fredag 5. mars 2010

Et eventyr går mot slutten

Jeg er av dem som elsker vinteren. Det er herlig når snøfillene fyller himmelen og dekker bakken, slik at alt blir hvitt og rent. Jeg liker å gå på ski, og jeg fryder meg over iskalde stemninger når små kvister blir fire ganger større av alt rimet. I tillegg har jeg ikke noe i mot å måke snø (selv om det er Kjæresten som har måkt mest i vinter).











Men når det bikker mars kan jeg ikke annet enn glede meg over at vinteren er på hell. Tirsdag måkte jeg verandaen, og ettersom sola sto hardt på hele dagen smeltet nesten all snøen som var igjen. Etterpå har det riktignok ikke vært temperatur til å oppholde seg i ro der ute, men vi titter ut og minnes om at det ikke er så fælt lenge til vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solkroken på en lørdag formiddag. For eksempel.

I går kveld hadde jeg dessuten en sånn rar vemodsfølelse jeg kan få når jeg et øyeblikk gjenopplever mange tidligere års møter med sen vinter eller tidlig, tidlig vår. Jeg var uten med søpla rett før jeg skulle krype til køys, og da kjente jeg denne iskalde kvelden som kommer etter en varm dag i mars. Snøen har sunket sammen av solsteken, men om natta tar den sitt monn igjen og sender gradene ned under -10. Likevel - kulda er dømt til å tape. I løpet av den neste måneden blir det vår!

Så om ett eventyr går mot slutten, så er det bare fordi et annet eventyr er på vei til å begynne!




















- Helga Marie -

P.S. Bildene har Kjæresten og jeg tatt på skiturer på Nordseter, i Øvre Rendal og på Dovre.

torsdag 4. mars 2010

Verdivalg og fornuft

Sukk. Kjæresten og jeg er på husjakt, og det er søren meg ikke enkelt. Vi er førstegangskjøpere, men det er egentlig ikke det største problemet. Det er flere barrierer å storme som ser langt tyngre ut:
  1. Finne et hus vi liker
  2. Finne ut alt som er å vite om nevnte hus slik at vi ikke kjøper en råtnende soppkatastrofe, f.eks. 
  3. Vinne budrunden
Denne uka har vi vinterferie, og slik sett god tid til å orientere oss i boligmarkedet i byen. Og jammen har vi ikke vært innom to budrunder også. Det vil si, den første tapte vi (grrrrrrrrr!!!!!) og den andre lar vi vel være å slenge oss med på, ettersom huset ser ut til å bli litt i dyreste laget. Vi har nemlig oppdaget at det er de færreste såkalte objekter som man kan flytte rett inn i uten å gjøre det aller minste. Det er gjerne en liten oljetank som helst burde fjernes, eller litt fukt i en bod, eller et bad som er i skrikende behov av renovasjon. Skal man holde på med sånt bør ikke selve huset koste skjorta.

For det er et fjerde og femte moment her også: Verdivalg og fornuft. Vi trives i jobben vår begge to, men hvem vet, kanskje har man lyst til å ha redusert stilling på et eller annet tidspunkt i livet? Altså må vi bruke fornuften og ikke kjøpe dyrere hus enn at vi kan klare det.

Innimellom går det på tålmodigheten løs, så hvem vet - kanskje vi ender opp i et overpriset slott, eller en nedrivingstruet rønne i ren desperasjon?

Fortsettelse følger med stor sannsynlighet...

- Helga Marie -

tirsdag 2. mars 2010

Dagens fangst

Jeg har ingen planer om at bloggen min skal bli en interiørblogg, ei heller handle om brukt og antikt, selv om jeg syns sånt er spennende. Av og til må jeg imidlertid fortelle om et kupp (eller et eksempel på syk pengebruk, kanskje), og i dag er en sånn dag.


I dag kom nemlig denne lekkerbiskenen i posten, etter at jeg hadde vunnet min første nettauksjon på Tradera rett før helgen. Lenge var jeg skeptisk til nettauksjoner og er det dels ennå. Det handler delvis om at jeg er redd for å bli helt shoppegal, dernest syns jeg det er potensielt skummelt å skulle sende pengene mine til et vilt fremmed menneske et eller annet sted i verden. Det finnes selvsagt en del betalingsordninger som PayPal og sånt, men foreløpig har jeg tatt sjansen på den gode gamle "rett inn på konto"-varianten. Det gikk i alle fall bra denne gangen, og Blå Eld-serviset mitt begynner å nærme seg, om ikke komplett, så i alle fall nok. Et par-tre eggeglass, salt- og pepperbøsse så er det i boks og jeg må finne noe annet å øke hverdagsspenningen med. Velkommen på varm sjokolade servert fra ny mugge, forøvrig!

- Helga Marie -

søndag 28. februar 2010

Hva er det med Agatha Christie?

Akkurat det sitter jeg og lurer på nå. Jeg ser på "Miss Marple: Mord som medisin" og koser meg svært, men det er jo ikke mer spennende enn at jeg kan blogge samtidig. Likevel innrømmer jeg gjerne at det var Agatha Christie som var mitt første møte med krimlitteraturen og jeg skal aldri glemme lykkefølelsen da jeg sto på Lillehammer bibliotek og så to-tre hyllemeter med bøker damen hadde skrevet.

Den beste boka av dem alle var Ti små negerunger. Den boka fikk jeg virkelig maksimalt utav. Ikke bare var selve storyen ganske klaustrofobisk (selv om jeg nå, mange år etter, ikke lar meg imponere i like stor grad). Jeg klarte å time lesingen slik at det bare var tre år yngre Søster og jeg som var hjemme. Vi var 14 og 11 og fikk være alene hjemme en hel helg for aller første gang. I den store, gamle prestegården kunne man lett forestille seg mystiske, skumle hendelser, og å lese krim på senga til langt på natt mens oktobervinden pisket rundt hushjørnene og det regnet mot vinduet drev dramafaktoren i været.

Fortsatt er det litt flaut (men mest festlig) å innrømme at jeg faktisk ble så redd at jeg vekket Søster, bad tynt om å få krype oppi senga til henne, hvorpå jeg fortalte hele historien til henne så hun ble nesten like engstelig. Gode minner.

Men hva er det altså med Agatha Christie? Mordene er alltid litt snodige, og avsløringene særdeles usannsynlige. Jeg tror det må være en blanding av atmosfæren av engelsk overklasse, det deilig beroligende i at rettferdigheten vil skje fyldest og selvsagt nettopp alle innspillingene, de nyeste faktisk ganske stjernespekket. Dagens Miss Marple har blitt spilt inn to ganger på 18 år. Det er ikke så verst for en middelmådig krimroman, vel? Og Miss Marple er jo en herlig, gammel dame, da. Nå er hun virkelig på sporet av løsningen, så nå må jeg følge med litt her!

- Helga Marie -

lørdag 27. februar 2010

En investering for fremtiden

Jeg har drømt om min egen symaskin. Da jeg bodde i barndomshjemmet for lenge, lenge siden og var medlem av 4H hadde jeg "lappeteknikk" som oppgave og sydde to puter og nesten et helt sengeteppe i log cabin-teknikk. På ungdomsskolen sydde jeg klær som jeg også brukte en periode, og da jeg flyttet for meg selv faldet jeg noen gardiner. Senere fikk jeg låne mormors gamle Singer så mor og jeg slapp å frakte hennes symaskin mellom Lillehammer og Oslo. Den virket, men bare på full fart, og jeg hadde ikke samme presisjonsnivå i høy hastighet som henne. Så fra da av drømte jeg om å ha min egen. Ikke hver dag, uke eller måned, men innimellom, når jeg ble minnet om gode grunner for å eie en symaskin.

Og nå har Kjæresten og jeg har kjøpt symaskin. Jada, vi har kjøpt den sammen, selv om jeg skal innrømme at initiativet kom fra meg. Foreløpig har den bodd hos oss i en drøy måned og vi har koblet den til strømmen, slått på den vesle lampen på undersiden, beundret den og tatt bilde med mobilen for å sende rundt til alle interessenter (mødrene våre, primært). Etterpå satte vi på trekket og plasserte den på gulvet i et hjørne. Men enda kan man jo håpe at det kan bli noen opplagte bukser og en og annen gardin med tid og stunder. Fin er den i alle fall, det er det ingen tvil om. Se bevis nr. 1 nedenfor:


En av grunnene til at jeg ikke har fått lagt opp bukse er forresten at jeg ikke har riktig nål til dongeristoff. Damen i symaskinbutikken forklarte at man må ha en litt grovere nål til dongeri, ellers files den raskt ned og blir umulig å sy med. Nyttig kunnskap. Dette hadde jeg aldri tenkt over på egenhånd. Akkurat da hadde jeg imidlertid ikke kjøpt nye jeans, så jeg kjøpte ikke nål, og da jeg hadde ny bukse var sybutikken stengt på grunn av sykdom. Og sånn går dagan. Men nå er det jo vinterferie, så da kan det kanskje bli til noe. Og ettersom vi har vinterferie begge to er det ikke godt å si hvem som kaster seg over vidunderet først, hehe.

- Helga Marie -

fredag 26. februar 2010

Et vinterferie-hurra!

Endelig er det vinterferie for "resten av landet" også! De siste dagene har jeg virkelig kjent hvor godt det skal bli å kunne gjøre noe annet enn å være på jobb hver dag. Som den ustrukturerte læreren jeg er har jeg imidlertid ordnet meg med litt retting til ferien, men uansett. Jeg skal nok få prøvd skiene også. Og her kommer et dikt til ukeslutt, eller egentlig en sang, som jeg syns passer umåtelig godt nettopp foran vinterferien:

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledte stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
den lyse dal og skoglier blandet,
da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst:
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!

Margrethe Munthe

 

Bildene ble tatt midt i februar på Dovre, mitt barndoms fjellparadis. Fotograf: Erling Brenn.

- Helga Marie -

fredag 19. februar 2010

En bitteliten turkamerat

Til jul i fjor fikk jeg en morsom presang av en venninne: en "Little Traveller", laget av afrikanske kvinner som enten er smittet, eller på annen måte rammet, av HIV/AIDS. Gjennom å lage og selge disse bittesmå nålene tjener de til livets opphold for seg og familien. Et flott tiltak og en flott gave!


Min vesle reisende har med seg et lite pass der det står hvor hun kommer fra, og etter hvert kan jeg føre opp hvor hun reiser. Om en måneds tid skal hun få være med meg og klassen til London, og i påsken blir hun med Kjæresten og meg til New York. Lucky girl! Turbilder kommer, så følg med.

- Helga Marie -