Søndag ettermiddag reiste vi, lettere småstressa, fra heimen i retning Gardermoen. Som de ihuga togfantaster vi er likte vi ikke helt å skulle kjøre bil til flyplassen. Hvor mye tid må man egentlig beregne når det gjelder parkering? Vi skal jo dessuten hente Prampack'en - er det kø der, tro? Da vi skulle til Berlin i fjor høst var det helt sykt lange køer i sikkerhetskontrollen, det kan vi ikke ta sjansen på i år... Mange ting å bekymre seg over, og når fylling av bensin ble utvidet til bæsjepause bare en snau time hjemmefra ble mor enda litt heitere i toppen. Men ting roet seg ned. Trafikken fløt fint. Vi fant parkeringsplass uten problemer. Det var ikke kø for å hente Prampack og ikke var det særlig kø ved sikkerhetskontrollen heller. Vi følte oss som verdensmestre i reising der vi ruslet inn på flyet med baby i pysj etter en hyggelig middag i ro og fred etter taxfree-shopping. Men verre skulle det bli.
Vi landet litt forsinket på Orly. Det tok litt tid å komme seg inn til byen og da vi endelig kom frem til 26 Bis Boulevard Diderot var det blitt ganske sent. Og vi kom oss inn den første døra til leiegården, men ikke til den andre. Vi skjønte ikke instruksjonene til husverten om hvor han hadde lagt nøkkelen og trøtte og grinete som vi var alle tre ble det tilløp til krisestemning. Husverten tok ikke telefonen (det var rundt midnatt) og hadde ikke en av de innfødte fra gården berget oss er det ikke godt å si hvor vi hadde tilbragt natta... Men inn i leiligheten kom vi oss endelig og lagt oss fikk vi også. Og så kunne storbybyeventyret begynne:
Mandag:
Vi spaserer langs Seinen, beskuer Notre Dame, nyter solen, spiser sandwicher i parken bak Notre Dame, nyter synet av vakre blomster, tester en karusell på lekeplassen (mor og far holder på å le seg skakke mens Poden troner stø og alvorlig på pappas fang), Poden flørter med folk han møter, vi spaserer i Jardins de Luxembourg, Poden får leke seg i gresset en stund, vi spaserer i Latinerkvarteret, vi spiser på restaurant. Mange ting fungerer helt fint. MEN. Poden vil ikke spise. Bare bittelittegranne mat går han med på å smake på. Drikke gjør han heldigvis, men mat - NEI TAKK. Han skyver irritert fra seg de fleste forsøk på å tilby ymse smaksprøver. Og mor er litt sår i halsen.
Tirsdag:
Vi spaserer til Gare d'Austerlitz og tar RER til Versailles. Planen er å spasere i parken (temaet for hele ferien kunne kanskje vært "spasere") men på veien fra stasjonen i Versailles til selve slottet får mor fryktelig lyst til å se alt som har skjedd med oppussing siden hun var der sist for ti år siden. Det blir tilløp til diskusjon og misstemning, men fars sunne fornuft avgjør saken. Tur på Podens premisser, remember! Det viser seg å være lurt å holde seg til plan A, for rett innenfor portene får vi et minneverdig bleieskift i delvis ly av noen hekker som dundrer Händel mot oss. Glad som jeg er i klassisk musikk får jeg faktisk ettertrykkelig nok av barokkmusikk som skal skape Solkonge-stemning i absolutt hver en krok av parken. Jeg tviler på at det dundret så voldsomt da Louis XIV holdt hoff der. Parken er ellers aldeles fantastisk og vi nyter det fine været alle tre. Og spaserer og spaserer. På vei tilbake til stasjonen stanser vi for å spise og her blir det på ny litt krisestemning da Poden viser seg å ha diare og det viser seg at foreldrene hans ikke har tenkt på å ta med klesskift. Skulle kanskje trodd at 10 måneder som foreldre hadde gjort oss litt mer drevne, men ikke det, nei. Vi får likevel pakket ham inn på et vis og drar temmelig raskt tilbake til Boulevard Diderot. Han vil fortsatt ikke spise og mor har fortsatt sår hals.
Onsdag:
Triumfbuen er dagens store mål og på veien spaserer vi (nok en gang) gjennom vakre parker, nærmere bestemt Jardin des Tuileries og langs Champs-Elysees. Litt småsultne er vi voksne og ikke i umiddelbar nærhet av en hyggelig kafé så vi faller for fristelsen til å kjøpe crèpes i ei lita sjappe langs avenyen. Der og da virker det som en utmerket idé. Litt senere har vi funnet Starbucks og selv om det antakelig er forkastelig å oppsøke noe så erkeamerikansk i Paris så er vi likevel lettet over valget da det viser seg at stelleromsfascilitetene er greie. Det trenger vi nemlig sårt! Heldigvis har vi lært fra dagen før. Poden vil ikke ha mat nå heller, men litt melk er greit. Også far begynner å skumle om at den der crèp'en, altså... Vi spaserer videre og beskuer triumfbuen, men kun på avstand. Det er dessuten gråvær og regn. Vi tar turen til toppen neste gang. Den kvelden viser det seg at fars teori om crèp'en nok hadde en viss sammenheng med virkeligheten og ikke bare for ham...
Torsdag:
Hjemreisedag. Mor og far er i elendig forfatning etter natten. Poden er derimot rimelig tilfreds. Vi har leiligheten til kl. 12 og flyet går ikke før kl. 2030 og hva gjør vi i mellomtiden? Den opprinnelige planen om å sette bagasjen i oppbevaringsboks og ha en siste hyggelig Paris-dag virker lite tiltalende for å si det mildt. Mors forkjølelse blomstrer forresten (for den som lurte på det) og alt i alt virker det som om vi ikke har så mye annet å finne på enn å komme oss til Orly for å slå ihjel noen timer frem til vi omsider kan sjekke inn bagasjen. Så litt over kl. 13 er vi på plass. Heldigvis finner vi oss raskt et bortgjemt hjørne, nok en gang på Starbuck (you've gotta love those Americans!) der vi har plass til oss selv, all bagasjen og litt gulvplass så Poden kan leke seg mens de sjabre foreldrene hans bytter på å "leke". Det blir noen timer, for å si det sånn. En og annen tur til disken for å kjøpe et eller annet så vi kan forsvare at vi klamrer oss til lenestolene i time etter time blir det jo. Et par turer til stellerommet likeså. Etter innsjekking går resten av Orly-oppholdet raskt. Vi føler oss til og med ganske ovenpå der vi serverer Poden grøt (som han faktisk spiser!) og melk og da han like etterpå presterer å sovne tvert på mors fang før take-off og sover seg gjennom hele flyturen føler vi oss som ganske vellykkede foreldre på tur. Mor er pottetett i nesa, men hva gjør vel det - vi er snart hjemme igjen!
Til ettertanke:
Det finnes sikkert andre og mer fornuftige feriemål for småbarnsforeldre enn Paris og andre storbyer. Det er for eksempel helt riktig at metroen er et tungvint sted når man har med barnevogn (heldigvis hadde vi bæresele også) og at brukbare stellerom er mangelvare. Kanskje er det like greit for de som kommer etter oss på restauranten i Versailles at de ikke vet at det ble skiftet diarébleie på sofaen ved et dekket bord der (det var faktisk servitrisen som henviste oss dit!).
Jeg vil likevel med overbevisning hevde at Podens tenner (som jeg etter hvert velger å gi ansvaret for matvegring og diaré), mors forkjølelse og dårlig mage på grunn av crèpe eller annet ikke er så lett å gjøre noe med og at man også kan bli syke på fjelltur eller hjemme hos seg selv eller hvor som helst. Så jeg reiser til Paris igjen! (Men jeg bør kanskje gjøre noe med fransken min først. Det hadde gjort en del ting både lettere og hyggeligere!)
Jeg vil likevel med overbevisning hevde at Podens tenner (som jeg etter hvert velger å gi ansvaret for matvegring og diaré), mors forkjølelse og dårlig mage på grunn av crèpe eller annet ikke er så lett å gjøre noe med og at man også kan bli syke på fjelltur eller hjemme hos seg selv eller hvor som helst. Så jeg reiser til Paris igjen! (Men jeg bør kanskje gjøre noe med fransken min først. Det hadde gjort en del ting både lettere og hyggeligere!)
- Helga Marie -
