Hvordan jeg ble en museumsjunkie

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -