Aldri mer hamster

Jeg er ikke så glad i hamster. Broren min hadde en hamster en gang. Det var ikke mye moro med det dyret. Han motsatte seg for eksempel enhver form for fysisk kontakt med sine "nærmeste". Rastløst løp han over hendene våre, det var bare å flytte dem i raskt tempo, ellers falt han i gulvet og slo seg. Broren min var nok ganske skuffa over dette dyret. En gang, i ren frustrasjon over manglende kosebehov hos gnageren pakket han det vesle krypet inn i genseren sin for i det minste å holde ham på plass. Hamsteren godtok ikke sånn behandling. Han gnagde seg ut. For de som leser Pondus kunne det minne litt om da Günther redder seg fra kvelningsdøden ved å gnage seg ut gjennom madrassen etter at Else har veltet seg over ham i søvne (ja, jeg er litt Pondus-nerd, men jeg vet at det er flere der ute).

Uansett - brors genser ble ødelagt - den var ny og ble lappet så godt det lot seg gjøre, men den ble jo aldri det samme. Etter en tid flyttet hamsteren til besteforeldrene våre. Jeg tror han hadde det bedre der. Han slapp blant annet å bryte seg ut av buret sitt mer, for i det nye hjemmet sitt fikk han løpe fritt. Noe enkelte elektriske ledninger fikk merke viste det seg senere. Dyret døde fredelig i favorittkroken bak tv'n en helg. Og besteforeldrene våre var oppriktig lei seg. De hadde stor glede av å følge golvreseren når han pilte fra hjørne til hjørne i stua med et eller annet han skulle hamstre.

Noen "madness hamster" var han vel ikke akkurat. Men tegninga til Edward Monkton beskriver likevel en mistenksomhet som jeg til en viss grad kan kjenne meg igjen i. Ellers har Monkton utrolig mange andre minst like artige, absurde og filosofiske betraktninger på The INTERESTING thoughts of Edward Monkton, så jeg anbefaler et besøk!

Avslutningsvis har jeg en bekjennelse å komme med: Jeg gruer meg skikkelig til morgendagen. Jeg har en inngrodd engstelse for 1. april og lever hvert år i redsel for å bli lurt. Uansett hvor mye jeg gruer meg på forhånd pleier jeg likevel å glemme dagen når den er der så hva er det egentlig å grue seg til? Tiden vil vise!

- Helga Marie -