mandag 27. mai 2013

Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 


4 kommentarer:

  1. Så artig at du skriver om matauk og ugress, for i helga satt jeg i den nyanlagte hagen til ei venninne og snakka om nettopp dette. Hun hadde lagd neslesuppe dagen før, og vi spekulerte på hvor mange av de hverdagslige (og tildels plagsomme) vekstene rundt oss som egentlig kunne spises. Jeg har lyst på ei god, illustrert bok om det, for jeg ser ingen grunn til å eksperimentere selv - det er jo som du nevner ikke spesielt innlysende hva som er spiselig og ikke. Men jeg ser for meg at det må være tipptopp å drive med sånt på hytta, for der har vi jo et hav av tid uansett.

    SvarSlett
  2. Hanne: Så morsomt! Jeg har inntrykk av at det er mange slike vekster. Den forhatte skvallerkålen, for eksempel, er en god matplante. Akkurat den er jeg forskånet fra selv, men som du skjønner har jeg nok av ugressklokke. Ellers må jeg si meg helt enig i at en god, illustrert bok hadde vært en god hjelp. Dessuten er det er virkelig åpenbart at slik matauk først og fremst er en ferieaktivitet for moderne mennesker! Med noen unntak. Mor har en venninne som i alle år, også lenge før hun ble pensjonist, har fylt matskap og fryser med blant annet nesle og sopp og bønner fra egen hage og jeg vet ikke hva. Men hun er nok et unntak. Merker jeg blir enda litt mer inspirert nå. Kanskje jeg burde gi de der røttene en sjanse? Men jeg har bare et uautorisert veganernettsted til inntekt for at de er spiselige, så jeg nøler litt...

    SvarSlett
  3. Etter et kjapt søk tror jeg at en (eller flere) av disse bøkene kan være noe: Anette Eckmann: Naturens spiskammer, Olav Skard: Ville vekster - røtter i kulturhistorien og Egeland/Myhr: Ville planter til mat og glede. :)

    SvarSlett
  4. Så kult, Hanne! Dette skal undersøkes nærmere. Takk for gode tips! :)

    SvarSlett