Og så var det hverdag igjen

Nok en gang har det gått tid og evighet siden en oppdatering om livet i og rundt villastrøket i småbyen. Sommeren er på hell, skolen er i gang igjen og dermed også vi som jobber der.

Ferieringen kan lett bli en vane, og jeg stilte meg helt uforstående til en ekspeditrise i en klesbutikk her i byen som jeg kom i snakk med på min aller siste (panikkartede) feriedag. Hun var sjeleglad over å ikke være plaget med en så lang ferie som meg - hun hadde savnet jobben sin altfor mye. I mitt stille sinn måtte jeg ta en sjekk: "Har jeg savnet jobben i ferien?" Svaret er: "Ikke et øyeblikk." Men det er godt å være tilbake likevel, selv om det er krevende å avvende uker med late dager uten krav fra noen kant.

I alle disse late ukene har jeg altså ikke klart å stable på beina en eneste bloggpost, men jeg er glad for at ikke alle tar ferie fra bloggingen. En av mine absolutte favoritter, Helgas dagbok, har skrevet jevnlig og det er jeg glad for, for jeg blir så glad av å lese det hun skriver. Det er så klokt, så ærlig og så underholdende og jeg anbefaler bloggen varmt til alle. Det er høy gjenkjennelsesfaktor på så mangt av det hun skriver om.

Og hva var det så jeg ville skrive om for egen del denne gangen? Ikke så mye i dag, bare komme i gang igjen, kanskje? Kanskje det handler om "nyspissede blyanter og nye bøker"-syndromet: I år skal jeg virkelig, virkelig gjøre en innsats.

God sensommer, og så vil tiden vise hvor flittig jeg klarer å formulere hverdagshendelser til noe andre også kan ha glede av å lese.

- Helga Marie -

Kjære farmor!

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Du var sju år og hvor bevisst du var på det som skjedde akkurat da vet jeg ikke. Jeg vet at du hadde en klar politisk overbevisning senere og at du brukte stemmeretten din.

Det var onsdag 11. juni at et enstemmig Storting sa ja til å gi stemmerett til alle norske borgere som var 25 år og over. Da din tur kom for første gang var denne grensen senket til 23 år, så den første gangen du brukte stemmeretten din var kanskje ved kommunestyrevalget i 1928? Da var du allerede mor til flere og hadde plikter og ansvar som få i den alderen nå til dags. Selv var jeg bekymringsløs utenlandsstudent da jeg var 23 år.

Uansett hvor og når du stemte første gangen stemte du i alle fall ved stortingsvalget 14. september i 1981 og samtidig gav du meg et minne for livet. Jeg var seks år og var tydeligvis på besøk hos deg akkurat da. Jeg husker hvordan jeg betraktet deg der du gjorde deg klar. Pyntet og høytidsfylt (og kamplysten) toget du avgårde med meg ved hånden. Jeg småsprang for å holde følge og skjønte at vi var på vei til noe stort. Utfallet av valget ble nok ikke helt etter ditt hjerte den dagen ettersom dette ble innledningen til den store høyrebølgen, men uavhengig av valgseire og -nederlag lærte du meg en lekse om demokrati uten å si så mange store ord.

Det er ikke bare i år, med stemmerettsjubileum, at jeg tenker på dette. Men i dag var jeg på et seminar på Maihaugen som het "I kamp for stemmerett" og da tenkte jeg slik på deg. Jeg ønsket så sterkt at du kunne være der sammen med meg og høre om det spennende arbeidet som ble drevet frem mot 1913 og ikke minst hadde det vært så flott å kunne spørre deg, et tidsvitne fra årene etter hvordan dette opplevdes for deg og andre unge kvinner den gangen.

Jeg bruker historien din når jeg underviser elevene mine om demokratiutviklingen i landet vårt, men om den klarer å levendegjøre historien for dem slik den gjør det for meg er kanskje for mye forlangt. 

Uansett skal du vite at jeg er stolt av å være barnebarnet ditt og at jeg savner deg!

- Helga Marie - 

Filosofering i nesleåkeren

I helgen kom det så sterkt for meg at det var på tide med neslesuppe. Jeg kikket ut stuevinduet og så hvordan brennesla struttet ved den gamle steinmuren nederst i hagen. (I parentes bemerket: andre, mer utholdende og dyktige hageeiere enn oss hadde antakelig skapt litt av et romantisk arrangement ut av denne steinmuren, og det er for så vidt min langsiktige plan også, men vi er ikke helt der enda.)

Som tenkt, så handlet. Mens Kjæresten og Poden var på sykkeltur skred jeg til verket og fylte tre store boller med nesler, og mens jeg satt der på huk kom jeg tanker om det fantastiske i at noen, en gang for utlenge siden, kom på at de skulle teste om det gikk an å spise denne stikkende, brennende planta. Og alt annet vi også spiser med største selvfølge. Jeg antar at slik utprøving kan ha skjedd med livet som innsats. Det er i alle fall ikke åpenbart for meg alltid, bare ved et blikk, hva som er spiselig eller giftig. Det hadde vært artig om jeg kunne klare å overføre noe av denne forundringen til historieelevene mine, tenkte jeg videre. Hvert år, i starten av vg2 har vi om de tidligste samfunn mennesker har levd i: jakt og sanker-samfunn. Det er sjelden det virkelig svinger av de timene må jeg ærlig innrømme. Selv er jeg jo, når jeg tar meg tid til å tenke over det, ganske fascinert av at folk har levd slik i små grupper som har streifet omkring og sanket mat (inkludert nesler, antar jeg) og jaktet inntil de fant på at de skulle dyrke maten istedet. Selvsagt har jeg andre epoker jeg finner det enklere å engasjere meg i og ikke minst, engasjere elevene i, men disse tidlige formødrene og forfedrene våre fortjener både respekt og beundring har jeg mange ganger tenkt. Og dessuten er det jo svimlende å tenke på at noen av dem faktisk, rent genetisk er våre egne tipptipptipptipptipptipp... osv. 

Så slik kan man falle i tanker mens man høster noen stakkars nesler i hagen en solblank mailørdag i 2013. Jeg merket meg også at det tok lang tid å a) plukke neslene og b) rense dem. Resten gikk ganske raskt, inkludert å fortære suppa. Helt forenlig med et vanlig, hektisk moderne liv er det dog ikke å skulle drive betydelig matauk av nesle kom jeg til. Det blir nok mest en kuriositet i sesongen.

Jeg har ellers et annet ugress i hagen jeg har et langt dårligere forhold til enn brennesla, nemlig den forhatte ugressklokka. På et eller annet tidspunkt etter at besteforeldrene mine, de som bygde huset vårt og anla hagen, ble for gamle og slitne til å holde hagen i hevd kom denne skrekkelige veksten snikende og den er nærmest umulig å komme til livs. Selv om jeg satte av all ferie og avspasering hele sommeren til å luke den bort ville jeg aldri kunne føle meg sikker på at jeg hadde fått bukt med uvesenet. Men i min jakt på miljøvennlige metoder for å bli kvitt den har jeg lest på nettet at det går an å bruke de små, spede røttene i salater blant annet. Kanskje det er det som er veien å gå? Se på dem som mat og sette i gang å grave med sankerformødrenes blikk for næringsrik kost til familien? I nevnte, vakre gamle steinmur "bor" det også en ukjent antall små og store ugressklokkerøtter, så det går jo an å starte der. 

Det får bli en oppfølger senere hvorvidt jeg får integrert ugressklokkerøtter i familiens grønnsaksrepertoar.

- Helga Marie - 

Man lærer stadig noe nytt

En av de tingene jeg stadig stopper opp ved og undres over er at jeg nå, i snart halvannet år, har hatt en ganske så suveren posisjon i et annet menneskes liv. Ikke at jeg tror min sønn så langt tenker "mamma, hun kan ALT", men jeg tror han føler det! Og jeg vet jo at små barn har for vane å tro at det er slik, så med mindre Poden her hjemme overgår sine jevnaldrende i å gjennomskue de voksne kan jeg altså regne med at denne statusen vil vedvare i noen år.

Det ser imidlertid ikke alltid slik ut på "mammasiden" av gjerdet, men man lærer jo stadig noen triks. Et ferskt eksempel på det: Poden har vært forkjølet en stund og i helgen ble det litt verre. Mandag kom det gult puss fra høyre øye og jeg lurte på hva jeg nå skulle foreta meg. Hva gjør man så? Jo, nr. 1: Jeg spør  mor (hvem ellers?). (Nr. 2 ville vært å google, selvsagt.) Intellektuelt sett vet jeg selvsagt at hun ikke kan alt, men innerst inne tror jeg jo at hun kan absolutt alt i hele verden. Hun foreslo kokt saltvann avkjølet til passe temperatur og ville gjerne låne bort øyeskylleglass, men der måtte jeg si meg uenig: Jeg tror IKKE at Poden ville godta å blunke med øyet nedi et bittelite glass. Så hva gjør man da?

Vel, vel. Man får vel helle på litt vann, da. Så Poden ble etter hvert lagt bakover, noe han protesterte heftig mot ettersom han forbinder den inntatte posisjonen med å få nesedråper, noe han ikke setter særlig stor pris på. Det viste seg at han heller ikke satte pris på å få skyllet øynene fra et lite målebeger (og ikke bare øynene, men håret, hele fjeset, ørene osv). En annen variant fungerte noe bedre: bomullsdotter med sterilt saltvann på.

I går var jeg imidlertid innom apoteket i et annet ærend og forhørte meg litt om hva som kunne være lurt når man prøver å kurere øyekatarr hjemme uten antibiotika. Saltvann var et godt valg, skjønte jeg, og så kom forslaget som gjorde hele forskjellen: Saltvannsampullene som her i heimen kun har blitt sett på som nesedråper fungerer selvsagt også til øyeskylling! Tada! 

Så nå sitter Poden rolig på fanget med håndkle rundt seg og får skylt øynene med små saltvannsampuller. Han kommer forhåpentligvis til å glemme de første forsøkene vi hadde og kun huske den fantastiske følelsen når den smarte mammaen hans skylte øynene med morsomme små plastikkflasker. Hurra for mamma som kan alt! :)

- Helga Marie - 

Stakkars, forsømte bloggen min...

Sukk. Det står dårlig til med skrivingen om dagen. Siste innlegg var 23. januar... Det fire måneder siden, aldeles straks. På de fire månedene har det på sett og vis skjedd masse og samtidig ikke så mye.

Vi har mer eller mindre vennet oss til å være to foreldre i jobb og levere Poden hos dagmamma mandag, onsdag og fredag. Kjæresten jobber deltid frem til sommeren og er hjemme tirsdag og torsdag, en luksus som reduseres en del til høsten. Kjæresten skal fortsatt ha litt redusert stilling, men blir bare hjemme en dag i uka fra august. Vi blir nok vant til det også, antar jeg.

Ellers har vi vært gjennom en rekke såvidt jeg forstår obligatoriske forkjølelser hos både Pode, mor og far. I skrivende stund har Poden ny runde med forskjølelse nå også krydret med øyekatarr. Om det er virus eller bakterie er uvisst enda. Vi skyller med rent vann og ser det an.

Det har vært både vinterferie og påskeferie, begge tilbragt for en stor del hos besteforeldre med full oppvartning av både Pode og foreldre. Vi erkjenner at vi er usedvanlig heldige alle tre. Dessuten har det også vært en og annen helgetur. De to langhelgene i mai har vi holdt oss hjemme og det har vært fint. I pinsen har det vært storfamiliehelg med stor 17. mai-lunsj og barnehagetog som nær regnet bort og dessuten flott og høytidelig barnedåp med påfølgende trivelig selskap.

Og som de lærerne vi er ser både Kjæresten og jeg snart enden på skoleåret. Veldig rart. En stund virker det som om det er uendelig langt og man har uendelig med tid og så med et knips er mai der med heldagsprøveavslutning, russetid, eksamensmeldinger og standpunktkaraktersetting...

Nå krysser vi fingrene for at været skal ta seg opp litt mer på det jevne. Varmen i helgen gav mersmak. Nå vil vi spise ute, kle oss i shorts og singlet og late som om sommeren har begynt!

- Helga Marie -

En ny epoke har begynt

Nå er vi der. Poden skal leveres hos dagmamma og mor og far skal på jobb. Vi er i startgropa og rutinene er langt fra innarbeidet. Alle tre er foreløpig der at vi ikke er glad for at denne endringen har nådd oss. Vi vil ha det som før: Vi vil ha en voksen hjemme som holder fortet og passer Poden. På mange måter har vi lite å klage over: Vi har fått plass hos en fantastisk dagmamma. Kjæresten skal jobbe deltid, så han og Poden skal få herje hjemme hver tirsdag og torsdag. Jeg begynner såpass sent på mandag og onsdag at vi ikke må ut av huset spesielt tidlig så tross alt er det mange ting å være glade for. Men likevel. Likevel. Vi har lyst til å være sammen med Poden selv.

I dag hadde dessuten Poden og mor en ny, annerledes og ganske fin morgen (helt til Poden skjønte hva vi skulle, vel å merke...). Far dro tidlig og tok bilen. Ute var det mange blåe grader, så selv om veien til dagmamma ikke er så lang var det ikke aktuelt å gå hele veien i dag. Bussen ble altså redningen, og utfordringen var å time det slik at vi rakk bussen men slapp å vente. Ikke den enkleste øvelsen jeg vet... Og løpe nedover gata vår (bratt og glatt) med barnevogn er heller ikke tilrådelig for ansvarlige foreldre. Dog var det løsningen i morges. Poden skjønner jo (heldigvis?) ikke at foreldrene hans kan opptre uansvarlig så han var relativt fornøyd der i skinnposen sin, påkledd så armene sto omtrent rett ut fra kroppen og utover sidene på vogna.

Hva var det altså som var fint med denne morgenen? Det hørtes jo litt stressende ut? Og joda, det var litt stress. Men før det ble det hadde vi det riktig fint. Og vi rakk bussen. Faktisk ville vi nådd den uansett, men den var litt forsinket, så vi måtte vente, men da fikk vi sett mange biler som kjørte forbi og vi fikk beundret januarmorgenen med sine -18 som gradvis gikk over fra mørkeblå til turkisaktig og deretter helt lyst. Og bussen kom og tok oss dit vi skulle og Poden var glad og fornøyd og syntes det var stor stas da mor småløp med vogna i motbakke etter at vi hadde gått av bussen.

Det som ikke var så greit var avskjeden. Jeg vet at han har det fint der han er. Men det er leit å gå fra ham når han gråter så tårene triller...

- Helga Marie - 

Dette livet, dette livet...

Fredag, altså i går, på vei hjem fra jobb. Har nettopp kjørt venninnekollega hjem og har skrudd på radioen. En sanger og en sang jeg ikke har hørt om før. Lytter bare halvveis først. Men så: Gjenkjennelsen. Både fordi jeg er blitt mor selv, men også fordi jeg er noens barn. Noen har tenkt (og tenker) dette, eller i alle fall noe lignende om meg:


- Helga Marie -