Hver sommer er ukebladene fulle av fristende sommerretter: salater, grilltips, sommerdrinker... Man kunne gjerne brukt hele sommeren på å kose seg med god mat. Jeg er et skikkelig matvrak og prøver gjerne nye retter, men om sommeren har jeg likevel to superfavoritter som har lite med fancy og fargerike salater å gjøre. Den ene er spekesild og den andre er kokt blomkål.
Kokt blomkål har jeg alltid likt, og slik mor lager den er selvsagt best i verden. Man lager hvit saus og smaks- og fargesetter den med et par gode "dæsjer" tomatpuré samt litt salt og pepper. Sausen får en oransjeaktig farge som muligens ikke virker like heftig tiltrekkende på alle, men jeg elsker den. Blomkålhodet kokes helt og potetene kokes for seg. Blomkålhodet legges på et dertil egnet fat og sausen helles over. Kokte poteter og spekekjøtt serveres ved siden av. Deilig!
Spekesild likte jeg ikke særlig godt da jeg var liten. Likevel måtte jeg alltid smake. Ikke fordi jeg ble tvunget til det, men fordi jeg følte et intenst behov for å være en del av det sukkende tilfredse fellesskapet rundt matbordet når silda ble servert. I starten ble det med en halv filet som jeg kjempet med en laaaaaang stund. Det ble mye potet og kålstuing i starten. Etter hvert fikk jeg mer dreis på den salte, salte silda og dessuten rå løk og rødbeter til. Og så, en dag, var jeg en helfrelst spekesild-eter.
Nå om dagen er det tilfredse fellesskapet rundt spekesilda noe redusert. Det var mormor, morfar, mor og jeg som syntes dette var stas. Far spiser spekesild av lojalitet og plikt. Han gir ikke høylydt uttrykk for misnøye, men er heller ikke entusiastisk. Han spiser sin ene filét og lar det være med det. Jeg føler derfor behov for å rekruttere flere sildespisere i familien og i dag fikk jeg kloa i Kjæresten. Mor hadde lagt igjen to pakker spekesild i kjøleskapet mitt, og vi ville gjerne ha en lettvint middag. Valget var altså enkelt. Og underholdende.
Kjæresten var meget, meget skeptisk. Han stirret vantro på den noe enkelt anrettede fisken med løkringer på toppen og ettersom undertegnede gapskrattet under hele serveringen er det ikke til å undres på om han trodde at han var i ferd med å lures trill rundt. Jeg opptrådte derfor som munnskjenk hvorpå han forsynte seg med både sild, poteter, stuing og rødbeter. Etter noen innledende runder med poteter og stuing var han klar for å angripe fisken. Og den gled ned. Bit for bit forsvant den fra tallerkenen.
Jeg ble rent entusiastisk! Kanskje jeg faktisk har vervet en ny sildespiser? Eller kanskje ikke? Det er ikke godt å si. Viktig å ikke presse på for hardt i starten. Vi får se hvordan det går.
- Helga Marie -
For det er jo ikke til å underslå at man ganske ofte møter "skal bare", eller "bare littegrann", eller "han er så snill, så" eller andre unnskyldninger for å oppnå eller unngå noe. Så da er det jeg humrer for meg selv: "No dogs allowed. Not even yours."
