Chicagos farligste mann

Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!

Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).

Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.

Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.

Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.

- Helga Marie -

P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!

Secret Single Behaviour

Onsdag reiste Kjæresten til Svalbard på studietur og jeg ble (nesten) overlatt til meg selv for noen dager. Opphavet har vært her en del i sommer og var her også forrige uke, så helt alene var jeg riktignok ikke. De skulle imidlertid reise hjem lørdag morgen var planen, så fredag forkynte jeg fornøyd på jobb at jeg skulle vie helgen til å bedrive min "Secret Single Behaviour", noe som selvsagt høres både kinky og svært interessant og hemmelig ut.

Nå har det blitt dårlig med den hemmelige delen, for fredag bestemte mitt faderlige opphav seg for å bli over helgen, noe jeg er dypt takknemlig for, fordi jeg trenger hjelp av ham til diverse. Etter en del strev og stor bekymring er vi nemlig blitt gravide (stort hurra!), og med en etter hvert ganske stor mage og litt bekkenløsning på toppen ville det vært nokså vanskelig å skulle tømme kottet der elektrikeren trenger å komme til på mandag. Dessuten må jeg på jobb på mandag, og det er en stor lettelse at far kan være her og ta seg av håndverkerne.

Altså ble det ikke så mye av min bebuded orgie i Secret Single Behaviour (heretter SSB) denne helgen likevel. Men jeg har filosofert litt over begrepet (og dessuten har både far og jeg puslet med våre egne ting innimellom alt det andre, så litt "single behaviour" har det da blitt) og kommet til at det er ikke det at jeg gjør så veldig hemmelige ting, akkurat. Det er jo ikke slik at jeg føler at det er ting jeg må skjule for Kjæresten, for eksempel. Men når vi er hjemme begge to og jeg har lyst til å se "Pride and Prejudice" med Colin Firth for 25 gang så lar jeg det kanskje være fordi jeg strengt tatt føler at jeg burde ta meg til noe mer høyverdig enn å tygge på tv-serier der jeg egentlig snart kan spille alle rollene selv fordi jeg har sett dem så mange ganger.

En annen ting som tilhører min SSB er å legge meg sent. Det er en skrekkelig dårlig vane og jeg er evig takknemlig overfor Kjæresten som har klart å påvirke meg til et bedre liv når det gjelder nattesøvn. Men det er foruroligende hvor kort tid han kan være borte og jeg faller tilbake i gamle mønster. Jeg elsker jo å sitte oppe og dille. Jeg kan være så trøtt at jeg nesten sovner i stolen min, men likevel blir jeg sittende og strikke bare en omgang til, eller bare en pinne til. Eller bare se littegranne til av denne filmen som jeg ikke har tenkt å se ferdig uansett...

Jeg lager heller ikke ordentlig middag hvis jeg kan unngå det når jeg er alene. Torsdag var opphavet ute på vift med en venn, så da laget jeg meg ostesmørbrød. Uakseptabelt dårlig middag hvis Kjæresten er hjemme, men en helt super SSB-rett.

Det er vel strengt tatt sånn at jeg egentlig gleder meg ganske mye til Kjæresten kommer hjem så jeg får litt moralsk støtte til å leve et bedre liv.

Men nå har far lagt seg for å ta en liten lur, og jeg skal se litt mer på Pride and Prejudice mens jeg strikker.

- Helga Marie -

Dagen etter

Hanne sier det så bra, så jeg lenker rett og slett til henne. Jeg har ikke andre ord, i alle fall er de ikke bedre.

Det føltes ellers både godt og veldig vondt å i det minste flagge på halv stang på en dag som i dag.

- Helga Marie -

Ukeslutt en fredag i juni

For mange år siden, da jeg så "Vi på Saltkråkan", ble jeg så betatt av visen "Ute blåser sommarvind" og av en eller annen grunn ble jeg minnet om den akkurat nå. Kanskje fordi det såvidt blåser en liten sommervind der utenfor vinduet. Jeg fant i alle fall en innspilling av sangen på YouTube, og sammen med teksten (se nedenfor) får det være ukas dikt:



Ute blåser sommarvind,
göken gal i högan lind.
Mor hon går på grönan äng,
bäddar barnet blomstersäng,
strör långa rader
utav ros och blader.

Ängen står så gul och grön,
solen stänker guld i sjön,
bäcken rinner tyst och sval
mellan viden, asp och al.
Bror bygger dammar
åt sin såg och hammar.

Syster sopar stugan ren,
sätter löv i taket sen.
Uppå golvet skall hon så
liljor och konvaljer små,
rosor så rara:
där skall barnet vara.

Skeppet gungar lätt på våg
med sitt segel, mast och tåg,
gångar sig åt främmand´ land
hämtar barnet pärleband,
kjortel av siden,
skor med granna smiden.

Lilla gula gåsen ung,
len liksom en silkespung,
ror med moder sin i säv,
pillar vingen med sin näv.
Vallherden vilar
vid sitt horn och pilar.

Lindorm solar sig på sten,
som ett sammet vit och len
vill i barnets vagga gå,
men det skall han aldrig få
han skall bli bunden,
uti gröna lunden.

Trollet sitter vid sin vägg,
kammar ut sitt silverskägg,
sjunger vid den gråa häll:
"Liten kind, kom hit i kväll!
Dig vill jag lova
under guldås sova."

Far han gjordar om sitt liv
sitt bälte och sin blanka kniv,
tar järnsporrar på sin sko,
rider över berg och mo,
trollet att förstöra,
som vill barnet röra.

Snart är liten kind en man;
gångarn grå då sadlar han,
tager brynja, svärd och spjut,
och i kamp han rider ut,
spänner sitt bälte,
strider som en hjälte.

Til jenter lyder siste verset: 
 
Liten fager jungfru opp
växer fort som rosens knopp;
virkar sen åt ungersven
kappan blå och får igen
fästring och spänne
och guldspann på änne.

Av Samuel Hedborn

God helg!

- Helga Marie -

Hverdagsromantikk...

... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.

Lykke? Ja, definitivt!

God natt!

- Helga Marie -

Et godt minne

I dag er det 21 år siden jeg ble konfirmert, og jeg har mange gode minner om den dagen. Det hadde vært forberedelser i lang tid på forhånd, både i form av undervisning, selvsagt, men også praktiske forberedelser hjemme. Intivasjoner til familievenner rundt omkring, husvask, rydding i hagen, gjester som kom langveisfra, kvelden før med masse folk rundt bordet til kveldsmat...

Da dagen opprant var det surt og kaldt. Enda mer enn i dag, men det regnet ikke. Derimot hadde det vært frost om natta, for vi hadde glemt sprederen på ute i hagen og stikkelsbærbuskene hadde istapper! Jeg var litt ute av meg fordi det ikke var fint vær, men den gangen bodde vi i en diger prestegård, så det var ikke akkurat snakk om at vi hadde dårlig plass inne. Spisesal og flere stuer på rekke og rad sørget for det perfekte selskapslokale, og det var moro å være midtpunkt. Det var flere taler til middagen, musisering til kaffen og selvsagt mange fine gaver. Noen av dem har jeg fortsatt glede av.

Fra konfirmasjonspresten min og kona fikk jeg en minnebok fra konfirmasjonstiden. Det var både plass til å lime inn bilder og skrive egne tanker og minner og i tillegg var det en seksjon med dikt og sanger med oppbyggelig innhold. Jeg kom av en eller annen grunn til å tenke på et av disse diktene nå, et som gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og som jeg fortsatt har stor sans for:

VÅG

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!

av Hans Olav Mørk 

God helg!

- Helga Marie -

I just love your books!

Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.

Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.

Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.

Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.

Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:

1. 1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
2. 1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
3. 1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
4. Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.

I 2011 har jeg endelig skjønt at å få boken sin signert av forfatteren ikke danner grunnlag for en interessant samtale om livet og litteraturen, og jeg ønsker heller ikke å få inntrykket mitt av Nadine Gordimer ødelagt av noe som helst (som om det ville skjedd...) så jeg kikker meg bak en siste gang på den vesle 87 år gamle damen som skal sitte der og signere bøker for en laaaaaaaaaang kø av mennesker, og så spaserer jeg ut i en kjølig maikveld, full av inntrykk og en varm glede over å ha vært så heldig å få se og høre et så interessant menneske i en times tid.

Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"

- Helga Marie -