Dagen derpå II

En tankevekker dagen derpå...

- Helga Marie -

Raindrops keep falling on my head...

Det er frodig vår og regn ute. Endelig, må jeg nesten si, for selv om sommervåren som har vært den siste tiden er deilig så blir alt så friskt og deilig etter regn. Så regn må vi ha av og til. I alle fall så lenge sola titter frem etterpå igjen.

Ja, og så fikk jeg jammen sjansen til å ta med både sangen "Raindrops Keep Falling..." sammen med en liten snutt fra den herlige western-klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ikke så mye regn der, akkurat, men på den andre siden - Butch er nok ganske betatt av Etta Place, men hun er jo kjæresten til Sundance... Så litt regndråper er det kanskje likevel der. På innsiden?



Hvis du ikke har sett filmen enda, så er den herved anbefalt på det varmeste!

- Helga Marie -

P.S. Dette innlegget skrev jeg egentlig for noen dager siden, men da jeg redigerte etikettene nå nettopp flyttet det på seg, uvisst av hvilken grunn. Jaja. Ingen stor krise, kanskje...

Dagen derpå

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:

Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)

Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!

Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

Kvelden før...

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså


SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE


Krydderlake til fruktsalat:

• 5 dl vann
• 600 g sukker
• 2 kanelstenger
• 5 grønne kardemommefrø
• 1 vaniljestang

• Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
• Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
• Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.

Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:

• 1 frisk ananas
• 2 bananer
• 1 melon
• 1 klase druker
• 100 g pekannøtter

Fruktsalat, sommeroppskrift:

• 1 vannmelon
• 1 honningmelon
• 1 kurv nektariner
• 1 kurv jordbær
• 100 g pekannøtter

• Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
• Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.

Bon apetit!

- Helga Marie -

Å være et medmenneske

Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.

Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.

Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.

Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.

- Helga Marie -

Vær da ikke bekymret...

... heter det i skriften. Jeg er ikke så god på det der. Jeg bekymrer meg stadig og for mange ting, men egentlig tilsier all erfaring så langt at for det meste har både skriften og Piet Hein rett, for det man bekymrer seg for blir det ofte ikke noe av likevel:

OM BEKYMRINGER
Huskevers.

Bekymringer trækker
en negativ rente.
De voxer sig små,
hvis man ka la dem vente.

Så slutt på bekymringene for i dag!

- Helga Marie -