Tapt og funnet del II

Det er liksom ikke ende på service fra offentlige instanser om dagen. I dag kom det gamle førerkortet mitt (som forsvant med veska, dukket opp hos generalkonsulatet og ble sendt til Statens vegvesen på Lillehammer) i et brev fra nettopp Vegvesenet. Jeg blir rett og slett litt varm om hjertet av sånt. Kjekt at noen tar seg bryet med å bruke tid og porto på å gi meg, nostalgiske menneske, den vesle plastbiten med bilde av meg selv på.

Forøvrig er det juleferie, og DET er deilig, det!

- Helga Marie -

Tapt og funnet

Jeg fikk en pakke fra det kgl. norske generalkonsulat i Göteborg i dag og dro, skjelvende av forhåpninger til post i butikk på Kiwi. Mor har et uttrykk som sier "det kjøm att alt som 'kje æ brænt 'ell stole". Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal tro om sannhetsgehaltet i dette. Historien kommer her:

Et kafébesøk i Jönköping med gode venner 1. august i sommer resulterte i ett stk. stjålet veske, inneholdende lommebok, mobiltelefon, to paracet, en blyantstump, en tampong og ett bind i metalletui. Det var så inmari surt! Verst var det med veska. En nydelig brun skinnveske som jeg fikk av Kjæresten da vi var innom Firenze på bryllupsreise. Så var det det utrolig ergerlige i å miste lommebok og mobiltelefon. Så upraktisk - sperre kort, bestille nye. Vente på å få nytt førerkort. Samle inn igjen telefonnumre. Sukk. Og som uforbederlig nostalgiker syntes jeg det var skrekkelig å miste det utgåtte studiebeviset mitt fra universitetet i Oslo som jeg ikke hadde ryddet ut av lommeboka enda fordi det var gyldig til 31. august. (Så mye for grådigheten!) Annet innhold i lommeboka: tilgodelapper for tilsammen omkring 1 000,- kroner etter bytte av bryllupsgaver, innlandskortet nettopp påfylt 300,- kroner... Jaja. Ting, ting. Ikke noe man dør av. Men surt.

Og så dukker jammen ta meg veska med innhold opp i rekommandert sending i posten i dag. Ingenting var borte, bortsett fra sporveiskortet fra Göteborg som inneholdt ca. 20,- kroner. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden! For det var jeg selv som egenhendig glemte veska på gulvet der jeg hadde satt den da vi kom til kafeen.

I det vesle følgebrevet fra generalkonsulatet (se nedenfor, klikk på bildet for større, lesbar versjon) heter det at den kom dit fra hittegodsavdelingen i Jönköping. Jeg lurer på hvordan den kom dit? Var det en skuffet tyv som fikk dårlig samvittighet? Uansett er jeg lykkelig gjenforent med min brune skinnveske fra Firenze. Den lukter fortsatt nytt lær. Den gamle lommeboka ser mer sliten ut enn jeg husket, så det er vel ikke sikkert jeg tar den i bruk igjen siden den nye er så fin, det samme gjelder mobiltelefonen, men hurra, likevel!

Og takk til den som leverte veska på hittegodskontoret! Tusen, tusen takk! You made my day!


- Helga Marie -

Litt julestemning til ukeslutt:

Nå er det snart jul - lytt og nyt!



- Helga Marie -

Julepynt på fuglebrettet

Jeg har også tidligere bekjent at jeg liker å betrakte aktiviteten på fuglebrettet. Er du interessert kan du lese om det her og her. Jeg innrømmer at jeg ler litt av meg selv innimellom og tenker at sånn fugletitting fra kjøkkenvinduet er noe som hører sammen med folk som er en del eldre enn meg, men jeg er vel miljøskadd av oppveksten, antar jeg. Og takk for det.

I dagens morgenkåseri på P2 ble jeg minnet om betydningen av å leve livet langsomt, i alle fall av og til, og at det å kikke på fuglebrettet og de som holder til der kan være et sånt pustehull i hverdagen der ingenting egentlig skjer.

Jeg hadde et sånt øyeblikk av fuglebrettlykke på søndag. Det dukket nemlig opp et dompappar ved fuglemateren. For meg er det et klart tegn på at det nærmer seg jul. Dompapen dukker opp og pynter med sin herlige røde bringe og har gjerne fruen med, litt mer beskjeden i klesdrakten, men likevel nydelig med sin grårosa farge. Og hun balanserer det intense røde hos hannen. Snakk om å passe sammen. Jeg nøt synet i flere minutter og vet at Inge Eidsvåg har rett: Vi trenger virkelig pustehull der livet går litt langsommere, enten det nå er fuglebrettet eller noe annet som fungerer slik. Ikke minst i adventstiden er det godt å minne seg selv om hva som egentlig betyr noe. Det blir jo jul uansett om vi stresser på forhånd eller ei. Så kanskje vi bare skulle la dompapene pynte og sette oss ned og nyte livet og tenke over julemysteriet?

- Helga Marie -

P.S. Bildet er hentet fra Wikipedias engelske artikkel om dompapen og er tatt av Mark S. Jobling som har gitt rettighetene til å bruke bildet til den som måtte ønske det.

Romantisk jul, og innpakket? Ja, takk!

Etter en telefonsamtale med min søster her om dagen har jeg funnet ut at jo, jeg syns at det kan være romantisk og gi og få gaver, selv om det ikke skjer mellom kjærester. Jeg syns nemlig det er direkte uromantisk å bestille julegave til søster på nettet og sende den direkte til henne uten at den har vært innom hos meg først, selv om dette helt klart er det praktiske alternativet for oss begge i år. Jeg kjenner at jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok bryet og kostnaden med å få den hjem til meg selv først for så å sende den videre. Jeg har lært til neste år. Da skal jeg la romantikeren i meg blomstre, også overfor kjære søster.

Hun lo forresten litt av meg da jeg brukte uttrykket "romantisk" på denne måten, men jeg mener det. Romantikk handler ikke bare om det som skjer mellom kjærester, og julefeiringen vår har klart romantiske elementer (som også har en tendens til å skuffe oss når ting ikke blir som vi hadde tenkt). Når jeg bruker uttrykket i forbindelse med å gi gaver, så tenker jeg både på hvor herlig jeg selv syns det er å få en vakkert innpakket gave, men også på gleden over å ha kjøpt noe som jeg vet mottakeren vil bli veldig glad for, velge lekkert papir og pakken den inn så pent jeg bare kan.

Antakelig var det denne romantikken som drev meg da jeg var innom St. Olav bokhandel i Oslo her om dagen. Jeg har samlet på en fantastisk serie julekrybbefigurer i noen år nå, og disse har ofte dukket opp som julegaver. Mitt moderlige opphav kom med en figur hun hadde kjøpt tidligere i år, men som hun skjønte jeg hadde fra før, så oppdraget mitt ble å stikke innom bokhandelen for å bytte den selv når jeg nå først skulle innom hovedstaden. Men det var fortsatt en del av årets julepresang. Etter litt research i kjelleretasjen fant jeg ut at den lille kameldriveren kunne byttes i et esel. De to butikkansatte som hjalp meg med å finne det jeg ville ha virket lite inspirert over å arbeide med håndlagede krybbefigurer fra Tyskland. Det så ut som om de kjedet seg umåtelig da jeg spurte om priser (figurene var bare unntaksvis dekorert med prislapp) og diskuterte hviskende oppe ved kassen på en måte som gjorde at jeg lurte på om jeg plaget dem. Om noen fra St. Olav bokhandel skulle slumpe innom her, så kan jeg altså fortelle at det er ganske lydt ned til kjelleren.

Da jeg nå omsider hadde fått vite hva kameldriveren var verdt, og hva jeg kunne bytte den i, og i tillegg hadde fått min egen eske med eselet i sa butikkdamen (som jeg, dumt nok, hadde fortalt bakgrunnen for byttehandelen til) "du skal vel ikke ha den innpakket?" Men selvsagt ville jeg det! Jeg vet at det ligger et esel der inne, men jeg vil ha en innpakket gave under juletreet UTEN prislapp. Damen himlet med øynene over en slik tåpelig ide og pakket gaven min stygt inn mens hun kommenterte at papiret var litt gjennomsiktig, men at det sikkert ikke gjorde noe. Jeg knep munnen sammen og da jeg kom hjem pakket jeg inn gaven på nytt. Da oppdaget jeg at prislappen fortsatt var der på esken. Jeg tror ikke de ansatte på St. Olav bokhandel er spesielt romantiske av seg stakkars...

Men jeg gleder meg til jeg har pakket ut eselet mitt på ordentlig og kan plassere det i krybben sammen med den hellige familie, hyrdene med saueflokken, vismennene og kameldriveren deres (og kamelen, selvsagt). Livet som romantiker er ganske fint!

- Helga Marie -

P.S. Bildene er hentet fra St. Olav bokhandels nettbutikk. 

Hjerteblod

Virrvar skriver om blodgiving på bloggen sin i dag og oppfordrer til deltakelse i blodgiver-bloggstafett og den har jeg herved tenkt å delta i. Min vinkling er: Det er ikke egentlig så skummelt å gi blod. Ikke så veldig i alle fall.

Jeg ble blodgiver i 2002 etter å ha grudd meg en god stund. En kollega oppfordret sterkt til å melde seg, og jeg hadde tenkt på det før også, men det strandet på angsten for å se sitt eget hjerteblod strømme ut av åren. Og ikke bare ned i et bittelite rør, men i en pose. Skumle saker.

Så fikk jeg omsider en time og møtte opp hos blodbanken på Ullevål universitetssykehus. Det viste seg å være både hyggelig og lærerikt. Først måtte jeg fylle ut et skjema (som man må fylle ut hver gang) som jeg etterpå ble intervjuet grundig om. Mens jeg fylte ut skjemaet kunne jeg, til min umåtelige glede, drikke brus eller eplemost aldeles gratis. Stor stas! Etter å ha fylt ut diverse om alt fra utenlandsopphold, seksualpartnere og narkotikavaner til legebesøk de siste ukene ble jeg grundig intervjuet om svarene mine.

Det er mange skjær i sjøen for en fremtidig blodgiver. Narkotikabruk, for eksempel, er så utbredt nå at det hindrer mange i å bli blodgivere. Andre ting som kan diskvalifisere er sykdommer, medisinbruk og fødeland. Det siste gjør det enda vanskeligere å ha nok blod til mange av innvandrergruppene i Norge, noe som bør være en svært god grunn til å se litt på reglementet.

Ettersom jeg slapp gjennom intervjunåløyet fikk jeg komme til den fryktede stolen. Med eplemostflaska godt klemt fast i den ene hånda gikk jeg min skjebne skjelvende i møte. Jeg la meg til rette og fikk en liten gummiball å klemme på for å hjelpe til med pumpingen. Remmen ble strammet rundt venstre overarm - stikket kom.

Jeg kjente det knapt. Etterpå kjente jeg den rare (og bittelittegranne ekle) følelsen av det varme blodet mitt som strømmet over armen gjennom en slange og ned i posen. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle svime av, at jeg skulle bli kvalm, eller at de skulle glemme meg så alt blodet mitt forsvant ut der og da. Men jeg ble passet godt på, og intet ondt skjedde. Etterpå fikk jeg drikke mer eplemost mens jeg slappet av i stolen et kvarters tid, og før jeg gikk fikk jeg et Mummikrus. Jeg kan gjerne gi litt blod for et Mummikrus har jeg funnet ut, og har skaffet meg både et gult krus med flere figurer på, Mummimamma-krus og Snusmumrik-krus på denne måten.

Alt i alt var møtet med blodbanken positivt. Men gjennom årenes løp har jeg måttet kansellere mange avtaler på grunn av munnsår, en liten forkjølelse eller andre småtterier som hører dagliglivet til. Så det har ikke blitt så mange gangene jeg har gitt blod tross alt. Men jammen er det godt å vite at de er nøye med å sjekke blodgiverne til den dagen man ligger der og trenger en blodoverføring.

Tenk på saken - det er ganske greit, egentlig!

- Helga Marie -

Bare veldedighet?

Jeg vokste opp med tre "søsken" fra Manila på kjøleskapdøra. Det var to gutter og ei jente, og de var ganske ofte omtalt i heimen, og i kveldsbønna var de alltid nevnt ved navn.

Nå, mange år senere har jeg to fjernadopsjonsbarn. Jeg opplever det som svært meningsfylt å kunne bidra til at disse barna får skolegang, og at de og familiene deres får et visst minstemål av helsestell. Det føles ikke som om jeg får gjort så mye for å redde verden her jeg sitter på min trygge tue i et steinrikt hjørne i nord, men i det minste kan jeg da støtte disse to barna, eller rettere sagt, et enkeltbarn og et dagsenter representert ved ei alvorlig lita jente med en enorm føflekk på halsen.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har tenkt særlig over hvorvidt slike fjernadopsjonsprogram fritar myndighetene i de aktuelle landene en klar forpliktelse overfor sin egen befolkning, og jeg ser Norsk Folkehjelps Ungdoms poeng i innlegget i Dagsavisen i dag. Selvsagt er det myndighetene på Filippinene som bør ta seg av Jonnars skolegang. Selvsagt bør Adrianas helse være Brasils sak.

Men hva foreslår Norsk Folkehjelps Ungdom at jeg skal gjøre istedet? Skal jeg la Jonnar og Adriana i stikken for en kamp som går over år, år, år? Jeg ser ikke hva jeg som enkeltmenneske kan bidra med utenom å gi pengestøtte til organisasjoner som driver et arbeid jeg har tro på. Og når Jonnar får fullføre skolegangen sin og bli ingeniør som han drømmer om, så har Filippinene fått et barn fra slummen som kan være med for å kjempe den kampen som er nødvendig for en mer rettferdig fordeling.

Jeg vet ikke om Jonnar eller Adriana tenker på min pengestøtte som veldedighet, eller om de opplever det som nedverdigende. Jeg håper virkelig ikke det. For de pengene jeg betaler til Misjonsalliansen hver måned springer ut av et genuint ønske om en bedre verden for alle, og hvis mitt bidrag gjør at disse to barna kan forsørge seg selv og familien sin når de blir voksne, og selv bidra til å gjøre sine land bedre til å ta vare på de fattige, ja da skjønner jeg ikke annet enn at det funker.

- Helga Marie -

P.S. Bildet er lånt fra Misjonsalliansens faddersider.

Blåbærvik og Rovdyrmyr

I etterkant av forrige ukes morgenkåseri med Godi Keller har både Kjæresten og jeg blitt inspirert til å blogge om saken, dog fra litt ulike vinkler. Kjæresten har fokus på Godi Kellers hovedpoeng, nemlig hvordan språklige uttrykk forandrer seg. Innlegget hans kan du lese her. Jeg syntes det han skrev var morsomt og kom på en opplevelse jeg selv har hatt av å misforstå et stedsnavn ganske radikalt:

Familien min flyttet til Øyer i 1986 og etter hvert som jeg og søsknene mine ble kjent med stedets fasiliteter oppdaget vi badestedet "Blåbærvika" - et sjarmerende sted (med iskaldt badevann) som etter det jeg kunne skjønne hadde lite med blåbær å gjøre. Men navnet var fint. Jeg likte klangen av det, selv om jeg stusset litt.



Mye senere fant jeg ut at jeg hadde hørt feil. Det var Blombergvika. Ikke på langt nær like sjarmerende...

Vil du vite hva Rovdyrmyr har med saken å gjøre må du lese Kjærestens blogg.

- Helga Marie -

Bokhyllas oppriktige svar

Denne morosaken kommer fra Hanne som er en kilde til mye artig. Jeg ville også konsultere bokhylla, og her er altså hva min bokhylle svarer når jeg spør:

Er du mann eller kvinne?
En kvinne i Berlin

Beskriv deg selv
Meg eier ingen

Hvordan har du det?
Tatt av vinden

Beskriv stedet du bor på
Bråkmakergata

Hvor ønsker du å reise?
Kilden i Provence

Beskriv din beste venn
Ur-Pippi

Hva er din favorittfarge?
Det røde rommet

Hvordan er været akkurat nå?
Storm ved Stad

Hva er din favorittårstid?
Sommarboken

Om livet ditt var et tv-program, hva skulle det hete?
The Private Memoirs and Confessions of a Justified Sinner

Hva betyr livet for deg?
Hundre appelsinar og ein fiolin

Hvordan er parforholdet ditt?
Beloved

Hva er du redd for?
Onde sirkler

Dagens aforisme
Nåden har ingen lag

Hvilket råd vil du gi andre?
Saman er ein mindre aleine

Hvordan vil du dø?
Fri

Ditt motto
Store forventninger

- Helga Marie -

P.S. Bildet er lastet opp fra chillihead som har bildene sine på Flikr under Creative Commons-lisens.

http://www.flickr.com/photos/chillihead/ / CC BY 2.0

Morgenkåseriet på P2

Jeg er en ivrig P2-lytter, særlig på visse tidspunkt av dagen: På vei til jobb om morgenen. Kjæresten og jeg sitter i bilen, er litt morgentrøtte og ute blir det bare mørkere, men vi lar oss underholde av P2. Først nyheter (som forsåvidt ikke alltid er særlig underholdende) og kl. 7:25 kommer det vi har ventet på: Morgenkåseriet.

Som regel er det vel verdt å lytte til. Noen ganger fantastisk morsomt, og svært ofte noe man kan tenke på litt lenger enn de fem minuttene det varer. Jeg har noen favoritter blant kåsørene. Are Kalvø er kanskje opplagt. Men også Inge Eidsvåg og ikke minst Godi Keller er flotte å lytte til. I dag fant jeg ut at Godi Keller har sin egen hjemmeside (hvem har ikke det i disse dager, forøvrig) og fikk lyst til å dele den med dere. Jeg har lenket opp ukens kåseri og anbefaler det som virkelig god lesning - morsom og med en hel del å tenke over.

Ha en god dag!

- Helga Marie -

Når lykken er bedre enn forstanden

Dette innlegget burde nok kommet litt tidligere i soppsesongen til, om ikke skrekk og advarsel, så i det minste som en påminnelse. Nå er tiden ute for både steinsopp og rødskrubb i år. Når neste års soppsesong kommer skal jeg være litt bedre forberedt - jeg har nå kjøpt en soppbok, og det var da den kom i hus nå på tampen av soppsesongen at jeg skjønte at jeg hadde tatt feil av steinsopp og rødskrubb.

Nå er jo ikke dette krise, for begge er matsopper (selv om rødskrubben faktisk er giftig hvis den ikke varmebehandles godt før den spises). Men jeg trodde altså at jeg hadde plukket steinsopp når det egentlig var rødskrubb jeg hadde funnet. Erfarne soppkjennere ler kanskje av at det går an å ta feil av disse to. I ettertid syns jeg det er litt snodig selv også. For den som gjerne vil se selv kan dere titte her. Begge sopper kan forveksles med andre sopper, men ikke med hverandre. Så ja, jeg er litt flau. Og tenker at jammen er vi heldige, Kjæresten og jeg, ettersom det altså sto mellom to spiselige arter. Noen ganger er rett og slett lykken bedre enn forstanden.

Her er et bilde av noen av eksemplarene jeg fant. Ganske fine? Og de ble gode også, da de vel var stekt.


- Helga Marie -

P.S. Soppboken min heter Sikre sopper og omtale av den finnes her.

Bokhylla mi

Jeg har skrevet om den tidligere. Bokhylla og dens innhold. Noen bøker er gamle venner som jeg har lest gang på gang og vet at jeg kommer til å lese flere ganger. Andre har jeg kanskje bare lest en gang, men opplevelsen var så stor at jeg vil ha boka som minne. Noen bøker er oppslagsverk og skal slett ikke leses fra perm til perm. Og noen har jeg aldri lest...

Sistnevnte har jeg et noe ambivalent forhold til. I noen omganger har jeg ryddet i bokhylla og gitt bort endel bøker, men det har alltid vært bøker jeg har lest først. De har som regel vært greie, til og med gode, men ikke så gode at de fortjener hyllecentimeter i en allerede overfylt stue. Og bøkene jeg ikke har lest kan jeg jo ikke gi bort! De kan jo vise seg å være fantastiske. Mitt kroneksempel her er Sangen om Salomon av Toni Morrison som jeg forsøkte å lese for så å legge den bort i flere år. Den var tung og traurig. Men plutselig var dagen der da jeg oppdaget for en flott roman det var. Jeg klarte ikke å legge den bort før den var utlest i firetiden på natten. Siden har jeg ventet på en ny slik åpenbaring eller skjult skatt i min egen hylle, men så langt uten resultat. Og det er noen bøker som har fått noen sjanser.

En god venninne som har mye av samme problemet fortalte forleden at hun nå har organisert bokhylla på nytt og fått samlet sin "skammens meter" på en plass. Dette var en god idé. Det ville jeg også gjøre. Da ville jeg ha dem samlet og klare til lesing. Søndag satte jeg igang. Men resultatet ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Underveis oppdaget jeg nemlig at, joda, det går fint an å gi bort bøker man ikke har lest selv først. Plutselig føltes det som den eneste, kloke løsningen.

Jeg plukket ut den ene boka etter den andre og puttet i bærepose som siden ble med på jobb. Nå har jeg overlatt posen til "romkameraten" min så får hun ta seg av innholdet om hun vil. Det hun ikke vil ha kan andre få forsyne seg med - jeg blir nok kvitt dem. Dermed har jeg kvittet meg med hele problemet - de står der ikke lenger, og jeg slipper å tenke at jeg skal lese dem. Hah! Jeg vant! Til neste gang det er mammutsalg...

En gammel kjenning

Denne uka har det ikke blitt mye blogging, gitt. Det har gått i ett, men moro har det vært. Nå er det helg snart og det er deilig. Men før jeg tar meg helt fri må jeg fortelle om en gammel kjenning som dukket opp her nettopp: Leseboka.

Da jeg begynte på videregående i 1991 het leseboka vår rett og slett bare "Leseboka". Ingen spenstig tittel, kanskje, men for en innholdsrik og spennende bok det var! Jeg var dessverre litt treg ute i skolegården den første dagen og fikk ikke sikret meg et eksemplar ettersom de kun ble solgt av fjorårets tredjeklassinger som etterpå forsvant ut til frihet, verneplikt, reiser og studier.

Nokså bekymret og gram i hu dro jeg tomhendt hjem, men heldigvis fikk jeg låne leseboka til en kjenning som var ferdig med den, men som ikke ville selge. Så i 1. klasse lånte jeg bare. Da første dag i 2. klasse kom var jeg klar. Jeg kastet meg over den første og beste (vel å merke pent brukte) "Leseboka" jeg kunne finne og betalte lykkelig for den. Den manglet en side inni et sted, så jeg fikk den billig og ordnet selv med kopi fra boken til min kjenning før den ble returnert.

Nå har "Leseboka" stått i ei bokhylle på loftet i mange år. Det er lenge siden jeg tenkte på den, men i dag, på let etter noe annet, oppdaget jeg et eksemplar av arten på jobb. Det ble et nostalgisk møte. Jeg var sjelden glad for leseleksene der, men jeg leste grundig mye annet som stod i den. Og noen ting ble jeg overrasket over å se der fordi jeg slett ikke kunne huske å ha sett teksten før. Når jeg kommer hjem skal jeg nok se etter en gammel skolebok med svart bokbind med hjerter i ulike farger og lese litt mer!

En anbefaling helt til slutt: "Cheviotsfriaren" av Jan Fridegård. Har du "Leseboka" står den på sidene 534-537.

God helg!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Einar Skjæråsen

AUGUST

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen,
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Einar Skjæråsen

God helg!

- Helga Marie -

Lovens lange arm

"Dersom vi ikkje får mottakskvitteringa i retur vil dokumentet bli forkynt for deg på bustad eller arbeidsplass av stemnevitne/lensmann."

Dette var den alvorlige advarselen jeg kunne lese i et brev fra Nord-Gudbrandsdal jordskifterett stilet til min mor. Hun og naboene driver visst et jordskifte i all fordragelighet, men hun har altså glemt å sende kvittering på at hun har mottatt et eller annet skriv, dermed trusselen om oppmøte hjemme eller på jobb.

Jeg skal innrømme at stil og ordvalg i brevet medførte dramatisk høytlesing etterfulgt av stor munterhet i heimen. Vi viste helt sikkert ikke tilbørlig respekt for jordskifteretten. En bit av meg skulle nesten ønske hun ikke returnerte purringen, men ventet for å se hvordan en slik forkynning foregår. Trenger de seg inn i huset? Leser de opp dokumentet med alvorlig patos? Vil de forlange å få komme inn på kontoret hennes mens hun er opptatt med klienter?

Men humor er kanskje ikke greia her, så utad er det kanskje best å returnere kvitteringen og så heller flire innenfor husets fire vegger.

- Helga Marie -

Tenk om...

I dag fikk jeg det for meg at hvis jeg skulle valgt studier akkurat i dag, den 18. august i det Herrens år 2009 ville det blitt geologi! Jeg har vært på en liten ekskusjon med klassen jeg er kontaktlærer for og med oss hadde vi klassens geografilærer. Bare på den lille runden vi gikk fortalte han så mye spennende om landskapsformer og istid at jeg fikk lyst til å kaste mastergraden min i engelsk overbord og bli geolog istedet. Er dét en god lærer, eller?

Heldige elevene som får ha ham, og heldige meg som har en så flink kollega!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Kolbjørn Falkeid

Denne uka startet lærernes planleggingsdager og på mandag kommer håpefulle barn og ungdom tilbake etter sommerferien. Som åpning på den første planleggingsdagen leste rektor diktet "God tur skolepike" for oss. En betimelig påminnelse. Det er kanskje ikke alltid vi er like flinke til å kjenne på ydmykheten over ansvaret som er lagt på oss lærere.

GOD TUR SKOLEPIKE

God tur, skolepike.
Med den røde ranselen som en soloppgang på
ryggen
og flettene lik gardiner trukket til siden
for nakken din, den hvite nonnen
jeg alltid har lyst å si omforlatelse til,
går du
til dine første skoledager.
Ansiktet ditt ryker av en forventning
like eksplosivt fruktbar
som en nybrøytet åker i regnskoglandene.

Å såmenn,
vær rene på hendene og barhodede
når dere med såkorg går ut på dette jordet.
Jeg tror ikke kunnskapene dere kaster ut
er spilt korn, men jeg vet:
alt som uten baktanker,
uten skepsis, umaskert
og uvettig vergeløst
går ut til livet med tilliten
som et kostbart gulleple i hendene
er hellig.

Så god tur med deg, skolepike.

Kolbjørn Falkeid

God helg!

- Helga Marie -

Et yoghurt-tips

Jeg tror jeg har funnet verdens aller beste yoghurt! På besøk hos venner i Stockholm for et par år siden ble jeg introdusert for Omiras deilige dessertyoghurt med vaniljesmak. Den var ment som dessert for oss tre - venneparet og meg. Det var bare vi to jentene som var hjemme til middag, og vi skulle bare smake litt på desserten fordi det fortsatt var en stund til husets herre kom hjem fra jobb. Aiaiai. Det var ikke lett å gi seg i tide... Jeg tror jammen vi spiste opp hele kiloen med yoghurt så den stakkars mannen måtte kjøpe en ny liten blå bøtte for å få smake.

Det som er litt trist (eller veldig bra, kanskje) er at yoghurten ikke selges i Norge. Jeg har i alle fall ikke funnet den noe sted på denne siden av Kjølen. Jeg har lett, det kan jeg love. Jeg hadde visse forventninger til Ultra på Brynsenteret, men nei, ingen luksusyoghurt.

Når jeg tenker meg om er det egentlig fint at den ikke finnes her hjemme. Da blir den enda mer eksklusiv. Og nå har jeg endelig funnet den i en svensk matbutikk (ok, jeg har ikke vært i så mange der sjansen var særlig stor, så jeg bør vel ikke fremstille det som om det har vært en smertefull jakt) så nå vet jeg hvordan jeg skal få med meg hjem en liten smakebit fra tid til annen.

Til alle dere andre vil jeg bare si: Reis til Sverige og kjøp yoghurt!

- Helga Marie -

Down memory lane

Kjæresten og jeg er begge glade i høytlesing (heldigvis). Det fungerer spesielt fint når vi er på biltur, vel å merke der det er rette strekninger. Spesielt undertegnede kan fort bli bilsyk. I fjor sommer leste vi Røde Orm av Frans G. Bengtsson. Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boken varmt nok, og jeg blir stadig overrasket over hvor få av mine landsmenn som har hørt om den enda den faktisk er utgitt i selveste Den norske bokklubben, riktignok på 1970-tallet. Men den bør jo figurere i endel bokhyller over det ganske land, skulle man tro. Boka er skrevet i en slags saga-aktig stil med knappe kommentarer og underdrivelser som gjør at ulike episoder blir hysterisk morsomme. I tillegg til at det historiske innholdet er ganske tidsriktig etter det jeg kan forstå.

Men i sommer er det en ganske annen bok vi har kost oss med. Heidi av Johanna Spyri. Kjæresten kjente henne fra tv-serien, selv var jeg fem år da den kom i posten gjennom bokklubbens barn. Antakelig ble den lest høyt for meg ganske umiddelbart. Og siden da har jeg elsket Heidi, Klara og bestefar og mislikt sterkt tante Dete og frøken Rottenmeier. Jeg levde meg inn i Heidis hjemlengsel i Frankfurt og den ubeskrivelige gleden over å få komme hjem til bestefar på Heia igjen. Og Tomi Ungerers illustrasjoner er for meg uløselig knyttet til historien. Jeg mislikte derfor sterkt tv-serien der ingen av karakterene, muligens bortsett fra Heidi selv, lignet det aller minste på de fra boka.

Uansett: Det er herlig med et Heidi-gjensyn. Jeg syns historiene har holdt seg. Selvsagt er det mange andre ting jeg legger merke til (eller ikke legger merke til, antakelig) nå, men det som uansett står fast er skildringen av varme, tillitsfulle vesle Heidi. Og jeg får nesten like sterke følelser for og mot karakterene nå som før. Det sier kanskje noe om at jeg kan være en lettbevegelig person, men mest av alt tror jeg det sier noe om Johanna Spyris fortellerglede og respekt for mennesker. Det er vel ikke for ingenting at hun er så elsket mer enn 120 år etter at Heidi-bøkene ble utgitt for første gang.

Min anbefaling er utvetydig: Les både Heidi og Heidi får bruk for det hun har lært. De er nydelige!

- Helga Marie -

Rødt-i-rødt-i-rødt

Att söka och samla är en sak for sig därför att man inte kan se någonting annat än det man söker efter. Om man plockar lingon ser man bara det som är rött. (Tove Jansson)

Det har regnet og regnet de siste dagene og den stakkars villbringebæra blir klissvåt og mugner. Men i dag var værmeldingene litt mer positive og vi arrangerte en redningsaksjon som i alle fall har sørget for at et par kilo har havnet i fryseren som rørt syltetøy å kose seg med senere.

Og ettersom jeg hadde lest i Tove Janssons Sommarboken samme morgen kjente jeg så godt igjen den nærmest transelignende tilstanden man kommer i når det er så masse bær og jeg bare må plukke og plukke og plukke. Og innerst inne tror jeg at de bærene som blir stående igjen på busken er lei seg over å ikke bli syltetøy. Så det er nok bare å komme seg ut igjen til ny innsats i morgen!

- Helga Marie -

Foto: Erling Brenn

Når utstyret ikke er i orden...

Kjæresten sliter. I morgen reiser vi til Göteborg og fredag skal vi på U2-konsert. Det gleder han seg hemningsløst til, så det er ikke det som er problemet, men problemene er reiserelatert, så de blir i og for seg forsterket av den nært forestående avreisen.

Kjæresten min er en turvant mann. Der han bodde før hadde han alt turutstyret sitt i nøye orden. Det tok ham fem minutter å bli turklar, mindre hvis han nettopp hadde vært på tur og sekken allerede var delvis pakket. Men så skulle han flytte. Og etter flyttingen står den imponerende organiserte turboden tom tilbake i hans gamle hjem, og til overmål har mange av de essensielle sakene havnet på et flyttelass som gikk midlertidig tilbake til barndomshjemmet noen timers kjøretur unna. Så nå mangler han teltet sitt, liggeunderlaget, stormkjøkken og diverse annet som lå klappet og turklart tidligere.

Vi var inne på tanken om å hente utstyret før Göteborgturen, men så fikk vi låne telt og liggeunderlag av vår gode venninne Heidi og dermed kunne vi utsette avhentingen til vi har bedre tid. Men Kjæresten sliter likevel. Med panikk i stemmen kom han på at vi ikke har stormkjøkken her. Vi fikk ny primus i bryllupsgave, så det viste seg at vi egentlig bare mangler kjeler. Men ettersom vi denne gangen faktisk skal kjøre bil helt frem til der vi skal slå opp telt er det ikke så viktig at utstyret er lett, så vi kan ta med kjeler fra kjøkkenskapet.

- Men turbestikk, da? kom det like etter. Nå er det jo slik at selv om hans ferske bedre halvdel ikke er like turvant som ham, så har hun både turtallerkener og turbestikk, derfor var det kun munter latter som møtte bekymringene hans. Latteren steg til nye høyder da han forsøkte å forklare hvordan det føltes å skulle campe med ordentlige kjeler fra kjøkkenskapet: - Du kan jo tenke deg selv, om du skulle på bytur og måtte gå i, ja, arbeidsklær! Skrekk og gru.

Hvis jeg skal være litt grei, så kan jeg jo medgi at jeg skjønner at det er trasig å ikke har de vante tingene sine rundt seg, så en tur til barndomshjemmet må skje snarlig, både for å treffe slekta og for å hente essensielt turutstyr og annet.

I mellomtiden skal vi forsøke å takle campinglivet i Sverige med lånt telt og med en "fant fra hver bygd" av annet utstyr. Og så skal vi jo på U2-konsert, da. Det bør overskygge alt annet!

- Helga Marie -

694 nye venner på en uke

Med denne overskriften kan det hende noen tror at jeg prøver meg på ny Facebook-rekord eller noe lignende. Dette har imidlertid intet med sosiale nettsteder å gjøre, bortsett fra at jeg finner opplevelsen verdt en bloggpost.

Dette imponerende antall nye venner har ingen anelse om at jeg har blitt så begeistret. Sant å si er det på ingen måte et gjensidig vennskapsforhold. De nevnte 694 nye vennene (tallet er tilfeldig valgt og kun ment for å anslå et høyt antall) har vist lite ønske om å ha noe med meg å gjøre. De har stort sett rømt som bittesmå, olja lyn da jeg kom trampende gjennom sommervarmen bortsett fra denne vesle frøkna i Mausoleo (liten landsby på Cap Corse) som ble sittende lenge nok til at jeg fikk tatt et halvdårlig bilde (klikk på bildet for en større utgave):



Det dreier seg som dere ser om firfisler og frem til i sommer hadde jeg hatt fint lite med dem å gjøre. Jeg har muligens observert et par småtasser på tur i Nordmarka. Men via naturprogram på tv (jeg er en stor, stor tilhenger av naturprogram) har jeg med interesse lagt merke til at de blant annet har evne til å kaste halen om noen forsøker å fange dem den veien. Og at halen faktisk vokser ut igjen. I tillegg har jeg gode minner om det fornøyelige kapitlet fra Matilda av Roald Dahl der Matildas venninne har iverksatt straffetiltak mot Mrs. Trunchbull og lagt en firfisle i vannmuggen hennes.

Men på Korsika fikk jeg altså anledning til å se i alle fall snurten av et enormt antall små firfisler. De satt og solte seg overalt på murkanter og vegger, stier og steiner. De kunne sitte alene eller flere sammen og se helt lammet ut inntil noen forstyrret freden og de pilte til tryggheten ute av syne. Jeg ble fullstendig fascinert, særlig av farten. Stadig, selv etter mange titalls glimt av det samme, måtte jeg peke og le av de små skapningene som rømte foran meg på stien eller på en mur.

Det nærmeste vi kom dem var da vi solte oss og badet i elven Tavignano i nærheten av Corte. Der slo de seg ned på steinene rundt oss, og så lenge vi lå stille lå de også stille. Da jeg forsøkte meg som naturfotograf forsvant de indignert, dessverre.

Interessant nok knytter det seg myter og forestillinger til et dyr som firfisla. Store norske leksikon kan fortelle følgende:

I egyptisk og gresk symbolikk stod firfislen for hell og lykke og for guddommelig visdom, mens den i kristendommen representerte det onde.

Det skulle ikke forundre meg om firfislens utseendemessige likhet med en viss slange har hatt en uheldig innvirkning her, men jeg har ikke funnet ut noe om saken. Er det noen som vet mer? Fortell, fortell. I mellomtiden sympatiserer jeg helt klart mest med egyptisk og gresk forståelse av firfislen.

- Helga Marie -

Endelig interrail!

Jeg er av de som aldri kom meg på interrail i slutten av tenårene eller da jeg var student. Jeg drømte om det fra jeg gikk på ungdomsskolen og kjøpte en egen liten reiseguide med tips til interrailere. Det ble med det. Sommeren 1992, da jeg var snart 17 år, var jeg på sykkeltur til Gotland med ei god venninne, en tur som slett ikke la demper på interrail-drømmen. Men av en eller annen grunn ble det likevel aldri akkurat interrail, men mange andre fine turer istedet.

Men i sommer har det blitt interrail - som bryllupsreise! Kjæresten og jeg er skjønt enige om at det er deilig å reise med tog så etter hvert landet vi på interrail og kjøpte billetter, dog ikke den originale typen der du kan reise hver dag i en måned. Vi gikk for "interrail comfort" med bestilte plassbiletter på de fleste strekningene og overnatting på hotell. Utgangspunktet var en drøy uke i St. Florent på Korsika og i ettertid er det vel riktig å si at interrailbilletten ble brukt stort sett for å komme seg til og fra. (Vi kjøpte en billett av typen 10 reisedager i løpet av 22 døgn.)

Altså kan vi muligens ikke skryte på oss en ekte interrail-sommer. Men jeg vet ikke om jeg drømmer om det lenger heller. Jeg syns det er deilig å være i ro på samme sted over litt tid. Samtidig må jeg si at vi hadde noen flotte stopp både i København, Milano, Nice, Firenze, München, Göttingen og Göteborg. Det geniale med å reise med tog fremfor fly er jo nettopp at i de fleste byer ligger togstasjonen sentralt. Så selv om man bare har et par timer et sted kan man altså låse inn bagasjen og labbe avgårde inn til byen. Dermed ble det litt smak av interrail likevel. Og med hver sin store ryggsekk ble det også litt mer interrailfølelse. Skal jeg på interrail igjen skal jeg definitivt pakke lettere, men det skal også sies at det som veide mest var alt jeg kjøpte med meg hjemover.

Som bryllupsreise fungerte det også flott. Kanskje med unntak av nattoget fra Firenze til München da det eneste alternativet som var ledig var en såkalt "couchette" med seks køyer. Vi delte altså sovekupe med to andre par og en liten gutt. Men er man trøtt nok så sover man godt uansett og det er heller ikke så gode muligheter for å sove i bredden i en vanlig sovekupé heller, noe vi fant ut på vei sørover. Akkurat å sove i høyden fungerer også relativt dårlig i en vanlig seng etter min mening, bare for å ha sagt det.

Alt i alt kan jeg anbefale "interrail comfort", men noen spesielt billig reiseform er det nok ikke. En siste ting: Ta med yatzy!

- Helga Marie -

P. S. De fleste bildene er tatt av Erling Brenn, de andre har jeg tatt.

Svever på en rosa sky...

...til Korsika for noen uker og aktiviteten på mikrofonstativet blir nok laber en tid. God sommer til alle!

- Helga Marie -

Love is not Love

Sonnet No. CXVI

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments; love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove.
O no, it is an ever-fixèd mark
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth's unknown although his height be taken.
Love's not Time's fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle's compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

William Shakespeare

Begge bildene er tatt av Erling Brenn (nederst til venstre)

Förbjudet för gästerna att äta upp varandra

Denne advarselen er å finne ved inngangen til "Glada grodan servering" i Elsa Beskows deilige bildebok Solegget. I anledning et visst bryllup på lørdag har vi hagefest for de av bryllupsfølget som kan fredag kveld. Kanskje vi bør sette opp en slik advarsel i sommerkvelden rett før et bryllup? Eller kanskje er det vertskapet som bør advares? Det er lett å være dødsforelska vordende brudepar i sommervarmen...

- Helga Marie -

No dogs allowed

Misforstå meg ikke - jeg har absolutt ingenting mot hunder. Men da jeg kom over dette skiltet på Hampstead Heath i London måtte jeg bare ha med bevis hjem. Bra, hva?

For det er jo ikke til å underslå at man ganske ofte møter "skal bare", eller "bare littegrann", eller "han er så snill, så" eller andre unnskyldninger for å oppnå eller unngå noe. Så da er det jeg humrer for meg selv: "No dogs allowed. Not even yours."

- Helga Marie -

Hurra for Reiseradioen!

Endelig. ENDELIG! I dag fikk jeg våknet til Reiseradioen. Det var fantastisk - jingelen til Reiseradioen får nemlig sommerfølelsen hos undertegnede til å stige nesten på linje med å faktisk få ferie. Nå har jeg tilfeldigvis ferie også, så da er lykken nesten ikke til å holde ut.



Men jeg har fundert på en ting: Jeg liker godt å høre på Reiseradioen, men det er jingelen som gjør opplevelsen fullkommen. I den ligger all forventning om late dager, sol, bading, grilling, gode bøker, sene kvelder på verandaen med et glass vin eller noe annet godt... Det er fascinerende hvordan lyd (og lukt) fremkaller minner mer effektivt enn det meste annet. Jeg skal ikke begi meg ut på en lang psykologisk forklaring av dette, for det er slett ikke det som er poenget. Poenget er bare at det er så deilig med alt sånt som bærer med seg gode minner og som på sekunder får meg i stemning. Så egentlig kan de nesten si hva de vil etter at jeg har hørt ferdig åpningsmelodien.

Siste nytt (for min del) er ellers at Reiseradioen også finnes som podkast! Hurra!

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonsbildet er lånt fra NRK og er fra 2006.

Stasjonsvognens velsignelser

Fremdeles er jo stasjonsvogner romslige for familier på ferie, men før man ble så opptatt av barns sikkerhet i bil kunne de også fungere som mobilt soverom for små ferierende. Denne uka leste jeg i Aftenposten om hvordan barns sjanse til å overleve bilulykker henger nøye sammen med at sikkerhetsutstyret brukes riktig og jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til den tiden da bilbelte i baksetet var bare for de spesielt interesserte. Samtidig har jeg altså noen nostalgiske minner om å sove på madrass i bagasjerommet på den gamle Mazdaen vi putret rundt i da jeg var liten. Det var en sorgens dag (etter min mening) da den ble solgt og vi gikk over til en vanlig liten personbil (med bilbelter til alle de tre små i baksetet). Mor og far var definitivt blant de spesielt interesserte.

Det er forresten interessant å notere seg at nesten dobbelt så mange døde i trafikken på 1960-tallet enn nå selv om det var langt færre biler på veiene. Det sier litt. Både om veistandard og om bilbeltebruk. Men enda i dag er det faktisk mange som ignorerer bilbeltet. Det forundrer meg enormt. Tenk, en så liten forsikring av noe så dyrebart!

Sommeren 1981 var imidlertid familien på ferie og minstemann fikk sove i bagasjerommet. Da bildet ovenfor ble tatt hadde han nettopp våknet og var klar for action! Those were the days...

- Helga Marie -

Sommermat

Hver sommer er ukebladene fulle av fristende sommerretter: salater, grilltips, sommerdrinker... Man kunne gjerne brukt hele sommeren på å kose seg med god mat. Jeg er et skikkelig matvrak og prøver gjerne nye retter, men om sommeren har jeg likevel to superfavoritter som har lite med fancy og fargerike salater å gjøre. Den ene er spekesild og den andre er kokt blomkål.

Kokt blomkål har jeg alltid likt, og slik mor lager den er selvsagt best i verden. Man lager hvit saus og smaks- og fargesetter den med et par gode "dæsjer" tomatpuré samt litt salt og pepper. Sausen får en oransjeaktig farge som muligens ikke virker like heftig tiltrekkende på alle, men jeg elsker den. Blomkålhodet kokes helt og potetene kokes for seg. Blomkålhodet legges på et dertil egnet fat og sausen helles over. Kokte poteter og spekekjøtt serveres ved siden av. Deilig!

Spekesild likte jeg ikke særlig godt da jeg var liten. Likevel måtte jeg alltid smake. Ikke fordi jeg ble tvunget til det, men fordi jeg følte et intenst behov for å være en del av det sukkende tilfredse fellesskapet rundt matbordet når silda ble servert. I starten ble det med en halv filet som jeg kjempet med en laaaaaang stund. Det ble mye potet og kålstuing i starten. Etter hvert fikk jeg mer dreis på den salte, salte silda og dessuten rå løk og rødbeter til. Og så, en dag, var jeg en helfrelst spekesild-eter.

Nå om dagen er det tilfredse fellesskapet rundt spekesilda noe redusert. Det var mormor, morfar, mor og jeg som syntes dette var stas. Far spiser spekesild av lojalitet og plikt. Han gir ikke høylydt uttrykk for misnøye, men er heller ikke entusiastisk. Han spiser sin ene filét og lar det være med det. Jeg føler derfor behov for å rekruttere flere sildespisere i familien og i dag fikk jeg kloa i Kjæresten. Mor hadde lagt igjen to pakker spekesild i kjøleskapet mitt, og vi ville gjerne ha en lettvint middag. Valget var altså enkelt. Og underholdende.

Kjæresten var meget, meget skeptisk. Han stirret vantro på den noe enkelt anrettede fisken med løkringer på toppen og ettersom undertegnede gapskrattet under hele serveringen er det ikke til å undres på om han trodde at han var i ferd med å lures trill rundt. Jeg opptrådte derfor som munnskjenk hvorpå han forsynte seg med både sild, poteter, stuing og rødbeter. Etter noen innledende runder med poteter og stuing var han klar for å angripe fisken. Og den gled ned. Bit for bit forsvant den fra tallerkenen.

Jeg ble rent entusiastisk! Kanskje jeg faktisk har vervet en ny sildespiser? Eller kanskje ikke? Det er ikke godt å si. Viktig å ikke presse på for hardt i starten. Vi får se hvordan det går.

- Helga Marie -

Bøker, bøker, bøker

Tidligere har jeg nevnt mine gode forsetter om å ikke kjøpe flere bøker før jeg har lest alle de jeg allerede eier. Det betyr lang karantene. Og jeg kommer ikke til å klare å holde meg i skinnet. Garantert. Jeg har allerede røket utpå flere ganger siden sist jeg skrev om saken.

Jeg har imidlertid en annen greie med bøker. Jeg har nemlig oppdaget at det går an å gi bort de jeg ikke regner med at jeg noen gang kommer til å lese igjen. På den måten har jeg blitt kvitt en hel del vervepremier, innmeldingspakker og delvis mislykkede innkjøp sammen med anmeldereksemplar av bøker jeg ikke ble spesielt betatt av. Om noen hadde fortalt meg, for 20 år siden, at jeg noen gang kom til å gi fra meg en bok frivillig ville jeg antatt at vedkommende var gal. Nå syns jeg imidlertid at det er en strålende idé.

På den andre siden har jeg ganske mange bøker jeg ikke får meg til å gi fra meg. Mange av dem kommer jeg nok ikke til å ta frem igjen for å lese, men de står der og minner meg om gode leseropplevelser. Og noen står der fordi de er vakre å se på. Nå er jeg glad i Sigrid Undset og kunne gjerne hatt bøkene hennes i bokhylla uansett, men det skader jo ikke at de i tillegg er pent innbundet med skinnrygg, et varp på £10,- for 20 bøker på sjømannskirka i London våren 2000. (Bøker på norsk står relativt lavt i kurs i London, selv blant nordmennene.)

En samling bøker jeg ikke gir fra meg godvillig er barnebøkene mine. Jeg elsker å ta dem frem igjen og lese på nytt og på nytt. Hvorfor? Det har nok absolutt med gode minner å gjøre. Og gode bøker er som gode venner - de er slitesterke.

Her er et lite knippe "evergreens" fra barnebokavdelingen min, herved varmt anbefalt:

• Rasmus på loffen av Astrid Lindgren
  
• Heidi av Johanna Spyri
• Det suser i sivet av Kenneth Grahame
• Barna på Mikkelsplassen av Kirsten Langbo
  
• Anne fra Bjørkely av L. M. Montgomery

God bok!

- Helga Marie -

Hvor er lommeboka mi?!

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som spesielt glemsk, men det hender at jeg imponerer meg selv.

For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.

Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.

Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.

Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli (Dagene, 1958)

Et minne for livet

Jeg er glad i musikk og har en fortid som elev i musikkskolen (som det het før det ble kulturskolen) med fiolin som instrument. De siste årene har jeg imidlertid mest lyttet til musikk og der er jeg nærmest altetende avhengig av humøret. Bruce Springsteen er en artist jeg har stor sans for og det hadde vært flott å være på konsert med ham i Bergen. Noen blodfan er jeg imidlertid ikke, så det ble ingen Bergenstur på meg. Jeg har kost meg med innslag på nyhetene istedet.

Men jeg har en tidligere studievenninne som må sies å høre til den virkelig innerste sirkelen av fans og hun har vært på konsert. Hun og datteren. Se her:



Et minne for livet? I think so!

- Helga Marie -

Den gang jeg var ung

Det nærmer seg sommerferie og gangene på skolen blir gradvis tommere. De siste som skal ha muntlig eksamen får beskjed i morgen tidlig og de elevene som er ferdige er i stor grad permittert. Som relativt ny lærer i videregående syns jeg fortsatt det er uvant at tiden frem mot sommerferien toner så gradvis (og ukontrollert) ut. Alt avhenger av hvilke elever som kommer opp til muntlig eksamen og hvilke lærere som skal være sensorer her og der. Man mister lett oversikten og kan plutselig komme til å glemme at man faktisk har en stakkars enslig elev som sitter og venter på en lærer hvis hode er i ferd med å ta sommerferie.

Man kan selvsagt mene at det er synd at skoleåret blir så "hullete" på slutten. Ideellt sett skulle i alle fall de fagene som fortsetter i andre enden av sommerferien fortsette undervisningen ut i neste uke. Samtidig blir det fristende mye tid til å rydde i papirer og få litt oversikt over sånt som lett blir liggende i en hektisk hverdag. Jeg innrømmer at jeg har nytt disse siste dagene da tiden i stor grad har vært min egen.

Medier og kommunikasjon, med lærerne i spissen, har imidlertid klart å skape en strålende swung på de siste ukene av skoleåret! De har hatt filmfestival. Med to ukers intens jobbing der elevene har laget egne filmer etter helt egne ideer og med dagens prisutdeling som høydepunkt. Jammen er de flinke, disse elevene våre. Så kreative! Og så god gjennomføringsevne! Jeg er dypt imponert. I tillegg til å være temmelig fornøyd med æren av å være en av prisutdelerne. "Frankly, my dear, I don't give a damn!" Skikkelig stas. Jeg delte altså ut pris for beste replikk, om noen lurte på det.



Og så blir jeg jo litt nostalgisk, da, og tenker på hvor forskjellig slutten av skoleåret var dengang jeg var ung. Jeg kan liksom ikke huske at vi hadde så mye fri før ferien faktisk startet. Hm. Har ingen i nærheten til å korrigere hukommelsen min akkurat nå heller. Slik jeg husker det satt vi på skolebenken "to the bitter end", men det kan jo hende jeg husker feil. Dessuten har det vært både en og to utdanningsreformer siden undertegnede forlot videregående i juni 1994, så det er jo ikke annet å vente enn at noen ting er annerledes. For eksempel tror jeg det må være mange flere elever som er oppe til eksamen nå enn det var før. Uansett er det stor forskjell på å være lærer og å være elev. Og det er interessant å granske skolehverdagen fra andre siden.

- Helga Marie -

Ukeslutt med Karin Boye

MORGON

När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vill överraska
tidigt, tidigt en festlig dag --
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag --
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye (Moln, 1922)

- Helga Marie -

Skjørt som glass, eller som nattgammel is

Det tok noen dager før jeg klarte å ta det inn. Vi hørte det på radionyhetene på vei hjem fra pinseferie på mandag, men det vi hørte passet så dårlig med varme, avslappede feriekropper og inntrykk vi skulle fordøye at det først er nå de siste par dagene jeg har klart å forholde meg litt mer til nyheten om den mystiske flyulykken over Atlanterhavet.

Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.

Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.

Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?

Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.

Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.

Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.

- Helga Marie -

Frihet i en liten eske

I snart to år har jeg vært fornøyd eier av ovenforavbildede Skoda Fabia - min aller første bil. Ettersom jeg ikke har tatt det store steget å bli huseier enda har bilen vært min største investering til nå. Men nå er den til salgs og det er litt vemodig. Den har nemlig betydd frihet (i en liten eske). Den har transportert meg hit og dit når jeg har hatt behov for det - av og til langt og fullstappet av ting og tang, innimellom på kjappe småturer til butikken. I et miljøperspektiv er det selvsagt prisverdig å bruke bilen minst mulig. Men åh, så deilig det er å kunne sette seg i bilen fremfor å ta sykkelen når regnet høljer ned og man har lyst til å stikke på venninnebesøk.

Nå er det ikke slik at jeg skal klare meg helt uten bil, for i løpet av de nærmeste ukene dukker det opp en større firhjuling her, så jeg skal vel ikke påberope meg et spesielt miljøengasjement i så måte når jeg tenker meg om. Jeg får heller fokusere på at det er bedre å klare seg med en bil enn med to (selv om det beste for miljøet selvsagt ville være ingen...).

Åkke som - det blir litt rart å skulle legge "lille blå" ut på finn.no.

- Helga Marie -

Lykke

Etter en sånn pinsehelg er jeg vel knapt den eneste som har kjent lykkebegeret fylles til randen, flyte over og forgylle verden enda mer. Gode venner, deilig vær, vakker natur, god mat og drikke, sene kvelder, mygg og flått, bading i litt for kaldt vann, kajakkpadling, musikk, hvitmalte vegger og rent sengetøy i krepp, litt solbrente kropper, støle armer, trøtte unger...

Initiativtakerne til helgens usedvanlig vellykkede utflukt til Hamburgö og Hamburgö gamla skola feiret runde tall og ville tromme sammen til fest. Og fest ble det. En riktig minnerik en, på alle vis. Det kom strømmende fest- og ferieklare gjester fra Norge, Sverige, Danmark og Storbritannia og denne salige forening av mennesker gjorde sitt ytterste for å kose seg og nyte livet. Selv ikke kø gjennom Østfold og biler uten klimaanlegg kunne ødelegge moroa.



Kjæresten og jeg gjorde oss litt mer kjent med kajakkpadling, noe vi bare såvidt hadde prøvd før. Nå er i alle fall jeg blitt hekta. Naturopplevelsen ved å padle rundt i den Båhuslenske skjærgården mellom holmer og skjær i blank maisol var overveldende. Innimellom de karrige knausene lå lune små viker med boliger som nå er blitt feriested, men som en gang var trygge havner for fiskere og familiene deres. Sjøbuer dekorerte de grå steinene her og der. Måkene voktet på oss og skrek advarende for å minne oss om hvem som hersker der ute og gjøken gol uavbrutt.

Det blir lett klisje. Jeg kommer i tanke om et sitat fra Anna Karenina av Leo Tolstoj. Egentlig veldig godt sagt, og kanskje med overføringspotensiale til opplevelser:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det er ikke enkelt å skrive interessant om lykken, det blir lett for mye og forslitt, men det er vanskelig å ikke prøve når følelsen griper en så sterkt at det virker som om tiden står helt stille og alt ånder fred og idyll. Så bær over med meg - det var ikke mulig å ikke skrive om denne helgen.

Inger Hagerup får siste ordet selv om det ikke er sesong for bjørnebær enda:

SOMMERØYA

Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte,
søte,
store,
bjørnebær!

- Helga Marie -

Aktiv dødshjelp

I tidligere innlegg har jeg skrevet og uttalt meg mot dødsstraff. Jeg like sterk motstander av aktiv dødshjelp og syns det er tragisk at FrP har vedtatt å legalisere dette. Ikke at jeg har så mange forventninger til partiet, men dette var et lavmål. Forøvrig er jeg slett ikke alltid enig med KrF heller, men her er en artikkel fra Aftenposten der en av kandindatene på Oslos stortingsliste uttaler seg med et perspektiv som er helt sentralt i dødshjelpdebatten, nemlig at få antakelig ville valgt aktiv dødshjelp om det ikke var for at de følte seg til bry. Jeg er enig med Even Westerveld - jeg tror heller ikke FrP er klar over hva de har åpnet opp for.

- Helga Marie -

Forelska i Kari Bremnes

Mens jeg venter på at tema for muntlig eksamen skal legges ut på "it's learning" har jeg litt problemer med å fokusere på lesing, så jeg har endt opp foran tv'n for der viser de "Ansikt til ansikt: Kari Bremnes" oppdaget jeg. I seg selv er det en virkelig interessant programserie, men når Kari Bremnes medvirker blir det direkte oppbyggelig.

Jeg elsker den dama! Dels er hun så fantastisk vakker. Du snakker om stil! Hun er elegant, bærer smykker og klær med stil og selvtillit. Og så åpner hun munnen for å synge, og ut triller den ene fantastisk vakre sangen etter den andre. Og ikke bare vakre, men ettertenksomme, triste, kloke. Den samme klokheten gjennomsyrer samtalen med Morten Krogvold. Jeg sitter og sukker av lykke - tenk å få en halvtimes glimt av henne, selv på tv. Jeg liker det hun sier om å ikke ønske å eksponere private hendelser, men gjerne erfaringer. Hun mener at hun lett ville komme i veien for det hun prøver å si hvis hun står for tydelig frem selv. Det tror jeg er helt riktig. Jeg trenger absolutt ikke vite mer om henne enn det jeg får gjennom sanger og slike intervjuer som NRK.

For noen uker siden fikk jeg den nyeste cd'en hennes av Kjæresten, ære være ham for det. Han er fan av dama selv og hadde nok lyst på "Ly" han også. Jeg regner med at han takler ganske bra at jeg erklærer meg som "forelska i Kari Bremnes" - jeg tror han skjønner hva jeg mener. Jeg vil jo ikke nettopp gifte meg med henne, men jeg kan gjerne se på henne ganske lenge av gangen og høre på at hun synger og eller snakker. En annen som skjønner hva jeg mener er mitt faderlige opphav. Han var med på forestillingen "Svarta Bjørn" for flere år siden og var meget rørt over både musikken og artisten. Han får helt klart et eget, interessert glimt i øynene når damen kommer på tale, men hvor ofte han faktisk hører på musikken er en annen sak. Enda han faktisk er eier av i alle fall en Kari Bremnes-cd ("11 ubesvarte anrop").

Det er vanligvis noe litt flaut og patetisk med kjendisbeundring føler jeg. Hvorfor i alle dager bruke tid på å beundre intenst noen man i beste fall ser på en konsertscene? Men akkurat i forhold til Kari Bremnes føler jeg at det er helt på sin plass. Hun fortjener det.

- Helga Marie -

Målstrid i krig og fred

Via min gode venninne Siri, som har relativt tett og hyppig kontakt med Riksarkivet, har jeg fått snusen i en festlig brevveksling som foregikk mellom Noregs Telegrafmållag og Forsyningsdepartementet høsten 1940. Tema: Målform på rasjoneringskort. Dette er en skikkelig godbit for de av oss som setter pris på god satire, uavhengig av målform. Les og nyt!

- Helga Marie -

Fortsettelse...

Jeg ble så inspirert av min egen bloggpost at jeg fortsetter litt til. Jeg kom i tanker om et par dikt fra 1. verdenskrig som var pensum da jeg tok engelsk i tredje klasse på videregående. De har ganske ulikt perspektiv på å være soldat i krig. Flaks for meg - begge diktene sammen med novellen "Soldier's Home" av Ernest Hemingway dukket opp på eksamen bare få uker etter at jeg hadde skrevet en analyse av de tre tekstene sett i sammenheng, en ekstraoppgave for å berge en karakter på vei nedover. Det gav meg et klart fortrinn på eksamen og oppgaven som berget standpunktkarakteren ble derfor også bergingen i forhold til en respektabel eksamenskarakter. Er det rart jeg husker disse gutta?

Men alvorlig talt - diktene gjorde sterkt inntrykk på meg. Såpass at det sitter igjen enda. Det er verdt å merke seg at Rupert Brooke aldri havnet i kamp. Han døde av blodforgiftning i militærforlegningen før han kom så langt som til å se nakent stål for å si det sånn. Wilfred Owen, derimot, rakk å se mye grusomt før han ble drept i 1918. Vi tar dem kronologisk - her ved starten:

The Soldier

If I should die, think only this of me:
That there's some corner of a foregn field
That is forever England. There shall be
In that rich earth a richer dust concealed;
A dust whom England bore, shaped, made aware,
Gave, once, her flowers to love, her ways to roam,
A body of England's, breathing English air,
Washed by the rivers, blest by suns of home.

And think, this heart, all evil shed away,
A pulse in the Eternal mind, no less
Gives somewhere back the thoughts by England given,
Her sights and sounds; dreams happy as her day;
And laughter, learnt of friends; and gentleness,
In hearts at peace, under an English heaven

Rupert Brooke (1914/15)

Etter noen år med krig:

Dulce Et Decorum Est

Bent double, like old beggars under sacks,
Knock-kneed, coughing like hags, we cursed through sludge,
Till on the haunting flares we turned our backs
And towards our distand rest begun to trudge.
Men marched asleep. Many had lost their boots
But limped on, blood-shod. All went lame; all blind;
Drunk with fatigue; deaf even to the hoots
Of tired, outstriped Five-Nines that dropped behind.

Gas! Gas! Quick, boys! - An ecstasy of fumbling,
Fitting the clumsy helmets just in time;
But someone still was yelling out and stumbling,
And flound'ring like a man in fire or lime . . .
Dim, through the misty panes and thick green light,
As under a green sea, I saw him drowning.

In all my dreams, before my helpless sight,
He plunges at me, guttering, choking, drowning.

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in,
And watch the white eyes writhing in his face,
His hanging face, like a devil's sick of sin;
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs,
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues, -
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory,
The old Lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.

Wilfred Owen (1917/18)

Jeg er klart på parti md Owen, men jeg ser jo at Brooke setter ord på akkurat de patriotiske, romantiske, edelmodige, heltmodige følelsene som sannsynligvis er noe av drivkraften når unge menn og kvinner villig ofrer livet og det er vel ikke helt uten grunn han har skaffet seg plass blant klassikerne i engelsk litteratur.

Til slutt: jeg bare må le litt av alle referansene til min egen skoletid her. Er det rart jeg ble lærer - jeg har jo elsket å være elev. Får håpe jeg kan klare å bidra til at noen sitter igjen med tilsvarende sterke opplevelser . . .

- Helga Marie -

Lærerikt å være lærer

Denne bloggposten handler ikke om at det er lærerikt å ha elever selv om det gamle fyndordet "man lærer så lenge man har elever" helt klart har noe for seg. Nei, dette handler om at jeg kommer borti mye interessant jeg ikke visste om før i denne jobben, gjennom kanaler jeg ikke hadde tenkt kom til å gi meg så mye for egen del. Hør bare her:

Før jul i 2007 fikk alle engelskelevene på vg1 og vg2 en heldagsprøve der vi hadde sakset fra tidligere eksamensoppgaver og de to langsvarsalternativene handlet begge om ulike aspekter ved bruk av internett. Vedlagt som utgangspunkt var en liten artikkel som blant annet nevnte den uavhengige amerikanske nettavisen t r u t h o u t. Jeg hadde aldri hørt om denne før, men jeg må si at den er et svært interessant bekjentskap og jeg er stadig innom og leser spennende artikler om ulike aktuelle tema. I dag ble jeg spesielt berørt av artikkelen "The Day of the Dead" skrevet av Cindy Sheehan.

Hun berører sentrale spørsmål rundt ideen om at noen slåss og dør for egen og andres frihet og jeg kom i tanker om diktet "Du må ikke sove" av Arnulf Øverland (som jeg oppdaget da jeg fortsatt var elev, forøvrig), der noen strofer lyder:

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Det finnes heldigvis stemmer som taler mot krig og vold, men du verden, det er behov for mange, mange flere!

- Helga Marie -

Leve i nuet

Et "nu" fra hagen våren 2008

Jeg øver meg stadig på å leve i nuet, men tilbakefallsprosenten er forholdsvis høy uten at jeg kan redegjøre for tall. Uansett - jeg tar meg selv stadig i å glede meg til ting som ligger kort eller langt frem. For eksempel gleder jeg meg til å bli ferdig med eksamen (som er på torsdag) og til å gifte meg (som er i sommer) og så blir de små øyeblikkene av lykke i nuet borte.

Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror det går an å leve i en intens lykketilstand der man blir overbegeistret i ett sett. Antakelig er det nødvendig med perioder "på det jevne" for at man skal kunne gjenkjenne det sublime. Likevel - det er ingen god følelse når det virker som om uker bare har forsvunnet fordi man ikke løftet blikket og så seg litt om.

Velvel. En av de tingene jeg har planer om og ser frem til er at jeg skal lese alle de bøkene jeg har skaffet meg i årenes løp uten å lese. Fra plassen her jeg sitter kan jeg se nesten ti bøker jeg enda ikke har lest (og så er det sikkert minst like mange på den siden av bokhylla jeg ikke ser). Det står også mange jeg har lest innen synsvidde og en del jeg har lest flere ganger. Så det er ikke det at jeg ikke leser, men jeg er utrolig god på å skaffe meg bøker (Mammutsalg er farlige greier, bøker som vervepremie likeså) som bare blir stående. Med jevne mellomrom lover jeg meg selv at absolutt IKKE skal kjøpe flere bøker før jeg har lest de jeg har. Her er en liste over arbeidet som ligger foran meg før jeg får kjøpe flere bøker (ooooops... bestilte visst Divisadero av Michael Ondaatje på Amazon i går kveld...):

1. Det annet kjønn - Simone de Beauvoir
2. Rosens navn - Umberto Eco
3. Det røde rommet - August Strindberg
4. Klosterkrønike - Jose Saramago
5. Tyven - Göran Tunström
6. Nåden har ingen lag - Torgny Lindgren (trilogi!)
7. Livlegens besøk - Per Olov Enquist
8. Tilværelsens uutholdelige letthet - Milan Kundera (jeg har lest Udødeligheten som anbefales!)

Så jeg vet hva jeg har å drive med fremover. Det kan jo likevel hende jeg rekker å leve litt i nuet tross alt. I allefall etter eksamen.

- Helga Marie -