søndag 28. februar 2010

Hva er det med Agatha Christie?

Akkurat det sitter jeg og lurer på nå. Jeg ser på "Miss Marple: Mord som medisin" og koser meg svært, men det er jo ikke mer spennende enn at jeg kan blogge samtidig. Likevel innrømmer jeg gjerne at det var Agatha Christie som var mitt første møte med krimlitteraturen og jeg skal aldri glemme lykkefølelsen da jeg sto på Lillehammer bibliotek og så to-tre hyllemeter med bøker damen hadde skrevet.

Den beste boka av dem alle var Ti små negerunger. Den boka fikk jeg virkelig maksimalt utav. Ikke bare var selve storyen ganske klaustrofobisk (selv om jeg nå, mange år etter, ikke lar meg imponere i like stor grad). Jeg klarte å time lesingen slik at det bare var tre år yngre Søster og jeg som var hjemme. Vi var 14 og 11 og fikk være alene hjemme en hel helg for aller første gang. I den store, gamle prestegården kunne man lett forestille seg mystiske, skumle hendelser, og å lese krim på senga til langt på natt mens oktobervinden pisket rundt hushjørnene og det regnet mot vinduet drev dramafaktoren i været.

Fortsatt er det litt flaut (men mest festlig) å innrømme at jeg faktisk ble så redd at jeg vekket Søster, bad tynt om å få krype oppi senga til henne, hvorpå jeg fortalte hele historien til henne så hun ble nesten like engstelig. Gode minner.

Men hva er det altså med Agatha Christie? Mordene er alltid litt snodige, og avsløringene særdeles usannsynlige. Jeg tror det må være en blanding av atmosfæren av engelsk overklasse, det deilig beroligende i at rettferdigheten vil skje fyldest og selvsagt nettopp alle innspillingene, de nyeste faktisk ganske stjernespekket. Dagens Miss Marple har blitt spilt inn to ganger på 18 år. Det er ikke så verst for en middelmådig krimroman, vel? Og Miss Marple er jo en herlig, gammel dame, da. Nå er hun virkelig på sporet av løsningen, så nå må jeg følge med litt her!

- Helga Marie -

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar