En ny epoke har begynt

Nå er vi der. Poden skal leveres hos dagmamma og mor og far skal på jobb. Vi er i startgropa og rutinene er langt fra innarbeidet. Alle tre er foreløpig der at vi ikke er glad for at denne endringen har nådd oss. Vi vil ha det som før: Vi vil ha en voksen hjemme som holder fortet og passer Poden. På mange måter har vi lite å klage over: Vi har fått plass hos en fantastisk dagmamma. Kjæresten skal jobbe deltid, så han og Poden skal få herje hjemme hver tirsdag og torsdag. Jeg begynner såpass sent på mandag og onsdag at vi ikke må ut av huset spesielt tidlig så tross alt er det mange ting å være glade for. Men likevel. Likevel. Vi har lyst til å være sammen med Poden selv.

I dag hadde dessuten Poden og mor en ny, annerledes og ganske fin morgen (helt til Poden skjønte hva vi skulle, vel å merke...). Far dro tidlig og tok bilen. Ute var det mange blåe grader, så selv om veien til dagmamma ikke er så lang var det ikke aktuelt å gå hele veien i dag. Bussen ble altså redningen, og utfordringen var å time det slik at vi rakk bussen men slapp å vente. Ikke den enkleste øvelsen jeg vet... Og løpe nedover gata vår (bratt og glatt) med barnevogn er heller ikke tilrådelig for ansvarlige foreldre. Dog var det løsningen i morges. Poden skjønner jo (heldigvis?) ikke at foreldrene hans kan opptre uansvarlig så han var relativt fornøyd der i skinnposen sin, påkledd så armene sto omtrent rett ut fra kroppen og utover sidene på vogna.

Hva var det altså som var fint med denne morgenen? Det hørtes jo litt stressende ut? Og joda, det var litt stress. Men før det ble det hadde vi det riktig fint. Og vi rakk bussen. Faktisk ville vi nådd den uansett, men den var litt forsinket, så vi måtte vente, men da fikk vi sett mange biler som kjørte forbi og vi fikk beundret januarmorgenen med sine -18 som gradvis gikk over fra mørkeblå til turkisaktig og deretter helt lyst. Og bussen kom og tok oss dit vi skulle og Poden var glad og fornøyd og syntes det var stor stas da mor småløp med vogna i motbakke etter at vi hadde gått av bussen.

Det som ikke var så greit var avskjeden. Jeg vet at han har det fint der han er. Men det er leit å gå fra ham når han gråter så tårene triller...

- Helga Marie -