... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.
Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)
Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.
Her er en smakebit:
- Helga Marie -
fredag 25. mars 2011
torsdag 24. mars 2011
Til Afghanistan via London
For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).
Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!
I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...
Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.
Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.
Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.
Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.
På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.
Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!
- Helga Marie -
Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!
I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...
 |
| Kvinnekrone fra Tillya Tepe |
Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.
Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.
Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.
På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.
Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!
- Helga Marie -
søndag 20. mars 2011
Cityscape: Kensington Gardens
Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.
I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:
Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.
- Helga Marie -
P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.
I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:
 |
| Sky Mirror |
 |
| C-Curve |
 |
| C-Curve |
 |
| Kjærestepar |
- Helga Marie -
P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.
torsdag 17. mars 2011
Det er travelt å bo på hotell!
Jeg er på kurs for nye tillitsvalgte i Norsk Lektorlag og bor på hotell. Og jeg bare sier det: Det er travelt å bo på hotell! Presisering: Det er travelt å bo på hotell for den som ikke bor på hotell særlig ofte.
For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!
Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.
Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.
- Helga Marie -
P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!
For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!
Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.
Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.
- Helga Marie -
P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!
tirsdag 8. mars 2011
Et dikt på kvinnedagen
Lurte du på hvorfor kvinnedagen var viktig, sa du? Vel... Her er noen av mine svar:
- fordi tusener av jenter rundt om i verden ikke får gå på skole
- fordi mange, mange, mange kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel
- fordi det ikke er en eneste kvinne i Egypts grunnlovskomité
- fordi mange jenter stadig lever med et umenneskelig press om å være pene og attraktive og glatt aksepterer å bli kalt hore og klådd på puppene for å få oppmerksomhet
Kjerringa mot strømmen- Helga Marie -
I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite
at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.
Hun var en av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.
Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.
Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!
Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.
Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!
To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.
Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!
Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.
Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.
Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.
søndag 6. mars 2011
Femmila betraktet fra sofakroken
Kjæresten og jeg sitter og multitasker. I bakgrunnen halser unge, sterke skiløpere rundt og rundt i Holmenkollen, og i sofaen sitter vi med hver vår laptop og multitasker.
I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.
Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.
- Helga Marie -
I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.
Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.
- Helga Marie -
søndag 13. februar 2011
Du vet du er hekta på mummikrus når...
...du stikker innom den lokale Tilbords-butikken for å spørre når årets sommermummikrus er i handelen...
Det begynte så uskyldig for omtrent 11 år siden. Jeg jobbet på den norske sjømannskirken i London og naboen var (er) den finske sjømannskirken. Et par uker før oss hadde de sin julebasar, og vi troppet opp for å kjøpe finnebiff og konfekt fra Fazer.
Ved et av de første bordene ble jeg stående og gni meg i øynene. De solgte krus med mummimotiv på! Det hadde jeg aldri sett før, men mummifan har jeg vært så lenge jeg kan huske, så det ble vanskelig å velge blant alle de nydelige krusene. Jeg tror ikke de var så ekstremt dyre, egentlig, men jeg hadde en såkalt ettåringsstilling og lønna mi var ikke så mye å skryte av. To krus var derfor alt jeg bevilget meg. I ettertid husker jeg at jeg sto og holdt lenge i et fest-aktig krus som jeg senere har skjønt måtte være Millenniumskruset, men jeg endte med å kjøpe et rosa og et blått krus.
Etter hvert dukket krusene også opp i norske butikker (mulig at de hadde vært der hele tiden, bare at jeg ikke hadde sett dem). Av og til fikk jeg noen i gave, og som blodgiver fikk jeg også et mummikrus dann og vann. Noen ganger kjøpte jeg også krus og gav bort i gave, men jeg tenkte aldri på å samle på mummikrus som sådan.
Her må jeg skyte inn at jeg har en slags (trolig ganske dobbeltmoralsk) aversjon mot å samle for samlingens skyld. Jeg har endelig nok ting å fylle skuffer og skap med, og når ymse produsenter lager spesialutgaver av en vare for at samlerne skal kjøpe enda mer til samlingen sin er det virkelig å nøre oppunder forbrukersamfunnet. Da antallet mummikrus passerte 12 syntes jeg på sett å vis at det begynte å bli nok. De tok plass i skapet, og selv om jeg hele tiden har brukt dem hadde jeg ikke akkurat tenkt at jeg først og fremst skulle servere te og kaffe fra mummikrus liksom. Men - det kommer selvsagt et men her... De er jo så fine. Så når Arabia begynner med et årlig vinter- og sommerkrus er det plutselig fryktelig vanskelig å stå imot kjøpepresset.
Jeg klarte det lenge, men så ble fristelsen for stor. Et par fødselsdagsgaver og jeg var solgt. Så nå har jeg ervervet samtlige vinter- og sommerkrus så langt, og gleder meg altså voldsomt til såpebobleblåsende lille My kommer i april. Her er hun (lånt fra Muminboden):
Kul, hva? Ellers kan jeg tipse om at på nettauksjonsstedet Tradera selges gamle, fine mummikrus fra tidlig 90-tall og fremover og folk er faktisk villige til å betale flere hundre kroner for dem! Men jeg skal ikke si noe - snart sitter jeg der sikkert selv. Hjelp!
Helt til slutt et sitat fra lille My (som er min absolutte favorittkarakter i mummifortellingene):
Det begynte så uskyldig for omtrent 11 år siden. Jeg jobbet på den norske sjømannskirken i London og naboen var (er) den finske sjømannskirken. Et par uker før oss hadde de sin julebasar, og vi troppet opp for å kjøpe finnebiff og konfekt fra Fazer.
Ved et av de første bordene ble jeg stående og gni meg i øynene. De solgte krus med mummimotiv på! Det hadde jeg aldri sett før, men mummifan har jeg vært så lenge jeg kan huske, så det ble vanskelig å velge blant alle de nydelige krusene. Jeg tror ikke de var så ekstremt dyre, egentlig, men jeg hadde en såkalt ettåringsstilling og lønna mi var ikke så mye å skryte av. To krus var derfor alt jeg bevilget meg. I ettertid husker jeg at jeg sto og holdt lenge i et fest-aktig krus som jeg senere har skjønt måtte være Millenniumskruset, men jeg endte med å kjøpe et rosa og et blått krus.
Etter hvert dukket krusene også opp i norske butikker (mulig at de hadde vært der hele tiden, bare at jeg ikke hadde sett dem). Av og til fikk jeg noen i gave, og som blodgiver fikk jeg også et mummikrus dann og vann. Noen ganger kjøpte jeg også krus og gav bort i gave, men jeg tenkte aldri på å samle på mummikrus som sådan.
Her må jeg skyte inn at jeg har en slags (trolig ganske dobbeltmoralsk) aversjon mot å samle for samlingens skyld. Jeg har endelig nok ting å fylle skuffer og skap med, og når ymse produsenter lager spesialutgaver av en vare for at samlerne skal kjøpe enda mer til samlingen sin er det virkelig å nøre oppunder forbrukersamfunnet. Da antallet mummikrus passerte 12 syntes jeg på sett å vis at det begynte å bli nok. De tok plass i skapet, og selv om jeg hele tiden har brukt dem hadde jeg ikke akkurat tenkt at jeg først og fremst skulle servere te og kaffe fra mummikrus liksom. Men - det kommer selvsagt et men her... De er jo så fine. Så når Arabia begynner med et årlig vinter- og sommerkrus er det plutselig fryktelig vanskelig å stå imot kjøpepresset.
Jeg klarte det lenge, men så ble fristelsen for stor. Et par fødselsdagsgaver og jeg var solgt. Så nå har jeg ervervet samtlige vinter- og sommerkrus så langt, og gleder meg altså voldsomt til såpebobleblåsende lille My kommer i april. Her er hun (lånt fra Muminboden):
Kul, hva? Ellers kan jeg tipse om at på nettauksjonsstedet Tradera selges gamle, fine mummikrus fra tidlig 90-tall og fremover og folk er faktisk villige til å betale flere hundre kroner for dem! Men jeg skal ikke si noe - snart sitter jeg der sikkert selv. Hjelp!
Helt til slutt et sitat fra lille My (som er min absolutte favorittkarakter i mummifortellingene):
- Helga Marie -Lilla Mys blanka ögon for från den ene till den andra, hon var enormt road og såg ut som om hon när som helst kunde säga nånting oläpligt. (Fra Pappaen og havet)
Abonner på:
Innlegg (Atom)