Bøker på reise

For flere år siden gav en venn meg boken Salamanderkrigen av Karel Capek. Han hadde funnet den i Oslo et sted, muligens på Blindern der vi begge var studenter på den tiden, hadde lest den og gav den videre til meg. Boken var registrert hos BookCrossing og hadde et eget ID-nummer skrevet for hånd på tittelsiden sammen med en liten hilsen. Jeg likte ideen med å dele bøker på denne måten, noe som ikke hindret meg i å ruge på Salamanderkrigen i flere år før jeg sendte den videre. Den ble satt fri på venterommet hos tannlegen min, og jeg er spent på om den finner veien ut derfra. Ser jeg den der neste gang jeg er der bør jeg kanskje finne et annet sted.

Samtidig ble jeg inspirert til å scanne bokhylla etter kandidater til et spennende, eierløst liv borte fra bokhyllas trygge, kjedelige vegger og endte med å sende Jeg drømte om fred av Dang Thuy Tram med bussen. Ingen har lagt igjen noen melding om at de har funnet den, men jeg håper at den i alle fall har unngått søppelbøtta. Det har den ikke fortjent.

Ellers er det ikke lett å sende bøker jeg er genuint glad i ut i det store intet, derfor blir det enten de jeg ikke har likt så godt, eller bøker jeg ikke tror jeg kommer til å lese igjen. Og nå har jeg to nye klare til å sendes avgårde: Dorés bibel av Torgny Lindgren som jeg faktisk likte svært godt, og Rabbit, Run av John Updike som jeg aldri kom meg gjennom.

 

 

I vår verden av ekstremt forbruk er det en fantastisk tanke at man kan skape et kjempestort, verdensvidt bibliotek på denne måten. Jeg ble minnet om dette forrige helg da jeg hadde besøk av gode, leseglade venninner og vi endte opp med å lete oss gjennom bokavdelingen på Hammartun skolekorps' loppemarked. Så vanvittig mange bøker folk kjøper, eier og ikke leser... Og jeg hører definitivt med i denne kategorien. Og klarte selvsagt å dra med meg hjem tre bøker (egentlig godt gjort at det ikke ble mange flere!) som nå bidrar til å fylle bokhylla. Så da kan det jo lette litt på samvittigheten, eller jeg vet ikke helt hva, at det går an å la noen av bøkene vandre videre til et hemmelig liv på reise.

God bok!

- Helga Marie -

P.S. Bildene av bøkene har jeg finnet hos Gyldendal og Esquire. Takk for lånet! Og takk til bokmerker.org som minnet meg om BookCrossing akkurat i dag.

Forsvunnet

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -

Gratulerer med dagen, farfar!

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.

 - Helga Marie - 

Takk, Ludvigsen!

Gustav Lorentzen fra "Knutsen og Ludvigsen" døde i går kveld. Som en takk for mange, mange gode opplevelser:



- Helga Marie -

Apropos askefast...

Fra Cora Sandel til alle askefaste:

Motivet er å finne i fortauet mellom Kirkegata og Jernbanegata på Lillehammer.

- Helga Marie -

Solgult i regnet

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen foregangskvinne når det gjelder mote og stil. Stort sett vil jeg nok karakterisere meg som ganske vanlig. Det tok derfor sin tid før jeg oppdaget at det var noe som het Ilse Jacobsen-støvler, og da min venninne i New York snakket om at hun hadde lyst på Hunter-støvler hadde jeg egentlig ikke lagt merke til at det eksisterte noe sånt.

Det regnet i New York. Kjæresten, min venninne og jeg søkte tilflukt inne på Metropolitan Museum of Art i regnværet sammen med noen hundre andre. I joggeskoene var føttene våte og kalde, og da vi forlot museet var vi to damene mer enn klare for å kjøpe støvler. Etter lunsj gikk Kjæresten gjennom Central Park til Upper West Side for å finne sykkelbutikk, og vi labbet nedover Lexington Avenue. Og der sto de i butikkvinduet hos San Francisco Clothing. Hunter-støvlene våre! Butikken hadde ringeklokke på døra - snakk om siling av kunder. Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde turt å ringe på om jeg hadde vært alene. Men følget av en god venninne og vissheten om at vi var på seriøs støvlejakt gjorde oss modige. Og nå eier vi altså hvert vårt par Hunters. Jeg kjøpte gule. Det er fint med noe som lyser opp når verden er grå og overskyet.

Heldigvis ble det ikke bruk for støvlene så mye lenger derover akkurat i den omgangen. De ble kjøpt tirsdag, onsdag regnet det ikke, men jeg brukte dem likevel for sikkerhets skyld (og fordi de var nye!) og fra torsdag var det rene sommerstemningen. Men i dag, for eksempel, snødde det store kjerringer og da var det ganske salig med et par gule støvler på beina!

- Helga Marie -

P.S. Etter at jeg hadde fått kjøpt meg tørre sokker fikk jeg på meg de kule nye støvlene og labbet videre nedover Lex. Og på et gatehjørne ble jeg spurt om hvor jeg hadde kjøpt dem! Hun som spurte var en, etter utseendet å dømme, søreuropeisk rype, så jeg var temmelig fornøyd. Jeg - et moteforbilde! ;-)

Farvel Facebook

Jeg har slettet Facebook-kontoen min. Den var i ivrig bruk i drøye tre år, og jeg hadde mye glede av den, men jammen gikk det med mye tid der også... I perioder har det vært nærmest uimotståelig å dille rundt der istedet for å jobbe eller skrive oppgave. Og jeg må jo si at Facebook har vært en mulighet til å holde kontakt med venner fra ulike epoker. Mange av dem blir det mye vanskeligere å ha oversikt over nå, og jeg kommer garantert til å glemme enda flere fødselsdager.

Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.

Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.

Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!

- Helga Marie -