Lykke

Etter en sånn pinsehelg er jeg vel knapt den eneste som har kjent lykkebegeret fylles til randen, flyte over og forgylle verden enda mer. Gode venner, deilig vær, vakker natur, god mat og drikke, sene kvelder, mygg og flått, bading i litt for kaldt vann, kajakkpadling, musikk, hvitmalte vegger og rent sengetøy i krepp, litt solbrente kropper, støle armer, trøtte unger...

Initiativtakerne til helgens usedvanlig vellykkede utflukt til Hamburgö og Hamburgö gamla skola feiret runde tall og ville tromme sammen til fest. Og fest ble det. En riktig minnerik en, på alle vis. Det kom strømmende fest- og ferieklare gjester fra Norge, Sverige, Danmark og Storbritannia og denne salige forening av mennesker gjorde sitt ytterste for å kose seg og nyte livet. Selv ikke kø gjennom Østfold og biler uten klimaanlegg kunne ødelegge moroa.



Kjæresten og jeg gjorde oss litt mer kjent med kajakkpadling, noe vi bare såvidt hadde prøvd før. Nå er i alle fall jeg blitt hekta. Naturopplevelsen ved å padle rundt i den Båhuslenske skjærgården mellom holmer og skjær i blank maisol var overveldende. Innimellom de karrige knausene lå lune små viker med boliger som nå er blitt feriested, men som en gang var trygge havner for fiskere og familiene deres. Sjøbuer dekorerte de grå steinene her og der. Måkene voktet på oss og skrek advarende for å minne oss om hvem som hersker der ute og gjøken gol uavbrutt.

Det blir lett klisje. Jeg kommer i tanke om et sitat fra Anna Karenina av Leo Tolstoj. Egentlig veldig godt sagt, og kanskje med overføringspotensiale til opplevelser:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det er ikke enkelt å skrive interessant om lykken, det blir lett for mye og forslitt, men det er vanskelig å ikke prøve når følelsen griper en så sterkt at det virker som om tiden står helt stille og alt ånder fred og idyll. Så bær over med meg - det var ikke mulig å ikke skrive om denne helgen.

Inger Hagerup får siste ordet selv om det ikke er sesong for bjørnebær enda:

SOMMERØYA

Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte,
søte,
store,
bjørnebær!

- Helga Marie -

Aktiv dødshjelp

I tidligere innlegg har jeg skrevet og uttalt meg mot dødsstraff. Jeg like sterk motstander av aktiv dødshjelp og syns det er tragisk at FrP har vedtatt å legalisere dette. Ikke at jeg har så mange forventninger til partiet, men dette var et lavmål. Forøvrig er jeg slett ikke alltid enig med KrF heller, men her er en artikkel fra Aftenposten der en av kandindatene på Oslos stortingsliste uttaler seg med et perspektiv som er helt sentralt i dødshjelpdebatten, nemlig at få antakelig ville valgt aktiv dødshjelp om det ikke var for at de følte seg til bry. Jeg er enig med Even Westerveld - jeg tror heller ikke FrP er klar over hva de har åpnet opp for.

- Helga Marie -

Forelska i Kari Bremnes

Mens jeg venter på at tema for muntlig eksamen skal legges ut på "it's learning" har jeg litt problemer med å fokusere på lesing, så jeg har endt opp foran tv'n for der viser de "Ansikt til ansikt: Kari Bremnes" oppdaget jeg. I seg selv er det en virkelig interessant programserie, men når Kari Bremnes medvirker blir det direkte oppbyggelig.

Jeg elsker den dama! Dels er hun så fantastisk vakker. Du snakker om stil! Hun er elegant, bærer smykker og klær med stil og selvtillit. Og så åpner hun munnen for å synge, og ut triller den ene fantastisk vakre sangen etter den andre. Og ikke bare vakre, men ettertenksomme, triste, kloke. Den samme klokheten gjennomsyrer samtalen med Morten Krogvold. Jeg sitter og sukker av lykke - tenk å få en halvtimes glimt av henne, selv på tv. Jeg liker det hun sier om å ikke ønske å eksponere private hendelser, men gjerne erfaringer. Hun mener at hun lett ville komme i veien for det hun prøver å si hvis hun står for tydelig frem selv. Det tror jeg er helt riktig. Jeg trenger absolutt ikke vite mer om henne enn det jeg får gjennom sanger og slike intervjuer som NRK.

For noen uker siden fikk jeg den nyeste cd'en hennes av Kjæresten, ære være ham for det. Han er fan av dama selv og hadde nok lyst på "Ly" han også. Jeg regner med at han takler ganske bra at jeg erklærer meg som "forelska i Kari Bremnes" - jeg tror han skjønner hva jeg mener. Jeg vil jo ikke nettopp gifte meg med henne, men jeg kan gjerne se på henne ganske lenge av gangen og høre på at hun synger og eller snakker. En annen som skjønner hva jeg mener er mitt faderlige opphav. Han var med på forestillingen "Svarta Bjørn" for flere år siden og var meget rørt over både musikken og artisten. Han får helt klart et eget, interessert glimt i øynene når damen kommer på tale, men hvor ofte han faktisk hører på musikken er en annen sak. Enda han faktisk er eier av i alle fall en Kari Bremnes-cd ("11 ubesvarte anrop").

Det er vanligvis noe litt flaut og patetisk med kjendisbeundring føler jeg. Hvorfor i alle dager bruke tid på å beundre intenst noen man i beste fall ser på en konsertscene? Men akkurat i forhold til Kari Bremnes føler jeg at det er helt på sin plass. Hun fortjener det.

- Helga Marie -

Målstrid i krig og fred

Via min gode venninne Siri, som har relativt tett og hyppig kontakt med Riksarkivet, har jeg fått snusen i en festlig brevveksling som foregikk mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940. Tema: Målform på rasjoneringskort. Dette er en skikkelig godbit for de av oss som setter pris på god satire, uavhengig av målform. Les og nyt!

- Helga Marie -

Fortsettelse...

Jeg ble så inspirert av min egen bloggpost at jeg fortsetter litt til. Jeg kom i tanker om et par dikt fra 1. verdenskrig som var pensum da jeg tok engelsk i tredje klasse på videregående. De har ganske ulikt perspektiv på å være soldat i krig. Flaks for meg - begge diktene sammen med novellen "Soldier's Home" av Ernest Hemingway dukket opp på eksamen bare få uker etter at jeg hadde skrevet en analyse av de tre tekstene sett i sammenheng, en ekstraoppgave for å berge en karakter på vei nedover. Det gav meg et klart fortrinn på eksamen og oppgaven som berget standpunktkarakteren ble derfor også bergingen i forhold til en respektabel eksamenskarakter. Er det rart jeg husker disse gutta?

Men alvorlig talt - diktene gjorde sterkt inntrykk på meg. Såpass at det sitter igjen enda. Det er verdt å merke seg at Rupert Brooke aldri havnet i kamp. Han døde av blodforgiftning i militærforlegningen før han kom så langt som til å se nakent stål for å si det sånn. Wilfred Owen, derimot, rakk å se mye grusomt før han ble drept i 1918. Vi tar dem kronologisk - her ved starten:

The Soldier

If I should die, think only this of me:
That there's some corner of a foregn field
That is forever England. There shall be
In that rich earth a richer dust concealed;
A dust whom England bore, shaped, made aware,
Gave, once, her flowers to love, her ways to roam,
A body of England's, breathing English air,
Washed by the rivers, blest by suns of home.

And think, this heart, all evil shed away,
A pulse in the Eternal mind, no less
Gives somewhere back the thoughts by England given,
Her sights and sounds; dreams happy as her day;
And laughter, learnt of friends; and gentleness,
In hearts at peace, under an English heaven

Rupert Brooke (1914/15)

Etter noen år med krig:

Dulce Et Decorum Est

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distand rest begun to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of tired, outstriped Five-Nines that dropped behind.

Gas! Gas! Quick, boys! - An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling,
And flound'ring like a man in fire or lime . . .
Dim, through the misty panes and thick green light,
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues, -
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Wilfred Owen (1917/18)

Jeg er klart på parti md Owen, men jeg ser jo at Brooke setter ord på akkurat de patriotiske, romantiske, edelmodige, heltmodige følelsene som sannsynligvis er noe av drivkraften når unge menn og kvinner villig ofrer livet og det er vel ikke helt uten grunn han har skaffet seg plass blant klassikerne i engelsk litteratur.

Til slutt: jeg bare må le litt av alle referansene til min egen skoletid her. Er det rart jeg ble lærer - jeg har jo elsket å være elev. Får håpe jeg kan klare å bidra til at noen sitter igjen med tilsvarende sterke opplevelser . . .

- Helga Marie -

Lærerikt å være lærer

Denne bloggposten handler ikke om at det er lærerikt å ha elever selv om det gamle fyndordet "man lærer så lenge man har elever" helt klart har noe for seg. Nei, dette handler om at jeg kommer borti mye interessant jeg ikke visste om før i denne jobben, gjennom kanaler jeg ikke hadde tenkt kom til å gi meg så mye for egen del. Hør bare her:

Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.

Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!

- Helga Marie -

Leve i nuet

Et "nu" fra hagen våren 2008

Jeg øver meg stadig på å leve i nuet, men tilbakefallsprosenten er forholdsvis høy uten at jeg kan redegjøre for tall. Uansett - jeg tar meg selv stadig i å glede meg til ting som ligger kort eller langt frem. For eksempel gleder jeg meg til å bli ferdig med eksamen (som er på torsdag) og til å gifte meg (som er i sommer) og så blir de små øyeblikkene av lykke i nuet borte.

Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror det går an å leve i en intens lykketilstand der man blir overbegeistret i ett sett. Antakelig er det nødvendig med perioder "på det jevne" for at man skal kunne gjenkjenne det sublime. Likevel - det er ingen god følelse når det virker som om uker bare har forsvunnet fordi man ikke løftet blikket og så seg litt om.

Velvel. En av de tingene jeg har planer om og ser frem til er at jeg skal lese alle de bøkene jeg har skaffet meg i årenes løp uten å lese. Fra plassen her jeg sitter kan jeg se nesten ti bøker jeg enda ikke har lest (og så er det sikkert minst like mange på den siden av bokhylla jeg ikke ser). Det står også mange jeg har lest innen synsvidde og en del jeg har lest flere ganger. Så det er ikke det at jeg ikke leser, men jeg er utrolig god på å skaffe meg bøker (Mammutsalg er farlige greier, bøker som vervepremie likeså) som bare blir stående. Med jevne mellomrom lover jeg meg selv at absolutt IKKE skal kjøpe flere bøker før jeg har lest de jeg har. Her er en liste over arbeidet som ligger foran meg før jeg får kjøpe flere bøker (ooooops... bestilte visst Divisadero av Michael Ondaatje på Amazon i går kveld...):

1. Det annet kjønn - Simone de Beauvoir
2. Rosens navn - Umberto Eco
3. Det røde rommet - August Strindberg
4. Klosterkrønike - Jose Saramago
5. Tyven - Göran Tunström
6. Nåden har ingen lag - Torgny Lindgren (trilogi!)
7. Livlegens besøk - Per Olov Enquist
8. Tilværelsens uutholdelige letthet - Milan Kundera (jeg har lest Udødeligheten som anbefales!)

Så jeg vet hva jeg har å drive med fremover. Det kan jo likevel hende jeg rekker å leve litt i nuet tross alt. I allefall etter eksamen.

- Helga Marie -