 |
| Buddy Bears |
 |
| Enda flere buddies |
 |
| Buddies igjen |
 |
| Museumsinsel |
 |
| TV-tårnet |
 |
| Literaturhaus |
 |
| Et hus med kunst på fasaden |
 |
| Buddies igjen |
 |
| Riksdagen |
 |
| Sans Souci |
 |
| Joda, den lange Kjæresten får plass i en Trabant |
 |
| Berlin Hauptbahnhof |
 |
| Mote fra DDR - lekker, eller hva? |
fredag 7. oktober 2011
Berlin, Berlin...
Her er noen bilder fra turen vår (les mer om Buddy Bears her):
Sommerferie i oktober
I skrivende stund har jeg parkert mitt slitne legeme og mine trøtte, hovne ben i husets beste godstol med dertilhørende fotskammel for å klappe på og fordøye minnene og årets høstferie som likegodt kan kalles sommerferie.
Det startet med en knallhelg her hjemme. Alt var bra, både værmessig og sosialt - tre generasjoner samlet, noe fordeling av ting og tang opphavet gjerne ville bli kvitt, og ellers gildt samvær over god mat og drikke, sykkelturer og byturer etter smak og behov, studie av baksiden av øyelokkene for noen av oss og i det hele tatt - høstferien kunne ikke fått en bedre start.
Og mandag morgen tørnet Kjæresten og jeg ut for å ta drosje til stasjonen hvorfra toget tok oss til Gardermoen. Derfra dro vi videre til Berlin og i natt kom vi hjem igjen, stappfulle av inntrykk og minner.
Jeg var i Berlin på skoletur for 17 år siden, og jeg må bare innrømme det: Det er ikke så mye jeg husker. Det er litt pinlig, ettersom det faktisk var mitt første besøk i en europeisk storby, men jeg tror det hadde noe med settingen å gjøre. Selvsagt var det stas å være på tur, men først og fremst gikk jeg på folkehøgskole og det var alt som skjedde i den forbindelse som virkelig betydde noe. Dessuten dro vi videre til Praha, og jeg må nok innrømme at så flott som Berlin er så mangler den Prahas magi.
Velvel. Kjæresten og jeg hadde snakket om Berlin lenge, og nå var det på tide å reise. Skulle det bli med det første og ikke på en særdeles udefinert tidspunkt i fremtiden måtte vi handle nå mens jeg fortsatt har lov til å fly og dessuten ork til å traske rundt på asfalt og brostein. I ukene før vi skulle reise begynte jeg å skjønne at jeg muligens hadde vært vel optimistisk med tanke på kapasiteten, men vi var skjønt enige om at ambisjoner og tempo måtte avpasses brukergruppen og det har vi klart fint!
I temperaturer på rundt 25 grader har vi spist lunsj på Literaturhaus, besøkt Kathe Kollwitz Museum og tatt sightseeingbuss (greit med en repetisjon siden 1994 og dessuten har ikke akkurat tiden stått stille i Berlin i de 17 årene), vært på dagstur til Potsdam der et klart høydepunkt var å sløve i gresset i sola foran slottet Sans Souci (ja, vi følte oss ganske så sorgløse der vi lå), besøkt DDR Museum som anbefales varmt (det byr blant annet på gjensyn med Jon Blund fra Jul i Skomakergata) og dessuten Jüdisches Museum Berlin som også anbefales på det varmeste. Etter fem timer (inkludert lunsjpause) orket vi ikke mer. Da hadde vi gått grundig gjennom jødenes historie i Tyskland fra ca. år 400 e.Kr. og frem til 1930-tallet, men da orket vi ikke mer. Og den siste delen av historien er uansett den mest kjente. Innimellom alt dette har vi shoppet litt og dessuten hatt en lengere hvilepause på hotellet hver ettermiddag da undertegnede har lagt beina høyt og slumret under dyna. Satt på trykk som her syns jeg vi har vært riktig aktive tross alt.
Og Berlin er en spennende by, det er det ingen tvil om. Men likevel har jeg ikke helt taket på den enda. Jeg spekulerer litt på hva det kan komme av. Det er selvsagt ikke vanskelig å forklare at jeg har en forkjærlighet for London. Jeg har bodd der og jeg snakker språket. Dessuten er London en by jeg tror alle nordmenn har et forhold til, selv de som ikke har vært der. Referansene er så uendelig mange, fra historisk kontakt til film og nyhetssendinger så akkurat det er lett å forklare.
Det er noen likhetstrekk med Paris også. Selv om fransken min i beste fall kan kalles rusten, så har jeg i det minste hatt fransk på skolen og dermed laget meg en liten rot i retning det franske. Men det handler også om at Paris er en by man hører mye om. "Romantikkens hovedstad", "verdens vakreste by" osv. Hvis Woody Allen hadde vært like begeistret for Berlin som han er for Paris hadde det kanskje vært flere referansepunkter til Tysklands hovedstad, men slik er det jo ikke.
Og Berlin ligger der med hele sin lange historie og så er det aller mest det som har skjedd der siden 1930-tallet i alle fall jeg forbinder med byen samt noen vage ideer om de "glade 20-åra", Bertold Brecht og Kurt Weill. Så egentlig hadde jeg tenkt å skaffe meg noe litteratur om Berlin og Tyskland da vi var der, men som man kanskje bør forvente var det meste av litteraturen der på landets eget språk og altså utilgjengelig for meg som valgte fransk fremfor tysk på skolen.
Det er vel trolig ikke så rart at jeg sliter litt mer med å bli kjent med Berlin enn med Paris og London, men uansett er jeg absolutt klar for en ny tur til Berlin etter hvert. Og i mellomtiden skal jeg lese en av de bøkene jeg fant på engelsk: Berlin at War. Life and Death in Hitler's Capital, 1939-45 av Roger Moorhouse som jeg kom over på Litteraturhaus. Det blir selvsagt å dykke dypere i den perioden av historien jeg allerede kjenner best, men på den andre siden er det en rivende godt skrevet bok om sosialhistorie og altså særdeles lesverdig uansett hvilken epoke den handler om.
Hjemme igjen er det ellers inderlig deilig at det fortsatt bare er fredag og at trette bein kan få hvilt seg litt mer før en ny arbeidsuke begynner på mandag.
- Helga Marie -
onsdag 28. september 2011
Tilbakeblikk
Det er rart å tenke på hvordan det var før, altså for bare noen få år siden. Av og til blir jeg full av funderinger over hvordan livet mitt var da, og hvor lite jeg visste om hva som skulle skje. For fire og et halvt år siden, for eksempel (altså den 28. mars 2007), delte jeg leilighet med en venninne i Oslo, var i innspurten med mastergraden min, jeg hadde ingen planer om å flytte fra storbyen og jeg var singel (en av grunnene til at jeg ikke hadde noen planer om å flytte - jeg var nemlig overbevist om at sjansene for å møte "Den Rette" var betydelig større i byen - akk så feil man kan ta...).
Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.
Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...
Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.
I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.
Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!
- Helga Marie -
Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.
Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...
Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.
I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.
Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!
- Helga Marie -
søndag 11. september 2011
Hvor var du?
Det er gått hele ti år siden terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, og på mange måter syns jeg det virker som en evighet siden. Likevel husker jeg svært godt hvor jeg var da jeg fikk vite det, og jeg husker at jeg hadde en sterk følelse av uvirkelighet og samtidig en voksende angst for hva det ville bety på sikt. Og en klar visshet om at det som skjedde nå var en historisk begivenhet.
I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.
Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.
Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.
- Helga Marie -
I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.
Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.
Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.
- Helga Marie -
onsdag 7. september 2011
En ny forelskelse
Neida, det er ingen fare, Kjæresten! Du er alltid nummer 1. Men via Bror har jeg oppdaget en ny blogg som er så utrolig, fantastisk, festlig velskrevet og morsom at jeg MÅ fortelle om det. Besøk Fredrik Backmans blogg umiddelbart, les og nyt!
- Helga Marie -
- Helga Marie -
mandag 5. september 2011
Chicagos farligste mann
Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!
Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).
Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.
Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.
Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.
- Helga Marie -
P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!
Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).
Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.
Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.
Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.
- Helga Marie -
P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!
søndag 4. september 2011
Secret Single Behaviour
Onsdag reiste Kjæresten til Svalbard på studietur og jeg ble (nesten) overlatt til meg selv for noen dager. Opphavet har vært her en del i sommer og var her også forrige uke, så helt alene var jeg riktignok ikke. De skulle imidlertid reise hjem lørdag morgen var planen, så fredag forkynte jeg fornøyd på jobb at jeg skulle vie helgen til å bedrive min "Secret Single Behaviour", noe som selvsagt høres både kinky og svært interessant og hemmelig ut.
Nå har det blitt dårlig med den hemmelige delen, for fredag bestemte mitt faderlige opphav seg for å bli over helgen, noe jeg er dypt takknemlig for, fordi jeg trenger hjelp av ham til diverse. Etter en del strev og stor bekymring er vi nemlig blitt gravide (stort hurra!), og med en etter hvert ganske stor mage og litt bekkenløsning på toppen ville det vært nokså vanskelig å skulle tømme kottet der elektrikeren trenger å komme til på mandag. Dessuten må jeg på jobb på mandag, og det er en stor lettelse at far kan være her og ta seg av håndverkerne.
Altså ble det ikke så mye av min bebuded orgie i Secret Single Behaviour (heretter SSB) denne helgen likevel. Men jeg har filosofert litt over begrepet (og dessuten har både far og jeg puslet med våre egne ting innimellom alt det andre, så litt "single behaviour" har det da blitt) og kommet til at det er ikke det at jeg gjør så veldig hemmelige ting, akkurat. Det er jo ikke slik at jeg føler at det er ting jeg må skjule for Kjæresten, for eksempel. Men når vi er hjemme begge to og jeg har lyst til å se "Pride and Prejudice" med Colin Firth for 25 gang så lar jeg det kanskje være fordi jeg strengt tatt føler at jeg burde ta meg til noe mer høyverdig enn å tygge på tv-serier der jeg egentlig snart kan spille alle rollene selv fordi jeg har sett dem så mange ganger.
En annen ting som tilhører min SSB er å legge meg sent. Det er en skrekkelig dårlig vane og jeg er evig takknemlig overfor Kjæresten som har klart å påvirke meg til et bedre liv når det gjelder nattesøvn. Men det er foruroligende hvor kort tid han kan være borte og jeg faller tilbake i gamle mønster. Jeg elsker jo å sitte oppe og dille. Jeg kan være så trøtt at jeg nesten sovner i stolen min, men likevel blir jeg sittende og strikke bare en omgang til, eller bare en pinne til. Eller bare se littegranne til av denne filmen som jeg ikke har tenkt å se ferdig uansett...
Jeg lager heller ikke ordentlig middag hvis jeg kan unngå det når jeg er alene. Torsdag var opphavet ute på vift med en venn, så da laget jeg meg ostesmørbrød. Uakseptabelt dårlig middag hvis Kjæresten er hjemme, men en helt super SSB-rett.
Det er vel strengt tatt sånn at jeg egentlig gleder meg ganske mye til Kjæresten kommer hjem så jeg får litt moralsk støtte til å leve et bedre liv.
Men nå har far lagt seg for å ta en liten lur, og jeg skal se litt mer på Pride and Prejudice mens jeg strikker.
- Helga Marie -
Nå har det blitt dårlig med den hemmelige delen, for fredag bestemte mitt faderlige opphav seg for å bli over helgen, noe jeg er dypt takknemlig for, fordi jeg trenger hjelp av ham til diverse. Etter en del strev og stor bekymring er vi nemlig blitt gravide (stort hurra!), og med en etter hvert ganske stor mage og litt bekkenløsning på toppen ville det vært nokså vanskelig å skulle tømme kottet der elektrikeren trenger å komme til på mandag. Dessuten må jeg på jobb på mandag, og det er en stor lettelse at far kan være her og ta seg av håndverkerne.
Altså ble det ikke så mye av min bebuded orgie i Secret Single Behaviour (heretter SSB) denne helgen likevel. Men jeg har filosofert litt over begrepet (og dessuten har både far og jeg puslet med våre egne ting innimellom alt det andre, så litt "single behaviour" har det da blitt) og kommet til at det er ikke det at jeg gjør så veldig hemmelige ting, akkurat. Det er jo ikke slik at jeg føler at det er ting jeg må skjule for Kjæresten, for eksempel. Men når vi er hjemme begge to og jeg har lyst til å se "Pride and Prejudice" med Colin Firth for 25 gang så lar jeg det kanskje være fordi jeg strengt tatt føler at jeg burde ta meg til noe mer høyverdig enn å tygge på tv-serier der jeg egentlig snart kan spille alle rollene selv fordi jeg har sett dem så mange ganger.
En annen ting som tilhører min SSB er å legge meg sent. Det er en skrekkelig dårlig vane og jeg er evig takknemlig overfor Kjæresten som har klart å påvirke meg til et bedre liv når det gjelder nattesøvn. Men det er foruroligende hvor kort tid han kan være borte og jeg faller tilbake i gamle mønster. Jeg elsker jo å sitte oppe og dille. Jeg kan være så trøtt at jeg nesten sovner i stolen min, men likevel blir jeg sittende og strikke bare en omgang til, eller bare en pinne til. Eller bare se littegranne til av denne filmen som jeg ikke har tenkt å se ferdig uansett...
Jeg lager heller ikke ordentlig middag hvis jeg kan unngå det når jeg er alene. Torsdag var opphavet ute på vift med en venn, så da laget jeg meg ostesmørbrød. Uakseptabelt dårlig middag hvis Kjæresten er hjemme, men en helt super SSB-rett.
Det er vel strengt tatt sånn at jeg egentlig gleder meg ganske mye til Kjæresten kommer hjem så jeg får litt moralsk støtte til å leve et bedre liv.
Men nå har far lagt seg for å ta en liten lur, og jeg skal se litt mer på Pride and Prejudice mens jeg strikker.
- Helga Marie -
Abonner på:
Innlegg (Atom)