg kan se den uforstyrret i stort format når jeg måtte ønske). Et utdrag fra en av mine favorittscener her:



Anyways. Gressenker på noen-og-tretti som har en jobb som starter ganske tidlig på morgenen må på et tidspunkt avslutte nostalgien for å legge seg. Men først - en siste kikk på et høydepunkt fra Dirty Dancing.

- Helga Marie -

Vil ikke vite, vil ikke se...

... for det er så trist og får meg til å skamme meg! Nå er ikke det å skamme seg særlig konstruktivt, så jeg tenker ikke å holde på med det så veldig lenge. Når jeg har skammet meg ferdig skal jeg forsøke å kanalisere kreftene mine i en mer matnyttig retning. Men når man er så uforskammet heldig å være født og oppvokst i verdens rikeste land, hvordan kan man la være å føle en form for skam når man blir minnet om alle de som lever i den verste fattigdom og nød? Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi de tilfeldigvis er født i deler av verden der mulighetene er så fullstendig annerledes enn her.

Hva var det så som satte i gang denne flommen av dårlig samvittighet akkurat i dag? Jo, jeg tok meg omsider tid til å lese nyhetsbrevet fra JOY som jeg fikk i innboksen min for to uker siden. Hva er så JOY? Jeg anbefaler et besøk på nettsidene deres - de gir et flott innblikk i arbeidet organisasjonen driver, men altså: For noen år siden var min søster med som frivillig på en sommerleir ved barnehjemmet Internat nr. 3 i Baku. Leiren ble drevet av Røde Kors/Røde Halvmåne og Normisjon i fellesskap, men av ulike grunner ble dette samarbeidet nedlagt og de frivillige, som hadde opplevd hvor viktig leiren var for barnehjemsbarna, startet på egenhånd for i første omgang å drive leiren videre. Slik ble JOY etablert, og siden har de utvidet aktiviteten og jobber nå målrettet med kursing av de ansatte og lokale frivillige for å bedre hverdagen for de barna som er så uheldige å havne på barnehjem.

Hver gang Søster kommer hjem fra Aserbajdsjan er hun full av inntrykk, og inspirert til innsats for disse barna som gjemmes og glemmes av storsamfunnet. Jeg lar meg imponere av henne og blir utrolig stolt, samtidig som jeg skjemmes over å være så lite engasjert selv. Så, Søster, om du leser dette, så gir jeg deg herved tillatelse til å minne meg om dette innlegget, for jeg vil gjerne bidra mer enn jeg har gjort til nå. Selvsagt med penger, men kanskje er det på tide å gi litt mer av tiden sin også? Det er slutt på å ikke ville vite og ikke ville se!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har lånt illustrasjonen fra JOY's hjemmeside i bloggposten min og håper organisasjonen synes det er greit.

En evig juli-brud

Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:

Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!

- Helga Marie -