Hvor er lommeboka mi?!

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som spesielt glemsk, men det hender at jeg imponerer meg selv.

For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.

Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.

Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.

Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli (Dagene, 1958)

Et minne for livet

Jeg er glad i musikk og har en fortid som elev i musikkskolen (som det het før det ble kulturskolen) med fiolin som instrument. De siste årene har jeg imidlertid mest lyttet til musikk og der er jeg nærmest altetende avhengig av humøret. Bruce Springsteen er en artist jeg har stor sans for og det hadde vært flott å være på konsert med ham i Bergen. Noen blodfan er jeg imidlertid ikke, så det ble ingen Bergenstur på meg. Jeg har kost meg med innslag på nyhetene istedet.

Men jeg har en tidligere studievenninne som må sies å høre til den virkelig innerste sirkelen av fans og hun har vært på konsert. Hun og datteren. Se her:



Et minne for livet? I think so!

- Helga Marie -

Den gang jeg var ung

Det nærmer seg sommerferie og gangene på skolen blir gradvis tommere. De siste som skal ha muntlig eksamen får beskjed i morgen tidlig og de elevene som er ferdige er i stor grad permittert. Som relativt ny lærer i videregående syns jeg fortsatt det er uvant at tiden frem mot sommerferien toner så gradvis (og ukontrollert) ut. Alt avhenger av hvilke elever som kommer opp til muntlig eksamen og hvilke lærere som skal være sensorer her og der. Man mister lett oversikten og kan plutselig komme til å glemme at man faktisk har en stakkars enslig elev som sitter og venter på en lærer hvis hode er i ferd med å ta sommerferie.

Man kan selvsagt mene at det er synd at skoleåret blir så "hullete" på slutten. Ideellt sett skulle i alle fall de fagene som fortsetter i andre enden av sommerferien fortsette undervisningen ut i neste uke. Samtidig blir det fristende mye tid til å rydde i papirer og få litt oversikt over sånt som lett blir liggende i en hektisk hverdag. Jeg innrømmer at jeg har nytt disse siste dagene da tiden i stor grad har vært min egen.

Medier og kommunikasjon, med lærerne i spissen, har imidlertid klart å skape en strålende swung på de siste ukene av skoleåret! De har hatt filmfestival. Med to ukers intens jobbing der elevene har laget egne filmer etter helt egne ideer og med dagens prisutdeling som høydepunkt. Jammen er de flinke, disse elevene våre. Så kreative! Og så god gjennomføringsevne! Jeg er dypt imponert. I tillegg til å være temmelig fornøyd med æren av å være en av prisutdelerne. "Frankly, my dear, I don't give a damn!" Skikkelig stas. Jeg delte altså ut pris for beste replikk, om noen lurte på det.



Og så blir jeg jo litt nostalgisk, da, og tenker på hvor forskjellig slutten av skoleåret var dengang jeg var ung. Jeg kan liksom ikke huske at vi hadde så mye fri før ferien faktisk startet. Hm. Har ingen i nærheten til å korrigere hukommelsen min akkurat nå heller. Slik jeg husker det satt vi på skolebenken "to the bitter end", men det kan jo hende jeg husker feil. Dessuten har det vært både en og to utdanningsreformer siden undertegnede forlot videregående i juni 1994, så det er jo ikke annet å vente enn at noen ting er annerledes. For eksempel tror jeg det må være mange flere elever som er oppe til eksamen nå enn det var før. Uansett er det stor forskjell på å være lærer og å være elev. Og det er interessant å granske skolehverdagen fra andre siden.

- Helga Marie -

Ukeslutt med Karin Boye

MORGON

När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vill överraska
tidigt, tidigt en festlig dag --
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag --
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye (Moln, 1922)

- Helga Marie -

Skjørt som glass, eller som nattgammel is

Det tok noen dager før jeg klarte å ta det inn. Vi hørte det på radionyhetene på vei hjem fra pinseferie på mandag, men det vi hørte passet så dårlig med varme, avslappede feriekropper og inntrykk vi skulle fordøye at det først er nå de siste par dagene jeg har klart å forholde meg litt mer til nyheten om den mystiske flyulykken over Atlanterhavet.

Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.

Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.

Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?

Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.

Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.

Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.

- Helga Marie -

Frihet i en liten eske

I snart to år har jeg vært fornøyd eier av ovenforavbildede Skoda Fabia - min aller første bil. Ettersom jeg ikke har tatt det store steget å bli huseier enda har bilen vært min største investering til nå. Men nå er den til salgs og det er litt vemodig. Den har nemlig betydd frihet (i en liten eske). Den har transportert meg hit og dit når jeg har hatt behov for det - av og til langt og fullstappet av ting og tang, innimellom på kjappe småturer til butikken. I et miljøperspektiv er det selvsagt prisverdig å bruke bilen minst mulig. Men åh, så deilig det er å kunne sette seg i bilen fremfor å ta sykkelen når regnet høljer ned og man har lyst til å stikke på venninnebesøk.

Nå er det ikke slik at jeg skal klare meg helt uten bil, for i løpet av de nærmeste ukene dukker det opp en større firhjuling her, så jeg skal vel ikke påberope meg et spesielt miljøengasjement i så måte når jeg tenker meg om. Jeg får heller fokusere på at det er bedre å klare seg med en bil enn med to (selv om det beste for miljøet selvsagt ville være ingen...).

Åkke som - det blir litt rart å skulle legge "lille blå" ut på finn.no.

- Helga Marie -