Helga Maries mikrofonstativ

Lang, lang rekke

2012-01-24T20:19:00.000+01:00

Ok, jeg innser at det jeg er opptatt av for tiden (og derfor kommer til å skrive om) vil dreie seg ganske mye rundt mitt nye liv som mamma. Det tar tid å venne seg til, det er det ingen tvil om, men åh, så forelska jeg er i Poden. Så da går det andre greit. Stort sett. Som å få avbrutt nattesøvnen for mating (jeg kan ikke klage så veldig for han sovner igjen ganske raskt stort sett) og ja, det å være alene hver dag med et spebarn. Han er jo selvsagt verdens skjønneste, søteste lille gutt, men det er litt deilig å snakke litt med andre voksne i alle fall en gang i løpet av dagen før Kjæresten kommer hjem fra jobb.

Faktisk har jeg hatt ganske mye underholdning siden nyttår når jeg tenker på det, og denne uka har jeg opptil flere avtaler så jeg kjenner at jeg skal nok passe meg for å ha altfor mye planlagt også, men i dag var jeg altså på trilletur med Barnas Turlag og det var skikkelig moro. Åtte mødre og en far trasket rundt i Nordre Ål, dels i klynge, dels to og to og dels på lang, lang rekke før vi endte opp inne i Håkons Hall med nistematen vår. Jeg hadde tatt med fotoapparat men fikk aldri fiska det frem og dumt var det, for det var virkelig et festlig syn å se alle barnevognene på rekke og rad krysse Sigrid Undsets vei. Uvisst om bilistene syntes det var like stas...

Ellers må jeg innrømme at jeg nok fort kan møte meg selv i døra i disse tider, for jeg har aldri vært særlig tålmodig med barnevognligaen tidligere. Jeg har irritert meg over at de tar opp plass på fortauet (de går jo alltid to i bredden...) og all plassen de tar på kafeer bare for å nevne noe. Nå er jeg der selv...

Fortsettelse følger trolig...

- Helga Marie -

Inn i ukjent terreng

2012-01-11T20:06:00.001+01:00

Jeg har egentlig lovet meg selv at bloggen min ikke skal forvandles til en mammablogg, men det er likevel ikke til å unngå at jeg skriver litt om det livet mitt handler om nå for tiden. Det er forunderlig hvor annerledes livet blir med et spebarn i huset. Fortsatt kan jeg for eksempel streve litt med å skjønne at det er jeg som skal våkne og aksjonere når Poden begynner å snøfte og knirke ved siden av meg om natten. Men det er kanskje ikke annet å vente - knappe seks uker mot drøye 36 år... Gamle vaner er vonde å vende.

Tittelen på dette innlegget kan således referere til nesten alle sider ved det å bli mamma for første gang, men det jeg tenkte på da jeg skrev den inn var amming.

Jeg var supermotivert for amming. Og jeg skal innrømme at jeg ikke helt trodde på at det kunne være så problematisk å "få det til". I mitt stille sinn har jeg vært litt overbærende til alt maset om amme- og sugeteknikk osv. Jeg har vel tenkt at dette gikk av seg selv. Nå har jeg skjønt at det gjør det slettes ikke, og Poden er på full fart til å bli et flaskebarn.

Ikke at det gjør så mye på en måte, for det viktigste er selvsagt at han får nok mat. Og jeg føler heller ikke samfunnets ammepress så sterkt (tror jeg, da). Det er mitt eget ønske om å amme og sorg over at den spesielle nærheten mellom mor og barn blir fratatt oss (meg) som gjør det vanskelig å gi seg på det. Poden bryr seg ikke så mye om det, tror jeg. Han får masse kos og nærhet ellers, og for ham representerer nok puppen etter hvert kun hardt arbeid for svært lite uttelling. Så rasjonelt sett er valget enkelt. Men vanskelig likevel. Jeg har grått mange tårer over at jeg ikke "får det til".

På vei over i flaskeverdenen er det imidlertid påtakelig lite informasjon å finne om hvordan man best skal ordne seg når man skal over på morsmelkerstatning og mating med flaske. På helsestasjonen har de stadig trøstet meg med at jeg ikke er noen dårlig mamma fordi om jeg ikke ammer, men noe praktisk informasjon om flaskemating har jeg ikke fått så langt. I morgen skal vi på seksukerskontroll, og da skal jeg intervjue helsesøster om temaet og jeg skal vente med å hente frem kanonene til jeg har funnet ut hva jeg kan lære av henne. Men denne artikkelen gjorde meg eitrende forbanna og ganske skeptisk med tanke på morgendagen. Det virker unektelig ganske hult å trøste meg med at jeg ikke er en dårlig mor som ikke ammer hvis de offentlige helsemyndighetene ikke gjør tilgjengelig informasjon for oss som må se oss om etter alternativer til puppen. Heldigvis kan man da lese engelsk, og på NHS sin hjemmeside er det en god del informasjon, og jeg roser meg i tillegg av å ha sunn fornuft, så jeg skal nok finne ut av dette, men jeg syns det er ille at man hindres i å få informasjon.

Velvel. Jeg har fått øst ut frustrasjon, og hvis tid og inspirasjon tillater det kommer jeg tilbake med en aldri så liten rapport fra morgendagens kontroll.

- Helga Marie -

En ganske ok fredagskveld

2012-01-06T22:19:00.002+01:00

Her er noen grunner til at dette er en ganske (egentlig VELDIG) ok fredagskveld:

Jeg har verdens skjønneste baby og har vært mamma i nøyaktig en måned
Jeg har overlevd min første uke i mamma permisjon alene
Jeg kom meg ut på en bitteliten trilletur med Poden i vintersola
Kjæresten laget sin sedvanlig herlige pizza og Poden sov slik at mamma og pappa fikk spise og skravle akkurat som i gamledager
Kjæresten har tatt med seg Poden til sengs og jeg ser krim på og diller på nettet samtidig
Når jeg skal legge meg om en stund får jeg sove mellom de to mennene i mitt liv: En stor og kjekk en på høyre side, og en bitteliten og søt en på den venstre.

Livet er sannelig ikke verst!

Riktig god natt og god helg, alle sammen.

- Helga Marie -

Godt nytt år!

2012-01-01T14:47:00.000+01:00

Tenk, så er 2012 i gang. Et helt flunkende nytt år med nye og uante muligheter. Jeg går inn i det nye året med tett nese og sår hals, men er plassert i en godstol foran nyttårshopprennet fra Garmisch-Partenkirchen og har det ganske bra likevel. Bare for å si det - jeg er ikke spesielt hoppinteressert, men så lenge jeg kan huske har familien benket seg foran NRK og nyttårskonserten fra Wien (ganske kjedelig bortsett fra ballettinnslagene) og altså hopprennet som også egentlig er ganske kjedelig (dette ifølge meg).

Året som ligger foran inneholder forøvrig noe helt nytt. Jeg skal ha permisjon fra jobb og være mamma på heltid. Fryktelig spennende. Jeg har blitt grundig bortskjemt i løpet av desember med lærerkjæresten min hjemme: først to ukers velferdspermisjon etter fødselen og deretter juleferie og dessuten et par særdeles velvillige og entusiastiske besteforeldre i første etasje. Nå reiser de hjem fra juleferie og Kjæresten returnerer til jobb og min lille sønn og jeg skal klare oss toene på dagtid. Det blir sikkert helt supert. Vi skal på barseltreff, babysang og trilleturer med Barnas Turlag, så vi får sikkert nok å gjøre.

Vel, vel - året er i gang og uansett hvilke spenstige planer man har er det her og nå som gjelder, og med den påminnelsen vil jeg ønske alle der ute et riktig godt nytt år i 2012.

- Helga Marie -

Det største

2011-12-17T00:04:00.002+01:00

Tirsdag 6. desember klokka 10.19 ble jeg mamma til en stor, nydelig, bitteliten, deilig, skjønn, perfekt gutt. Det var en sjelsrystende opplevelse å sette et barn til verden - mye sterkere enn jeg kunne ane på forhånd. Jeg kommer aldri til å glemme det, uansett hvor dement jeg måtte bli, det er jeg sikker på.

Jeg er så full av takknemlighet for at alt har gått så bra, og jeg storkoser meg med å være mamma til den herlige vesle gutten som er betrodd i hendene på Kjæresten og meg. Og av og til kan jeg kjenne angsten ta meg - min lille baby vil også møte både motgang og sorg - ting jeg ikke kan verne ham mot, ting jeg ikke aner noe om nå (heldigvis). Da er det godt å vite at jeg kan legge alt i hendene på en som ser alle, både fødte og ufødte, hele livet enten det er langt eller kort:

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg
for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk,
det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult
for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis
og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg
da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp
i din bok,
de fikk form
før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud,
er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem,
er de talløse som sand,
blir jeg ferdig,
er jeg ennå hos deg.

Salme 139, 13-18

God natt!

- Helga Marie -

Hva nå?

2011-11-17T16:01:00.000+01:00

Jeg syns virkelig det var på sin plass med denne kommentaren i dagens nettutgave av Dagbladet. Jeg har vært borti at britisk rettsvesen ikke så gjerne lar norske straffedømte i britiske fengsler overføres til soning i Norge fordi de slipper ut langt tidligere hjemme enn der. Denne saken har noen (mange) likhetstrekk. Helt siden det ble kjent at Stina Brendemo Hagen dukket opp igjen i Norge har jeg lurt på hva myndighetene har tenkt å gjøre med dette. Det lurer jeg på fortsatt.

- Helga Marie -

Brannslukkingsapparat med promille...

2011-10-23T10:03:00.001+02:00

Aftenposten på nettet i dag:

Ikke bare mannen, men også brannslukkingsapparatet var ute av kontroll... Kanskje like greit at det ble tømt?

Les hele saken her.

Riktig god søndag!

- Helga Marie -

En skisse til dagsprogram for lørdag

2011-10-15T08:52:00.000+02:00

Jeg er en uforbederlig tidsoptimist og tror alltid jeg skal rekke over det meste. Dette til tross for at jeg egentlig er ganske lat og dessuten har noen fysiske begrensninger for tiden. Jeg prøver derfor å justere ambisjonsnivået litt, og dette er det jeg har kommet frem til i dag:

Rydde bort sommerklær
Rydde på soverommet (henger ganske tett sammen med nr. 1)
Lese i "Berlin at War" (belønning for å ha gjort pkt. 1 og 2)
Dra på loppemarked i Håkons Hall
Lese mer bok

Dette bør være overkommelig, selv for meg. Wish me luck! ;)

- Helga Marie -

Houdinis hund

2011-10-12T10:14:00.000+02:00

Kjæresten viste meg denne herlige kortfilmen av Sara Johansen her om kvelden. Den er absolutt verdt å se:

- Helga Marie -

Som aper på et gitter

2011-10-11T21:16:00.000+02:00

På vei hjem fra jobb i går hørte jeg Kulturnytt på P2. I går handlet mye av det jeg hørte på om årets nobelprisvinner i litteratur, svenske Tomas Tranströmer, som jeg bare må innrømme at jeg ikke hadde hørt om før. En stygg ripe i mine åndssnobb-ambisjoner, men nå er jeg i alle fall ute av uvitenhetens mørke.

Knut Hoem, litteraturanmelder i NRK, leste noen utvalgte dikt, og særlig ett av dem festet seg slik at jeg måtte finne det da jeg kom hjem - jeg falt fullstendig for metaforen "som aper på et gitter":

TIL VENNER BAK EN GRENSE

I

Jeg skrev så magert til dere. Men det jeg ikke kunne si
este og este, som et gammeldags luftskip
og gled til slutt bort gjennom nattehimmelen.

II

Nå ligger brevet hos sensor. Han tenner lampen.
I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter,
rusker og river, tier stille, flekker tenner!

III

Les mellom linjene. Vi skal møtes om 200 år
når mikrofonene i hotellets vegger er glemt
og endelig får sove, bli ortoceratitter

Tomas Tranströmer

Jeg blir så glad når jeg leser et dikt der bildebruken gir meg nettopp bilder! "I lyset flyr ordene mine opp som aper på et gitter, rusker og river, tier stille, flekker tenner!" - jeg ser det for meg. Alt det som er stengt inne i brevet som ikke kunne skrives fordi noen skulle sensurere det... Kanskje.

Forøvrig ligger Tranströmers samlede dikt, til norsk ved Jan Erik Vold, digitalisert og gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider! Jeg har bladd og lest litt, men som den gammeldagse nostalgikeren jeg er må jeg nok skaffe meg en papirutgave etter hvert, selv om gratis er bra.

- Helga Marie -

Bilbelte - hvorfor det?

2011-10-07T19:29:00.000+02:00

Dagsrevyen melder at halvparten av alle som dør i bilulykker her i landet har latt være å bruke bilbelte. Hva tenker folk på???! Er det virkelig mulig? Jeg kan virkelig ikke fatte at folk kan være så dumme...

- Helga Marie -

Berlin, Berlin...

2011-10-07T19:03:00.004+02:00

Her er noen bilder fra turen vår (les mer om Buddy Bears her):

Buddy Bears

Enda flere buddies

Buddies igjen

Museumsinsel

TV-tårnet

Literaturhaus

Et hus med kunst på fasaden

Buddies igjen

Riksdagen

Sans Souci

Joda, den lange Kjæresten får plass i en Trabant

Berlin Hauptbahnhof

Mote fra DDR - lekker, eller hva?

Sommerferie i oktober

2011-10-07T13:31:00.001+02:00

I skrivende stund har jeg parkert mitt slitne legeme og mine trøtte, hovne ben i husets beste godstol med dertilhørende fotskammel for å klappe på og fordøye minnene og årets høstferie som likegodt kan kalles sommerferie.

Det startet med en knallhelg her hjemme. Alt var bra, både værmessig og sosialt - tre generasjoner samlet, noe fordeling av ting og tang opphavet gjerne ville bli kvitt, og ellers gildt samvær over god mat og drikke, sykkelturer og byturer etter smak og behov, studie av baksiden av øyelokkene for noen av oss og i det hele tatt - høstferien kunne ikke fått en bedre start.

Og mandag morgen tørnet Kjæresten og jeg ut for å ta drosje til stasjonen hvorfra toget tok oss til Gardermoen. Derfra dro vi videre til Berlin og i natt kom vi hjem igjen, stappfulle av inntrykk og minner.

Jeg var i Berlin på skoletur for 17 år siden, og jeg må bare innrømme det: Det er ikke så mye jeg husker. Det er litt pinlig, ettersom det faktisk var mitt første besøk i en europeisk storby, men jeg tror det hadde noe med settingen å gjøre. Selvsagt var det stas å være på tur, men først og fremst gikk jeg på folkehøgskole og det var alt som skjedde i den forbindelse som virkelig betydde noe. Dessuten dro vi videre til Praha, og jeg må nok innrømme at så flott som Berlin er så mangler den Prahas magi.

Velvel. Kjæresten og jeg hadde snakket om Berlin lenge, og nå var det på tide å reise. Skulle det bli med det første og ikke på en særdeles udefinert tidspunkt i fremtiden måtte vi handle nå mens jeg fortsatt har lov til å fly og dessuten ork til å traske rundt på asfalt og brostein. I ukene før vi skulle reise begynte jeg å skjønne at jeg muligens hadde vært vel optimistisk med tanke på kapasiteten, men vi var skjønt enige om at ambisjoner og tempo måtte avpasses brukergruppen og det har vi klart fint!

I temperaturer på rundt 25 grader har vi spist lunsj på Literaturhaus, besøkt Kathe Kollwitz Museum og tatt sightseeingbuss (greit med en repetisjon siden 1994 og dessuten har ikke akkurat tiden stått stille i Berlin i de 17 årene), vært på dagstur til Potsdam der et klart høydepunkt var å sløve i gresset i sola foran slottet Sans Souci (ja, vi følte oss ganske så sorgløse der vi lå), besøkt DDR Museum som anbefales varmt (det byr blant annet på gjensyn med Jon Blund fra Jul i Skomakergata) og dessuten Jüdisches Museum Berlin som også anbefales på det varmeste. Etter fem timer (inkludert lunsjpause) orket vi ikke mer. Da hadde vi gått grundig gjennom jødenes historie i Tyskland fra ca. år 400 e.Kr. og frem til 1930-tallet, men da orket vi ikke mer. Og den siste delen av historien er uansett den mest kjente. Innimellom alt dette har vi shoppet litt og dessuten hatt en lengere hvilepause på hotellet hver ettermiddag da undertegnede har lagt beina høyt og slumret under dyna. Satt på trykk som her syns jeg vi har vært riktig aktive tross alt.

Og Berlin er en spennende by, det er det ingen tvil om. Men likevel har jeg ikke helt taket på den enda. Jeg spekulerer litt på hva det kan komme av. Det er selvsagt ikke vanskelig å forklare at jeg har en forkjærlighet for London. Jeg har bodd der og jeg snakker språket. Dessuten er London en by jeg tror alle nordmenn har et forhold til, selv de som ikke har vært der. Referansene er så uendelig mange, fra historisk kontakt til film og nyhetssendinger så akkurat det er lett å forklare.

Det er noen likhetstrekk med Paris også. Selv om fransken min i beste fall kan kalles rusten, så har jeg i det minste hatt fransk på skolen og dermed laget meg en liten rot i retning det franske. Men det handler også om at Paris er en by man hører mye om. "Romantikkens hovedstad", "verdens vakreste by" osv. Hvis Woody Allen hadde vært like begeistret for Berlin som han er for Paris hadde det kanskje vært flere referansepunkter til Tysklands hovedstad, men slik er det jo ikke.

Og Berlin ligger der med hele sin lange historie og så er det aller mest det som har skjedd der siden 1930-tallet i alle fall jeg forbinder med byen samt noen vage ideer om de "glade 20-åra", Bertold Brecht og Kurt Weill. Så egentlig hadde jeg tenkt å skaffe meg noe litteratur om Berlin og Tyskland da vi var der, men som man kanskje bør forvente var det meste av litteraturen der på landets eget språk og altså utilgjengelig for meg som valgte fransk fremfor tysk på skolen.

Det er vel trolig ikke så rart at jeg sliter litt mer med å bli kjent med Berlin enn med Paris og London, men uansett er jeg absolutt klar for en ny tur til Berlin etter hvert. Og i mellomtiden skal jeg lese en av de bøkene jeg fant på engelsk: Berlin at War. Life and Death in Hitler's Capital, 1939-45 av Roger Moorhouse som jeg kom over på Litteraturhaus. Det blir selvsagt å dykke dypere i den perioden av historien jeg allerede kjenner best, men på den andre siden er det en rivende godt skrevet bok om sosialhistorie og altså særdeles lesverdig uansett hvilken epoke den handler om.

Hjemme igjen er det ellers inderlig deilig at det fortsatt bare er fredag og at trette bein kan få hvilt seg litt mer før en ny arbeidsuke begynner på mandag.

- Helga Marie -

Tilbakeblikk

2011-09-28T16:28:00.000+02:00

Det er rart å tenke på hvordan det var før, altså for bare noen få år siden. Av og til blir jeg full av funderinger over hvordan livet mitt var da, og hvor lite jeg visste om hva som skulle skje. For fire og et halvt år siden, for eksempel (altså den 28. mars 2007), delte jeg leilighet med en venninne i Oslo, var i innspurten med mastergraden min, jeg hadde ingen planer om å flytte fra storbyen og jeg var singel (en av grunnene til at jeg ikke hadde noen planer om å flytte - jeg var nemlig overbevist om at sjansene for å møte "Den Rette" var betydelig større i byen - akk så feil man kan ta...).

Likevel flyttet jeg altså fra Oslo ca. tre og en halv måned senere, midt i juli 2007. Det var ikke med helt lett hjerte jeg reiste fra hovedstaden, jeg håpet det var midlertidig og fortsatt kan jeg kjenne et vemod når jeg er i Oslo en tur. Det var så veldig hjemme der en gang. Samtidig er det alltid godt å sette seg på toget til Lillehammer igjen. Det er dette som er hjemme nå.

Sju og en halv måned etter at jeg forlot kjøttmarkedet i Oslo var jeg ikke singel lenger, og litt over et år etter det igjen var jeg jammen gift. Alt jeg ikke visste...

Og nå er det september, og når jeg ser tilbake på de to siste årene så tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne strøket Helga Marie fra september 2009 og 2010 over kinnet og sagt at alt kom til å gå fint. I midten av september 2009 mistet vi det første, bittelille barnet vårt. Det var det samme som så mange andre opplever. Ikke noe bemerkelsesverdig, og samtidig en voldsom fortvilelse og etter hvert som jeg ikke ble gravid igjen, en stadig stigende angst for at noe skulle være galt.

I september 2010 hadde vi vårt første møte med prøverørsverdenen gjennom poliklinisk samtale, og tiden som fulgte var full av både forhåpninger og bekymring. Forsøket vi omsider kom i gang med førte ikke til graviditet, og jeg vet ikke om vi hadde orket å prøve igjen om jeg ikke hadde blitt spontant gravid rett etterpå. Pumpet full av hormoner som stimulerte eggproduksjon og eggløsning lyktes vi på hjemmelaboratoriet og i september i år vagger jeg rundt med stor mage og store forventninger. Vi er ikke helt i mål, men det er ikke mange ukene igjen.

Og i senere år kommer jeg til å se meg tilbake igjen og undres over hvordan alt ble. Livet er uforutsigbart, på godt og vondt. Akkurat nå på godt!

- Helga Marie -

Hvor var du?

2011-09-11T11:10:00.000+02:00

Det er gått hele ti år siden terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, og på mange måter syns jeg det virker som en evighet siden. Likevel husker jeg svært godt hvor jeg var da jeg fikk vite det, og jeg husker at jeg hadde en sterk følelse av uvirkelighet og samtidig en voksende angst for hva det ville bety på sikt. Og en klar visshet om at det som skjedde nå var en historisk begivenhet.

I august 2001 hadde jeg begynt i min første "ordentlige" jobb i Oslo. Jeg hadde fått stilling som kundeveileder i Vårt Land og hadde arbeidet mitt i Oslo sentrum og bodde i Bærum. Akkurat tirsdag 11. september skulle jeg spise middag hjemme hos en god venninne som også jobbet i sentrum, og vi var på vei hjem fra jobb sammen og kom nettopp ut fra t-banestasjonen på Majorstua da det tikket inn en meldig på telefonen min. Det var fra en annen god venninne som fortalte at et fly hadde kræsjet i World Trade Center. Min venninne og jeg skyndte oss hjem til henne og skrudde på tv og der ble vi sittende. Nå i ettertid er jeg sannelig ikke sikker på om jeg helt visste at det var akkurat de to tårnene som var WTC før etter terrorangrepet. Jeg hadde ikke akkurat engasjert meg så veldig i Manhattens geografi og arkitektur på dette tidspunktet.

Akkurat disse minnene sitter sterkt. Og at jeg følte en enorm sympati med amerikanerne akkurat da. Senere, da krigen mot terror eskalerte, ble mye av den sympatien borte. Og jeg husker at jeg tenkte mange ganger at alt hadde vært annerledes om Bill Clinton eller Al Gore hadde vært president, men det er jo ikke så sikkert. Uansett virker det ikke som om krigen mot terror har vært særlig vellykket, for så lenge så mange mennesker opplever at de står maktesløse til å påvirke sine egne liv gjennom muligheter til utdanning, jobb og sikkerhet for seg og sine vil det garantert være noen som tyr til ekstreme midler for å uttrykke frustrasjon og hat.

Vi har jo selv erfart i vårt lille, fredelige hjørne av verden, at noen ganger kan slike reaksjoner komme selv fra mennesker som har hatt alle muligheter til å gjøre det godt her i livet. Så hvordan kan vi da tro at vi skal kunne beskytte oss helt? Et åpent samfunn som vårt er sårbart. Det er prisen vi betaler for å strebe for demokratiets idealer.

- Helga Marie -

En ny forelskelse

2011-09-07T15:35:00.000+02:00

Neida, det er ingen fare, Kjæresten! Du er alltid nummer 1. Men via Bror har jeg oppdaget en ny blogg som er så utrolig, fantastisk, festlig velskrevet og morsom at jeg MÅ fortelle om det. Besøk Fredrik Backmans blogg umiddelbart, les og nyt!

- Helga Marie -

Chicagos farligste mann

2011-09-05T19:41:00.000+02:00

Bor du langs ruta til Riksteatret? Har du ikke allerede kjøpt billett til Dickie Dick Dickens? Da gjelder det å handle nå!

Radioteatrets gamle helt er på turné og fredag var han i Maihaugsalen på Lillehammer. På scenen: Johannes Joner som Dickie og Monica Hjelle som Effie Marconi. I øvrige roller: En gjeng elleville, herlige dukker styrt av Hans Rønning, Knut Wiulsrød, Christine Stoesen og Bo Anders Sundstedt. I salen: Undertegnede sammen med mor og andre Dickie-fans fra Lillehammerområdet og enda lengere borte fra (mor møtte kjente fra Fetsund som hadde kommet ens ærend for Dickie).

Det ble to hysterisk artige timer takket være strålende samspill mellom skuespillere og dukkespillere og fantastiske kulisser som sammen dro oss med til Chicagos underverden, til Jim Coopers hovedkvarter, bananselgerstrøket, Opa Crackles gård osv.

Kjennskap til hørespillserien fra 60-tallet var nok en fordel, men selv uten det tror jeg det var fullt mulig å la seg totalt fascinere av alle mulighetene dukketeater-elementet gav. Jeg er full av beundring for scenografer og rekvisitører og regissører og hva de nå heter alle sammen. I tillegg til skuespillerne, da, selvsagt.

Så bor du i eller ved Vikersund, Drammen, Horten, Sandefjord, Notodden, Bø, Skien, Haugesund, Aksdal, Egersund, Sandnes, Kvinesdal, Lyngdal, Grimstad, Risør, Larvik, Nøtterøy, Fagernes, Ål, Elverum, Rena, Tynset, Oppdal, Alta, Tromsø, Finnsnes, Harstad, Svolvær, Stokmarknes, Bodø, Mo i Rana, Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Stjørdal, Melhus, Røros eller Orkanger, så løp og kjøp! Det er mitt beste råd i dag.

- Helga Marie -

P.S. Tirsdag 20. september skal jeg på Lillehammer amatørteaters oppsetning av Lorcas Bernarda Albas hus. Det blir nok noe helt annet. Jeg gleder meg til det også!

Secret Single Behaviour

2011-09-04T15:00:00.000+02:00

Onsdag reiste Kjæresten til Svalbard på studietur og jeg ble (nesten) overlatt til meg selv for noen dager. Opphavet har vært her en del i sommer og var her også forrige uke, så helt alene var jeg riktignok ikke. De skulle imidlertid reise hjem lørdag morgen var planen, så fredag forkynte jeg fornøyd på jobb at jeg skulle vie helgen til å bedrive min "Secret Single Behaviour", noe som selvsagt høres både kinky og svært interessant og hemmelig ut.

Nå har det blitt dårlig med den hemmelige delen, for fredag bestemte mitt faderlige opphav seg for å bli over helgen, noe jeg er dypt takknemlig for, fordi jeg trenger hjelp av ham til diverse. Etter en del strev og stor bekymring er vi nemlig blitt gravide (stort hurra!), og med en etter hvert ganske stor mage og litt bekkenløsning på toppen ville det vært nokså vanskelig å skulle tømme kottet der elektrikeren trenger å komme til på mandag. Dessuten må jeg på jobb på mandag, og det er en stor lettelse at far kan være her og ta seg av håndverkerne.

Altså ble det ikke så mye av min bebuded orgie i Secret Single Behaviour (heretter SSB) denne helgen likevel. Men jeg har filosofert litt over begrepet (og dessuten har både far og jeg puslet med våre egne ting innimellom alt det andre, så litt "single behaviour" har det da blitt) og kommet til at det er ikke det at jeg gjør så veldig hemmelige ting, akkurat. Det er jo ikke slik at jeg føler at det er ting jeg må skjule for Kjæresten, for eksempel. Men når vi er hjemme begge to og jeg har lyst til å se "Pride and Prejudice" med Colin Firth for 25 gang så lar jeg det kanskje være fordi jeg strengt tatt føler at jeg burde ta meg til noe mer høyverdig enn å tygge på tv-serier der jeg egentlig snart kan spille alle rollene selv fordi jeg har sett dem så mange ganger.

En annen ting som tilhører min SSB er å legge meg sent. Det er en skrekkelig dårlig vane og jeg er evig takknemlig overfor Kjæresten som har klart å påvirke meg til et bedre liv når det gjelder nattesøvn. Men det er foruroligende hvor kort tid han kan være borte og jeg faller tilbake i gamle mønster. Jeg elsker jo å sitte oppe og dille. Jeg kan være så trøtt at jeg nesten sovner i stolen min, men likevel blir jeg sittende og strikke bare en omgang til, eller bare en pinne til. Eller bare se littegranne til av denne filmen som jeg ikke har tenkt å se ferdig uansett...

Jeg lager heller ikke ordentlig middag hvis jeg kan unngå det når jeg er alene. Torsdag var opphavet ute på vift med en venn, så da laget jeg meg ostesmørbrød. Uakseptabelt dårlig middag hvis Kjæresten er hjemme, men en helt super SSB-rett.

Det er vel strengt tatt sånn at jeg egentlig gleder meg ganske mye til Kjæresten kommer hjem så jeg får litt moralsk støtte til å leve et bedre liv.

Men nå har far lagt seg for å ta en liten lur, og jeg skal se litt mer på Pride and Prejudice mens jeg strikker.

- Helga Marie -

Dagen etter

2011-07-23T11:19:00.000+02:00

Hanne sier det så bra, så jeg lenker rett og slett til henne. Jeg har ikke andre ord, i alle fall er de ikke bedre.

Det føltes ellers både godt og veldig vondt å i det minste flagge på halv stang på en dag som i dag.

- Helga Marie -

Ukeslutt en fredag i juni

2011-06-10T17:48:00.000+02:00

For mange år siden, da jeg så "Vi på Saltkråkan", ble jeg så betatt av visen "Ute blåser sommarvind" og av en eller annen grunn ble jeg minnet om den akkurat nå. Kanskje fordi det såvidt blåser en liten sommervind der utenfor vinduet. Jeg fant i alle fall en innspilling av sangen på YouTube, og sammen med teksten (se nedenfor) får det være ukas dikt:

Ute blåser sommarvind,
göken gal i högan lind.
Mor hon går på grönan äng,
bäddar barnet blomstersäng,
strör långa rader
utav ros och blader.

Ängen står så gul och grön,
solen stänker guld i sjön,
bäcken rinner tyst och sval
mellan viden, asp och al.
Bror bygger dammar
åt sin såg och hammar.

Syster sopar stugan ren,
sätter löv i taket sen.
Uppå golvet skall hon så
liljor och konvaljer små,
rosor så rara:
där skall barnet vara.

Skeppet gungar lätt på våg
med sitt segel, mast och tåg,
gångar sig åt främmand´ land
hämtar barnet pärleband,
kjortel av siden,
skor med granna smiden.

Lilla gula gåsen ung,
len liksom en silkespung,
ror med moder sin i säv,
pillar vingen med sin näv.
Vallherden vilar
vid sitt horn och pilar.

Lindorm solar sig på sten,
som ett sammet vit och len
vill i barnets vagga gå,
men det skall han aldrig få
han skall bli bunden,
uti gröna lunden.

Trollet sitter vid sin vägg,
kammar ut sitt silverskägg,
sjunger vid den gråa häll:
"Liten kind, kom hit i kväll!
Dig vill jag lova
under guldås sova."

Far han gjordar om sitt liv
sitt bälte och sin blanka kniv,
tar järnsporrar på sin sko,
rider över berg och mo,
trollet att förstöra,
som vill barnet röra.

Snart är liten kind en man;
gångarn grå då sadlar han,
tager brynja, svärd och spjut,
och i kamp han rider ut,
spänner sitt bälte,
strider som en hjälte.

Til jenter lyder siste verset:

Liten fager jungfru opp
växer fort som rosens knopp;
virkar sen åt ungersven
kappan blå och får igen
fästring och spänne
och guldspann på änne.

Av Samuel Hedborn

God helg!

- Helga Marie -

Hverdagsromantikk...

2011-05-31T23:23:00.001+02:00

... alternativt vårfornemmelser. Hør bare her: Siste kveld i mai på vei hjem fra menighetsrådsmøte i kirka ca. kl. 22.30. Det er fortsatt helt lyst ute. Skylaget har sprukket opp etter høljeregnet tidligere i dag og i kanten er skyene gylne og rosa. Langs veien er det tett-i-tett med syriner og jeg snuser meg hjemover til Kjæresten som møter meg i døra og som, ut fra det salige ansiktsuttrykket mitt, umiddelbart skjønner hva jeg har bedrevet langs veien.

Lykke? Ja, definitivt!

God natt!

- Helga Marie -

Et godt minne

2011-05-27T22:20:00.000+02:00

I dag er det 21 år siden jeg ble konfirmert, og jeg har mange gode minner om den dagen. Det hadde vært forberedelser i lang tid på forhånd, både i form av undervisning, selvsagt, men også praktiske forberedelser hjemme. Intivasjoner til familievenner rundt omkring, husvask, rydding i hagen, gjester som kom langveisfra, kvelden før med masse folk rundt bordet til kveldsmat...

Da dagen opprant var det surt og kaldt. Enda mer enn i dag, men det regnet ikke. Derimot hadde det vært frost om natta, for vi hadde glemt sprederen på ute i hagen og stikkelsbærbuskene hadde istapper! Jeg var litt ute av meg fordi det ikke var fint vær, men den gangen bodde vi i en diger prestegård, så det var ikke akkurat snakk om at vi hadde dårlig plass inne. Spisesal og flere stuer på rekke og rad sørget for det perfekte selskapslokale, og det var moro å være midtpunkt. Det var flere taler til middagen, musisering til kaffen og selvsagt mange fine gaver. Noen av dem har jeg fortsatt glede av.

Fra konfirmasjonspresten min og kona fikk jeg en minnebok fra konfirmasjonstiden. Det var både plass til å lime inn bilder og skrive egne tanker og minner og i tillegg var det en seksjon med dikt og sanger med oppbyggelig innhold. Jeg kom av en eller annen grunn til å tenke på et av disse diktene nå, et som gjorde stort inntrykk på meg den gangen, og som jeg fortsatt har stor sans for:

VÅG

Våg å være ærlig
Våg å være fri
Våg å føle det du gjør
Si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
Er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
Må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
Ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står
Stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
Og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
Er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
Gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt
Bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
Og at du er sann!

av Hans Olav Mørk

God helg!

- Helga Marie -

I just love your books!

2011-05-23T19:02:00.000+02:00

Lørdag kveld var jeg på Litteraturhuset for å høre Nadine Gordimer samtale med Jakob Lothe om Sør-Afrika, om kampen mot apartheid, om tiden etter 1994 og selvsagt mest av alt om forfatterskapet hennes.

Det var en opplevelse! Jeg har lest langt mindre av Gordimer enn jeg skulle ønske, men det er jo heldigvis ikke forsent å gjøre noe med det, så nå har jeg fått en enda lengere liste over bøker jeg skal lese. Uansett har jeg likt svært godt det jeg har lest, og allerede på videregående gjorde hun et sterkt inntrykk da vi leste "The Moment Before the Gun Went Off" i engelsken i tredjeklasse.

Jeg satt på andre rad og strakte hals for å se forbi giraffen foran meg og nøt (nesten) hvert sekund. Jakob Lothe er nemlig ingen god intervjuer, hvor dyktig han enn er som foreleser og forsker. Han var grundig forberedt, men klarte ikke å frigjøre seg fra notatene sine, eller fra hangen til lange innledninger, så istedet for at det meste av tiden ble viet Gordimer ble det lange passasjer der Lothe leste opp fra notatene sine for så omsider å komme til et spørsmål som han kunne stilt mye før. Og han var ikke god på oppfølgingsspørsmål. En sånn type samtale er en kunst som Gordimer behersker, men ikke intervjueren. Likevel ble det bra, takket være henne vi alle hadde kommet for å høre på.

Etter at samtalen var over var det tid for signering av bøker og jeg kjente det rykke i meg, for det hadde jo vært så fantastisk å få si "hei" til den vevre damen som sa så mye klokt og som jeg gjerne kunne lyttet til i flere timer. Men klok av skade tok jeg med meg inntrykkene mine og ruslet ut i byen igjen.

Hvorfor klok av skade, lurer du kanskje på? Jo, det har seg nemlig slik at jeg alltid har følt meg litt flau over å be om autografer, så det er ikke noe jeg har drevet mye med. Og jeg har ikke gode erfaringer med det de gangene jeg faktisk har spurt. Det har igrunnen alltid bekreftet det jeg egentlig vet - at det er flaut å be noen om å skrive navnet sitt på en papirlapp for å ta vare på det etterpå, uansett hvor kjent personen er. Her kommer et utvalg av mine triste møter med kjendiser jeg har hatt autografen til:

1984 eller 1985: Kfuk-speiderne på Gjøvik har jubileumsmarsj fra Jaren på Hadeland til Raufoss på Toten (tror jeg). En del av programmet er at Kirsten Langbo skal ha barnetime for oss utenfor huset sitt, noe jeg gleder meg voldsomt til fordi jeg har et nært og intenst forhold til spesielt Barna på Mikkelsplassen. De som vil får autograf etterpå viser det seg, men jeg mangler både penn og papir og får ingen autograf av Kirsten Langbo som blir irritert og går inn og smeller døren igjen etter seg. En av mine barndomshelter får en stygg ripe i lakken.
1987 (eller noe sånt): Anne-Cath Vestly har barnetime for barn i Øyer i gymsalen på Solvang barneskole. Etterpå deler hun ut autografer ferdigskrevet på en skriveblokk. Som ansvarlig storesøster har jeg påtatt meg å få med autografer til yngre søster og bror. Når jeg ber Vestly om hele tre ark med navnet hennes på "til søstera og broren min" påstår hun at "det sier alle", men tross alt får jeg autografene. Vestly har imidlertid fått en stygg ripe i lakken. Hun var ikke den søte og hyggelige dama jeg hadde sett på tv og hørt i radio likevel.
1988 (eller noe sånt): Bjørn Eidsvåg har konsert i Øyer kirke og skriver autografer i sakristiet etterpå. Igjen har jeg påtatt meg å skaffe autografer til to yngre søsken, og Eidsvåg lurer på om jeg har tenkt å selge autografene hans utenfor kirka etterpå. Jeg blir flau og synes at Eidsvåg er en dust.
Lang pause til januar 2000. Isabel Allende er i London og skal intervjues av en journalist i en av de store salene på National Theatre. Dette er egentlig på slutten av min Allende-periode. Jeg har slukt bøkene hennes i flere år, men den siste, som danner utgangspunkt for turneen hun nå er på, syns jeg var dårlig. Jeg lar meg likevel fascinere voldsomt av dette fyrverkeriet av en bitteliten dame, og etterpå står jeg leeeeeenge i kø for å få boken min signert. Hele tiden mens jeg står i køen prøver jeg å tenke ut noe virkelig klokt å si om hvor stor pris jeg har satt på bøkene hennes. Noe jeg kan rekke å si på de sekundene jeg har til rådighet før min tid er omme. Det eneste jeg klarer å hoste frem er "I just love your books!" Allende takker høflig. Hun er helt klart den hyggeligste kjendisen jeg har møtt til da, og jeg får til og med bilde av henne og meg sammen. Jeg er likevel nokså flau over at jeg ikke klarte å få trykket utav meg noe smartere når jeg hadde sjansen.

I 2011 har jeg endelig skjønt at å få boken sin signert av forfatteren ikke danner grunnlag for en interessant samtale om livet og litteraturen, og jeg ønsker heller ikke å få inntrykket mitt av Nadine Gordimer ødelagt av noe som helst (som om det ville skjedd...) så jeg kikker meg bak en siste gang på den vesle 87 år gamle damen som skal sitte der og signere bøker for en laaaaaaaaaang kø av mennesker, og så spaserer jeg ut i en kjølig maikveld, full av inntrykk og en varm glede over å ha vært så heldig å få se og høre et så interessant menneske i en times tid.

Og bare så det er sagt, Nadine: "I just love your books!"

- Helga Marie -

Dagen derpå II

2011-05-18T20:48:00.000+02:00

En tankevekker dagen derpå...

- Helga Marie -

Raindrops keep falling on my head...

2011-05-18T20:38:00.002+02:00

Det er frodig vår og regn ute. Endelig, må jeg nesten si, for selv om sommervåren som har vært den siste tiden er deilig så blir alt så friskt og deilig etter regn. Så regn må vi ha av og til. I alle fall så lenge sola titter frem etterpå igjen.

Ja, og så fikk jeg jammen sjansen til å ta med både sangen "Raindrops Keep Falling..." sammen med en liten snutt fra den herlige western-klassikeren Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ikke så mye regn der, akkurat, men på den andre siden - Butch er nok ganske betatt av Etta Place, men hun er jo kjæresten til Sundance... Så litt regndråper er det kanskje likevel der. På innsiden?

Hvis du ikke har sett filmen enda, så er den herved anbefalt på det varmeste!

- Helga Marie -

P.S. Dette innlegget skrev jeg egentlig for noen dager siden, men da jeg redigerte etikettene nå nettopp flyttet det på seg, uvisst av hvilken grunn. Jaja. Ingen stor krise, kanskje...

Dagen derpå

2011-05-18T20:36:00.001+02:00

Ja, nå er det slutt på nasjonaldagsfeiringen for i år. I stua henger flagget fortsatt til tørk etter at jeg berget det inn fra nok en regnskur rett før klokka 21 i går kveld.

Kjæresten og jeg bor i et respektabelt villastrøk der omtrent annethvert hus har flaggstang, og både vi og naboen over gata setter vår ære i å heise og fire flagget presis. I går vant naboen på morgenen med Kjæresten rett bak, men jeg fikk ikke med meg finalen fordi jeg hadde øynene fulle av regn mens jeg fulgte med for å fange flagget før det tok bakken. Et flagg som har sopt bakken må nemlig brennes, det sa de på speider'n da jeg var sju år, og det er en regel jeg tror fullt og fast på enda. Jeg er stadig nervøs for at flaggpolitiet skal komme og ta meg på et eller annet. Feil knute i festet, for eksempel. Forøvrig har jeg mye å gå på når det gjelder både heise- og fireteknikk. Jeg skulle nok hatt en runde hos Garden for å perfeksjonere meg.

Men nok om det. Gårsdagen ble altså veldig bra. Kanskje er det en sammenheng mellom frustrasjonen over bunadskjortestrykingen kvelden før og gleden over å pynte seg neste morgen? I alle fall var Kjæresten og jeg iført vårt staseligste festantrekk i god tid til å spasere til byen for å se barnetoget. I byen var det masse folk, selvsagt. Stor stemning og vakkert vårvær. Da barnetoget var over burde vi selvsagt hørt tale og sunget nasjonalsang på Stortorvet, men istedet trodde vi naivt at alle andre gjorde det slik at vi kunne fyke avgårde til Søndre Park for å kapre et bord i solskinnet. Det var bare det at omtrent en fjerdedel av byen hadde samme tanke som vi. Likevel fikk vi, ved hjelp av flaks og freidighet, presset oss ned ved et bord og rakk å spise oss litt for mette på kyllingsandwich før vi måtte labbe hjemover i tide til neste post på programmet.

For ære være de som inviterer hjem folk hjem til seg på 17. mai-feiring, så man kan hygge seg med gode venner og god mat! Herlig. Dette var dagens virkelige høydepunkt. Alle hadde med seg litt hver, og det ble mye deilig mat samlet på et sted! Kjæresten og jeg hadde laget spansk omelett, tortilla, som er uhyre enkelt og inmari godt. Det tar litt tid å lage, men det er ikke vanskelig. Jeg har lært å lage det av en spanjol, så jeg vet at jeg gjør det riktig og her er triksene:

Tortilla (spansk omelett med poteter og løk)

Poteter:
Her er det størrelsen som bestemmer, selvsagt. Er de store holder det kanskje med 10, er det små eller mellomstore mandelpoteter som de vi tilfeldigvis hadde ble det nesten 20. Det skal være mye potet! Og den skal skjæres i tynne, tynne skiver. Personlig foretrekker jeg å bruke ostehøvel, men min spanske læremester syntes dette var i skumleste laget. Man må helt klart passe fingertuppene litt, men skivene blir perfekte!

Løk:
En stor løk holder. Denne skal hakkes ganske fint.

Poteter og løk blandes og passe med salt strøs over og blandes godt inn. Her gjelder det å bruke hendene slik at saltet fordeler seg best mulig. Det kan være fint å gjøre dette i et stort dørslag f.eks., for det trekker en del vann ut av potetene når saltet blandes inn.

Poteter og løk stekes i olje til potetene er møre. De skal ikke få særlig farge, så her må man passe på. Dette er den kjedeligste delen av jobben. Stekepanna skal være ganske full. Så full at det av og til detter ut en potetbit.

Mens potetene blir møre må man vispe sammen eggene. Til en sånn porsjon som dette bruker jeg tre egg. Vispe, vispe, vispe, vispe og så helle potetene over i eggeblandingen og røre godt rundt så egget får fordelt seg rundt potetene før du har det tilbake i stekepanna. Det kan være lurt med en ekstra dæsj olje før dette skjer.

Så må omeletten steken en stund før det er på tide å snu den for å steke den andre siden til alt er gjennomstekt. Snuoperasjonen foregår ved å bruke en tallerken (eller tilsvarende) som er stor nok til å dekke stekepanna, hvelve omeletten over på tallerkenen og deretter forsiktig få lurt den ned i panna igjen (gjerne litt mer olje) for å steke ferdig. Dette har gått bra til nå, men det har også hendt at det henger litt igjen i stekepanna. I såfall er det bare å holde hodet kaldt, skrape alt sammen ut av panna og ned på omeletten, lappe så godt man kan og snu den sist stekte siden opp når den skal serveres. Det pleier å gå veldig fint.

Ferdig stekt ser den gyllenbrun og deilig ut, og den smaker inmari godt! Jeg lover! Omeletten er god med salat og brød til og kan spises varm eller kald, alt etter ønske og behov.

Enjoy!

Dette var en "liten" digresjon, men vi fikk så mye skryt for den i går at jeg ble inspirert til å dele oppskriften her.

I dag var det tid for jobb igjen, og ute høljeregner det. Mai er jammen en mangfolding måned.

- Helga Marie -

Kvelden før...

2011-05-16T20:47:00.000+02:00

Jeg sitter og skuler på "verket" mitt. Bunadskjorta. Den henger, forsøksvis strøket, og venter på at det skal bli nasjonaldag i morgen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har et heller anstrengt forhold til å stryke bunadskjorter. Kjæresten stryker sin egen. Det skal han få fortsette med. Men hvordan skal det gå om vi blir flere som skal ha bunad på 17. mai?

Det kan jo hende jeg hadde blitt skikkelig god på å stryke bunadskjorter hvis jeg gjorde det litt oftere en maks to ganger i året (dette året gjorde jeg det også til 8. mai da jeg skulle i barnedåp), men jeg er sjeleglad for at det er ca. et år til neste gang.

Sånn, det var det hjertesukket. Så får vi se, da, hvor mye vi kommer til å "se og bli sett". Værmeldingene er jo ikke overveldende gode, så kanskje blir det hjemmeliv frem til vi skal på venne-spleiselag utpå ettermiddagen. Hipp, hipp hurra!

- Helga Marie -

Svigermors fantastiske fruktsalat med krydderlake

2011-05-15T21:19:00.001+02:00

Svigermor er en racer til å lage god mat; brød, middager, kaker, desserter... Å være på besøk hos svigers er som regel et eneste langt etegilde, og som den matmonsen jeg er nyter jeg det hemningsløst! Blant all den gode maten er det imidlertid en fruktsalat som er den store favoritten, og da Kjæresten og jeg giftet oss for snart to år siden var den selvskreven på kakebordet. Etterpå har jeg tenkt at det var den som burde vært desserten etter middagen, men av en eller annen grunn kom jeg ikke på det den gangen. Og de som var smarte nok fikk jo smake den til kaffen, og vi hadde MYE!

Egentlig er det nok Arne Brimi som er hjernen bak desserten, og ikke minst laken som er helt essensiell, men jeg kaller alltid opp oppskrifter etter dem jeg får dem av, derfor blir dette altså

SVIGERMORS FANTASTISKE FRUKTSALAT MED KRYDDERLAKE

Krydderlake til fruktsalat:

5 dl vann
600 g sukker
2 kanelstenger
5 grønne kardemommefrø
1 vaniljestang

Kok opp vann, sukker, kanel og kardemomme.
Splitt vaniljestanga, og skrap ut frøene. Ha vaniljefrø og den splittede stanga over i laken. Kok videre.
Når alt sukkeret er oppløst, settes laken til side for avkjøling.

Denne krydderlaken kan være god å ha stående i kjøleskapet. Når den blir kald, tykner den. Passer godt som smakstilsetning i krem eller sammen med frukt og is. (Svigermor anbefaler å oppbevare den på norgesglass, noe jeg har tenkt å følge.)

Fruktsalat, vinteroppskrift:

1 frisk ananas
2 bananer
1 melon
1 klase druker
100 g pekannøtter

Fruktsalat, sommeroppskrift:

1 vannmelon
1 honningmelon
1 kurv nektariner
1 kurv jordbær
100 g pekannøtter

Vask og rens frukten, og skjær den i fine biter.
Vend frukten i laken og sett kaldt. Strø over nøtter før servering.

Bon apetit!

- Helga Marie -

Å være et medmenneske

2011-05-11T16:18:00.000+02:00

Hm. Det er et godt ord, medmenneske. Være sammen med. Glede seg sammen med. Lide sammen med. Være der. Orke at man ikke alltid kan hjelpe. Orke selv om ting virker håpløse.

Det er store krav. Men viktige å tenke på. For selve kardinalsynden for den som ønsker å være et medmenneske er å komme med lettvinte løsninger og tomme ord til trøst. Og det er så forferdelig vanskelig å la det være. For man vet jo av og til ikke sin arme råd. Er det ikke noe jeg kan gjøre for at det fortvilte medmennesket mitt kan få det litt bedre? Ingenting jeg kan si? Og det er ikke alltid det. Noen ganger må man tåle at det ikke finnes noe å si eller gjøre akkurat der og da. Annet enn å høre på. Stryke over håret eller ryggen. Gi en klem. Lage en kopp te. Vaske et gulv.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg alltid klarer det selv. Langt derifra. Men jeg blir lei meg og får lyst til å bite av meg tunga når jeg skjønner at jeg har gått i fella og gitt noen "gode råd". Eller et eller annet tilsvarende upassende.

Lettest er det kanskje å oppdage disse fellene når det er andre som går i dem og den som utsettes for det er jeg selv. For omtrent ti år siden, for eksempel, var moren min alvorlig syk av brystkreft. Det er gode prognoser for den diagnosen når den oppdages tidlig, og mor ble helt frisk. Men det visste vi jo ikke da det sto på som verst med cellegiftkurer og strålebehandling. Og jeg skal aldri glemme hvor redd jeg var for å miste henne. Stadig var jeg innom tanken: "kanskje dette er siste gangen vi går på ski sammen?", "kanskje er dette den aller siste fjellturen vår?" Og det som psyket meg ut mer enn noe annet var alle hyggelige, velmente mennesker som kunne vise til at de selv eller noen andre var blitt friske. Hva hjalp vel det oss hvis mor var i den gruppa på ca. 30% som ikke kom til å bli frisk? Det var ment som en oppmuntring, men det føltes som en fornærmelse, og det lærte meg noe om at andres erfaringer ikke er så mye verdt i møte med angst og sorg. Med mindre erfaringene setter en i bedre stand til å tåle andre menneskers fortvilelse og angst.

Så å være et medmenneske kan kanskje virke som det samme som å være et overmenneske? Men det er en viktig ting til. Man kan be om tilgivelse når man skjønner at man har gått over streken.

- Helga Marie -

Vær da ikke bekymret...

2011-05-09T21:13:00.000+02:00

... heter det i skriften. Jeg er ikke så god på det der. Jeg bekymrer meg stadig og for mange ting, men egentlig tilsier all erfaring så langt at for det meste har både skriften og Piet Hein rett, for det man bekymrer seg for blir det ofte ikke noe av likevel:

OM BEKYMRINGER
Huskevers.

Bekymringer trækker
en negativ rente.
De voxer sig små,
hvis man ka la dem vente.

Så slutt på bekymringene for i dag!

- Helga Marie -

NAV-minner

2011-04-20T11:44:00.000+02:00

En artikkel i dagens Dagbladet på nettet minte meg om mine uker som arbeidssøkende gjennom NAV-systemet våren og sommeren 2004. Bakgrunnen for at jeg havnet i dette systemet var at jeg sa opp jobben jeg hadde for å flytte sammen med min daværende kjæreste et annet sted i landet og jeg meldte meg som arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet.

Det jeg lærte av kontakten med NAV var at saksbehandlingen var svært forskjellig i ulike deler av landet og at jeg klarte meg best på egenhånd.

Da jeg meldte meg arbeidsledig i Oslo før jeg flyttet fikk jeg en karantenetid på åtte uker (tror jeg det var) fordi jeg frivillig hadde sagt opp den jobben jeg hadde. Hos NAV i kommunen jeg flyttet til ble denne avgjørelsen reversert og jeg fikk etterbetalt dagpenger for karanteneperioden fordi de kalte det "familiegjenforening".

Nå holdt ikke forholdet over sommeren, og tilbake i Oslo om høsten hadde ikke NAV mye å tilby, bortsett fra et sted der jeg kunne lete etter ledige jobber å søke på og mye mer var det ikke snakk om. Jeg spurte etter kurs eller annet jeg kunne gjøre av nyttige aktiviteter i ventetiden, men det fantes intet. Så fikk jeg lærervikarjobb gjennom en venninne. Dette ble etter hvert utvidet til 100% og min kontakt med NAV opphørte.

Noe av det siste jeg hadde kontakt med dem om var overgangsperioden før jeg skulle gå over i 100% lærerjobb. De svarte greit på spørsmålene mine og avsluttet med at "du vet hvor du finner oss". Jeg må nok innrømme at jeg hadde satt pris på et "gratulerer" også. Uansett er jeg svært takknemlig for at jeg ikke har hatt behov for å "finne dem" i ettertid, og inntrykket jeg får gjennom media og andre kanaler bekrefter vel dessverre bare antakelsene mine om at det foregår mye snodig i regi av denne offentlige etaten, og at mistenksomheten overfor arbeidssøkende ofte er større enn ønsket om å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet.

- Helga Marie -

Selverkjennelse en måneds tid før 17. mai

2011-04-19T11:30:00.000+02:00

Denne våren var jeg endelig klar til å innse det: Jeg blir aldri like sylslank igjen som jeg var da jeg var konfirmant. Erkjennelsen har vel kanskje vært der en stund, men det var først i går, da jeg kjørte med bunaden min til Sigruns systue på Svingvoll for å bli tatt mål av og få den sydd ut at jeg tok skrittet fullt ut og tok farvel med Helga Marie snart 15 år.

Og for å si det rett ut: Hun har vært en sann tvangstrøye de siste gangene jeg har forsøkt å iføre meg hennes smale liv og minipupper. Frem til våren 2000, nei egentlig frem til våren 2005 gikk det forbausende bra, men høsten 2005 startet jeg på mastergradsstudiet og ble plutselig sittende på rumpa i nesten to år. Det gjorde ikke godt for en relativt treningssky person. Jeg fikk såvidt pint på meg bunaden igjen både våren 2006 og 2008, men det var med nødskrik og en befrielse å komme seg ut igjen.

På nasjonaldagen i fjor kapitulerte jeg og pyntet meg på annet vis, men i en barnedåp i september, etter noen ukers jogging var jeg oppsesen nok til å klemme meg inn i bunaden igjen. Det var ikke så deilig. Ikke fikk jeg pustet ordentlig, og ikke var det plass til noe særlig av den gode middagen eller kakene heller (når jeg tenker meg om er dette kanskje metoden for å få den til å passe igjen?). Bunnivået kom da et av hektene gav etter utpå ettermiddagen.

Og i går ble den altså avlevert, tvangstrøya, for å få en mer passende fasong til en litt lat og bedagelig dame på snart 36 år.

Jeg tror det blir kjekkere med 17. mai i år enn på lenge!

- Helga Marie -

Blott en dag...

2011-04-10T12:52:00.000+02:00

Vanligvis er jeg ikke så begeistret for Carola, men Lina Sandell er Lina Sandell uansett hvem som synger, så vær så god:

- Helga Marie -

Om å bevare norsk kultur...

2011-04-09T21:26:00.000+02:00

Er det flere enn meg som syns det er pussig at en organisasjon ved navn Norwegian Defence League skal forsvare norsk kultur? Det er mangt å si om Quisling, men han gav da i det minste nazi-partiet sitt et norsk navn, det skal han ha.

Forøvrig var det jo med en viss tilfredsstillelse jeg registrerte at det ikke var særlig stor oppslutning om "demoen" på Kontraskjæret. Det var forresten en nærmest uhyggelig likhet mellom ledern av NDL og kronprinsessen, men til tross for republikansk legning føler jeg meg sikker på at likheten stopper ved utseendet og den litt betydningsfulle nikkingen.

- Helga Marie -

P.S. Jeg blir egentlig ikke så imponert over disse anti-rasistene som banker opp folk heller. Ekstremister er ikke ok uansett hvilken tro de bekjenner seg til.

Lokal oppstandelse

2011-04-08T20:48:00.001+02:00

Det har blåst noe voldsomt (til våre kanter å være, vel å merke) i går og i dag. I tillegg graver smeltevannet seg nye veier her og der, og til tross for varm aprilsol er verden støvete og grå. På jobb i dag, det siste kvarteret av skoleskrivinga til elevene mine gikk strømmen. Kanskje har det noe med vinden å gjøre, kanskje ikke. Uansett følte vi det som et sterkt signal om å ta helg.

Hjemme på kjøkkenet noen timer senere var det imidlertid snakk om "lokal oppstandelse", for plutselig oppdaget mor, som er på besøk, at naboens store grantre manglet de øverste tre-fire metrene! Hun snakket i telefonen og kunne derfor ikke gjøre seg skikkelig forstått til oss samtidig som hun forhørte seg om barnebarnets ve og vel, men hun fikk til slutt pekt såpass iherdig at Kjæresten og jeg også kikket ut og konkluderte med at innlandsvindens herjinger hadde funnet sitt offer i nabolaget. Heldigvis så det ut til at toppen av treet hadde landet i hagen og ikke på huset, og nå venter vi spent på å høre alle detaljer.

Som dere skjønner bor vi i et fredelig nabolag!

- Helga Marie -

Lørdagslykke

2011-04-02T11:46:00.000+02:00

Dette er en variant av en perfekt lørdagsmorgen:

våkne tidlig og være uthvilt
titte ut på en grå aprilmorgen fra under dyna og vite at jeg ikke behøver å gå ut i dag hvis jeg ikke absolutt vil
spise laaaaang frokost med verdens beste Kjæreste som selskap, radio i bakgrunnen som vi hører på delvis og kommenterer etter behov
PG-te med melk og sukker (nesten som å være i England igjen!)
Aftenposten

En dag som begynner sånn må jo bare bli bra, nesten uansett?

- Helga Marie -

Hos tannleggen. Eller: En identitetskrise

2011-03-30T18:42:00.000+02:00

Altså. Jeg har sterke tenner, la meg bare ha sagt det med en gang. Jeg fikk alltid skryt for tennene mine hos tannlegen. På hver eneste kontroll. "For noen flotte tenner!" sa tannlegen.

Riktignok hadde jeg sånn ekkelt svart belegg, men dette, sa tannlegen, var bare nok et tegn på sterke tenner som tålte nesten hva som helst. Belegget ble forøvrig pusset bort ved hvert tannlegebesøk og etter hvert forsvant det fra den synlige siden av tennene.

Da jeg var åtte år fikk tennene mine, ikke bare riper i lakken, men et skikkelig hakk. Det var etterjulsvinter og god, gammeldags vinter med skøyteis på den asfalterte banen som tilhørte barneskolen der jeg gikk. En populær aktivitet var selvsagt ishockey for dem som var tøffe nok og hadde kølle. De av oss, som ikke var like tøffe, og som holdt beinhardt på de feminine idealene prøvde oss på ymse kunster som med litt (mye) velvilje kunne minne om kunstløp. Her var piruetter en viktig øvelse, og i ettertid kan jeg ikke huske om dette var første gangen jeg prøvde.

Noen uker tidligere hadde familien vært på bruktkjøp- og byttedager på en av de andre skolene i byen, og jeg hadde fått noen flotte brukt-nye skøyter. De var hvite og fine. Og ikke kunstløpskøyter med pigger, men en slags veldig damete bandyskøyter. Så da jeg skulle ta en piruett på isen denne ettermiddagen, mest av alt for å vise meg frem for søte Mads fra klassen, da tryna jeg skikkelig og da jeg reiste meg lå halve tanna igjen på isen. Den andre halvdelen var slått løs og mellom tann og tannkjøtt kunne man se helt til nerven. Og ettersom jeg vrælte med åpen munn da mamma åpnet døra var dette omtrent det første hun så.

Denne nokså triste hendelsen, sett fra et tannsynspunkt, avsted kom talløse turer til tannlegen, først for å redde stumpene ved å lime på en plastikkdel, deretter for å rotfylle ettersom nerven døde og så en runde for å forsøke å bleke den døde delen av tanna. Det positive var at jeg faktisk fikk en del oppmerksomhet fra den tidligere nevnte Mads som syntes skikkelig synd på meg.

Utover dette, var det fremdeles bare ros å høre, helt frem til og med våren 2004. Da ble det en lang pause mellom meg og tannlegen.

Det var ikke tilsiktet, men ulike forhold gjorde likevel at det plutselig gikk seks år, men jeg hadde jo sterke tenner, så jeg bekymret meg bare litt innimellom, og jeg hadde jo ikke vondt noe sted. Den tannlegen jeg hadde gått hos noen år i 2004 hadde påpekt at jeg hadde noen antydninger til hull, men så lenge jeg var flink til å pusse tennene og i allefall ta tanntråd noen ganger i uka ("en og annen gang er bedre enn aldri") ville de holdes i sjakk.

Så kom 2010 og jeg hadde fått ny tannlege i ny by. En tannlege som ikke var det miste imponert av tennene mine. Det var minst seks hull (jada, et for hvert år jeg ikke hadde vært hos tannlegen) og lange tirader om tannhygiene. Og han hadde meg fanget, for der satt jeg og gapte og kom ingen vei mens han la ut om at det fort kunne bli rotfylling av dette, ja. Du snakker om nye toner. Jeg skjønte raskt at det var liten vits i å komme trekkende med mine tidligere pokaler for fine tenner, så jeg lyttet meg motvillig gjennom tre-fire besøk til alle hullene var tettet.

Vel ute på gata måtte jeg erkjenne at det sved litt å ikke få den sedvanlige rosen. Jeg var ikke lengere "hun som aldri har hull". Og i går lærte jeg både å pusse tenner og ta tanntråd. Tannlegen min er streng. Han sjekket at jeg hadde forstått. Jeg måtte se på ham og nikke mens jeg holdt et speil for å se hva han bedrev der inne.

Det er igrunnen ikke like moro å gå til tannlegen som det en gang var...

- Helga Marie -

Dagens heltinne, c'est moi!

2011-03-28T20:30:00.001+02:00

Hvem har kjørt med søsters gjenglemte iPod for å avskjære ekspressbussen og avlevere livsnødvendigheten så hun skulle ha underholdning på turen tilbake til nordvestlandet, tro? Jeg klapper meg selv på skulderen trygg i overbevisningen om at jeg er dagens heltinne!

- Helga Marie -

Hvordan jeg ble en museumsjunkie

2011-03-26T10:51:00.000+01:00

Jeg kan ikke huske annet enn at jeg har likt å gå i museer, så det enkle svaret på hvordan jeg ble en museumsjunkie er vel at jeg ble flasket opp med det. Likevel kan jeg ikke huske at museer var noe vi oppsøkte så ofte, men når jeg tenker på hvor vi bodde er det kanskje ikke så rart. Selv om det absolutt finnes museer på søre Sunnmøre var det nok ikke så mange som lå i kjapp og enkel rekkevidde for en barnefamilie med etter hvert tre små.

Herøy gard kan jeg huske at vi besøkte en gang sammen med tante og kusine, men hukommelsen henger nok mest sammen med et bilde der vi alle sitter i sensommersola utenfor et av de gamle husene. Jeg kan ha fylt fem år, og det var nok før Bror ble født i såfall. Jeg kan ikke huske at han er tilstede på bildet. Hva vi så har jeg vagere erindringer om, men jeg husker at jeg beundret voldsomt de vakre dypgrønne glasskulene til oppdrift for fiskegarn. Mamma forklarte hva de var til, men jeg hadde vondt for å se for meg akkurat det. Jeg ville gjerne ha en sånn, men selv om de sikkert er å få tak i for den som ønsker seg det har jeg vel landet på at de egner seg best i kystmiljø og ikke så godt i innlandet.

Hos mormor og morfar på Lillehammer var vi sikkert på Maihaugen av og til, og jeg vet at vi var på Malerisamlingen. Minnene derfra er sterkere - det var et og annet bilde der som fascinerte meg voldsomt. Spesielt husker jeg et bilde jeg så da jeg kan ha vært rundt 10 år av en ung kvinne som akkurat har født. Hun ligger på kne i halmen med hendene rundt barnets hals og med blikket vendt oppover, og i det ansiktet har maleren fremkalt en slik nattsvart fortvilelse og håpløshet at det rystet meg da, slik minnet gjør nå mange år senere. Jeg kan dessverre ikke huske verken tittel eller maler og aner ikke hvor bildet befinner seg i dag. Kanskje like greit. Jeg har ikke egentlig behov for å se det igjen.

Det må antakelig være denne typen opplevelser som har gjort at jeg syns det er verdt å både betale for, og tråkke rundt i museer i timesvis, på jakt etter en sterk historie og en sjelelig rystelse. Hm. I så måte må jeg si at Imperial War Museum var et godt valg. Kjæresten og jeg tilbrakte fire timer der mandag i høstferien, og da vi kom oss ut var vi temmelig pumpa. Det er ikke ofte jeg holder ut FIRE timer i et museum, bare så det er sagt.

Skoleturer til museer var jeg i utgangspunktet ikke glad i. Jeg fikk aldri fred til å granske det jeg var mest interessert i, det var alltid noe vi måtte videre for å se på istedet. Men det har kanskje hatt sin misjon likevel, for jeg lærte i det minste at når man oppsøker museer på egenhånd kan man være så kort eller lenge man vil og se det som er interessant og blåse i resten. Det kan jeg like!

Tilbake til familiens museumsvaner har jeg forresten bare gode minner fra en Oslotur vi hadde sommeren i 1987. Tante og onkel var på feriestedet sitt og lånte velvillig ut leiligheten på Ulsrud til provinsfamilien som skulle "gjøre" hovedstaden. På de dagene vi var der rakk vi i alle fall både Akershus festning, Vikingskipshuset og Kon-Tiki Museet, alle tre svært vellykkede besøk, det var vi skjønt enige om. Særlig syns jeg å minnes at vi var fornøyde med de to siste. Jeg tror jeg hadde forventet meg noe høyere glamour-faktor på Akershus. Jeg var likevel ganske tilfreds med å ha vært på et slott for første gang, og lignet slik sett som 12-åring ganske mye på meg selv noen år før da jeg høylydt skrøt av, til de som ville høre, at jeg hadde reist med Kong Olav. Det var selvsagt hurtigruta MS "Kong Olav" jeg hadde reist med, men den detaljen utelot jeg glatt. Those were the days!

Hvordan jeg ble en museumsjunkie kan nok altså relateres til oppveksten min. Vi var på museer av og til, passe ofte, fikk sikkert være med på å velge selv hvor vi ville og hvor lenge vi skulle være der. Det tror jeg er noe jeg bør berømme foreldrene mine for: Det har vært svært lite tvang i min oppvekst slik jeg husker det. Det var for eksempel aldri noe mas om at vi skulle være med på gudstjeneste hvis vi ikke ville selv, og jeg tenker nå at det var en klok strategi uansett utfall. Og museene vi gikk på trigget interessen, men gjorde oss ikke lei.

Og når jeg besøker museer, hva er det jeg er på jakt etter? Å lære noe mer om historie, f.eks. Se vakre bilder, møbler, bygg, parker osv. Drømme meg tilbake i tid. Sikkert et element av "been there, done that" også vil jeg tro, men mest av alt generell vitebegjærlighet. Man blir jo også ganske god i TP av sånne tilbøyeligheter...

- Helga Marie -

Selvmedlidenhet er en uting...

2011-03-25T08:28:00.000+01:00

... men når jeg er syk har jeg fryktelig vondt for å ikke bli det. Jeg kikker lengselsfullt ut på sola og våren som er i anmarsj og glemmer at om jeg var frisk hadde jeg uansett ikke vært ute. Jeg hadde vært på jobb. Men så er det jo det at i skolebransjen er det så som så med vikarmuligheter sånn på sparket, derfor sitter man også i godstolen og vet at undervisningen ikke akkurat går som planlagt i ens fravær. Jeg trives utrolig godt i jobben min, men akkurat sånne forkjølelsesuker hadde det vært deilig med en jobb der man føler seg noe mindre uunnværlig. Så ja, jeg er litt selvmedlidende. Dessuten er det fryktelig kjedelig å være forkjøla og full av slim.

Men med papirlommetørklær, halstabletter, nesedråper og ymse andre remedier som ukjente mengder sjokolade og te er det jo egentlig helt utholdelig å være forkjølet. Tilgangen til internett fungerer fint. Og ikke minst: Jeg kan se film! Og det er akkurat det jeg skal gjøre nå. Jeg skal se "Chicken Run". Det begynner å bli en stund siden sist, så nå er det på tide. Sammen med Istid-filmene er dette blant mine favorittfilmer innenfor animasjonssjangeren. (Ikke at jeg har sett så mange, eller er så bevandret uti denne typen film, altså.)

Før jeg snurrer film må jeg dessuten mimre litt. Jeg så Chicken Run på studentkinoen på universitetet i York høsten 2000. Det var en utrolig kjip høst som endte med at jeg avbrøt studiene rett over nyttår, og jeg har ikke så mange gode minner fra det ene semesteret jeg gikk på mastergradsstudiet der, så kanskje er det derfor jeg husker denne filmen så godt? Vi var en hel gjeng som gikk sammen, og jeg skal aldri glemme stemningen rett før filmen var slutt da en hel sal hoppet i setene og brølte "cut the wire, cut the wire". Akk, ja. Sånn var det.

Her er en smakebit:

- Helga Marie -

Til Afghanistan via London

2011-03-24T11:57:00.003+01:00

For noen uker siden var det vinterferie, og Kjæresten og jeg tilbrakte det meste av uka i London. Det var første gangen Kjæresten var der og det var fantastisk fint å få vise frem byen jeg er så glad i! Vi var ganske utslitt begge etter å ha tråkket rundt i bygatene, besøkt et utall museer, spist på både gode og mindre gode restauranter og frosset en hel del (er det ikke ganske underlig at man fryser i London iført klær som er helt akseptable for norsk februar/mars?).

Noe vi ikke hadde ventet oss var en lynrask reise i tid og rom til Afghanistan. Åh, det er ganger da jeg desperat savner å bo i en verdensmetropol! Det kreves kanskje litt forklaring her: British Museum (som helt klart ruger på kulturskatter som strengt tatt hører hjemme i Egypt, Irak og også Afghanistan) åpnet 3. mars en utstilling som heter "Afghanistan. Crossroads of the Ancient World" med objekter utlånt fra nasjonalmuseet i Kabul. Utstillingen varer til 3. juli og bor du i verdensmetropolen har du sjansen så løp dit og se. Men vær forberedt på å stå en del i kø!

I løpet av borgerkrigen og under Talibanstyret klarte altså lojale, dedikerte ansatte ved nasjonalmuseet å gjemme unna viktige kulturskatter i safer, kjellere og hemmelige rom. Det er rene røverromanen i seg selv. Det å få gå rundt og se på disse gamle smykkene for mennesker, møbler, bygninger og byer er som å gå et skritt til siden, som å få reise dit det på 300-tallet f.Kr. (og lenge etter det også) tok et år å reise fra Athen. Der, i skjæringspunktet mellom øst og vest, langs Silkeveiens mange ruter, lå og ligger Afghanistan. Etter Aleksander den stores erobringer ble deler av dette området kolonisert av grekere og kulturen ble en god blanding av alle som møttes i dette området. Enkelte av skattene kom fra utgravingene av den greske bosetningen Aï Khanum, andre fra Begram, Tepe Fullol og Tillya Tepe. Vakre navn med eventyrklang... Og det var et eventyr å gå der og se hodeplagg, klespynt og våpenforsiringer i rent gull, møbeldekor i elfenben og det tynneste, fineste glass dekorert med emalje...

Kvinnekrone fra Tillya Tepe

Det svimler for meg når jeg tenker på det nettverket av kontakt og handel det har vært i en verden uten andre fremkomstmidler enn egne føtter, hest for noen få, heldige, kanskje vogn i visse områder der veiene var bra nok. Og skip selvsagt. Likevel har kulturpåvirkningen funnet sted. Også i Norge har utgravninger kunnet vise til relativt tett kontakt mellom vår utkant i bronsealderen og det romerskdominerte Europa, men langs Silkeveien var altså både avstanden og risikoen større vil jeg anta.

Vi var ikke de eneste som gjerne ville se de afghanske skattene på åpningsdagen. For oss var dette egentlig helt spontant, vi hadde tenkt oss på utstillingen "Book of the Dead" om egypternes skikker rundt død og begravelse. Det ble umulig fordi det ikke var ledige billetter før så sent på dagen at vi ville måtte reise til flyplassen, og istedet for å se begge utstillinger ble det altså den afghanske. Sammen med mange andre! Jeg må gang på gang beundre britenes køkultur. De sto tålmodig og ventet på å få se de mest omsvermede skattene, hørte nøye på lydguiden sin på øret og leste grundig informasjonen på montrene før de gikk videre.

Kjæresten og jeg ble litt utålmodige til slutt. Nordmenn som vi er, og dessuten med nesten en ukes museumsinnsats bak oss allerede ble det til slutt litt for mye. Vi smatt ut i friheten og rakk afternoon tea på The Orangery, tidligere omtalt her, for andre gang (min tredje) før vi måtte forlate byen.

Angående Afghanistan har jeg tygd endel på noe som ble sagt i en video ved inngangen til utstillingen; at det er viktig å huske at det krigsherjede bildet vi har av Afghanistan er en liten parentes i historien og at disse skattene minner oss om en stolt historie med lange perioder av fredelig handel og samkvem mellom ulike kulturer. Det er ganske greit at bildet nyanseres litt! Og ikke minst er det et tankekors at denne utstillingen til dels sparker beina under forestillingen om at det bare er vestlige institusjoner som British Museum og andre som kan ta vare på gamle kulturskatter. Det selvsagt også kommet for en dag at det foregikk plyndring av det egyptiske museet i Kairo under urolighetene der i vinter, men alt i alt er det kanskje grunn til å vise litt mer tiltro til andre lands evne til å verne om sine egne kulturskatter.

På den andre siden, og det er jo dette som gjør det vanskelig: Det er tross alt så mye enklere å få sett disse skattene når de dukker opp i London.

Jaja. Disse skattene er uansett bare på utlån, og den som ikke ser muligheten for en Kabul-ferie med det første bør gjøre en Londonreise denne våren. God tur!

- Helga Marie -

Cityscape: Kensington Gardens

2011-03-20T20:52:00.000+01:00

Jeg elsker å reise til storbyer, og i storbyer elsker jeg å gå i parker. Muligens et paradoks, ettersom noe av attraksjonen ved storbyen er livet, støyen, menneskene, husene, museene, eksosen, skulpturene, butikkene... Og i parkene er det (nesten) stille. Helt stille blir det selvsagt aldri i en storby, men i parken kan man lade batteriene litt til neste runde i folkehavet.

I vinterferien var Kjæresten og jeg i London, og på spasertur i Kensington Gardens kom vi over Anish Kapoors utstilling "Turning the World Upside Down" i regi av Serpentine Gallery. Den ble avsluttet 13. mars, så vi var heldige som fikk den med oss, for den var virkelig verdt noen ekstra runder på såre ben:

Sky Mirror

C-Curve

Kjærestepar

Det var også to andre verk som vi ikke tok bilde av. Et rødt "Sky Mirror" og et som het "Non-Object". Klikk på lenken til Serpentine Gallery for å se flere bilder.

- Helga Marie -

P.S. Bildene er tatt av Erling Brenn og er publisert med tillatelse.

Det er travelt å bo på hotell!

2011-03-17T23:03:00.000+01:00

Jeg er på kurs for nye tillitsvalgte i Norsk Lektorlag og bor på hotell. Og jeg bare sier det: Det er travelt å bo på hotell! Presisering: Det er travelt å bo på hotell for den som ikke bor på hotell særlig ofte.

For det første skal man jo være sosial med alle sine nye venner, spise en bedre middag og henge i baren. Men samtidig skal man også rekke å ligge i badekaret og ikke minst skal man nyte at man har et stort rom helt for seg selv!

Det er det siste jeg gjør akkurat nå. Jeg diller på nettet og ser på Kveldsnytt samtidig, akkurat som hjemme, men forskjellen er at jeg er på hotell.

Når sant skal sies håper jeg at jeg ikke blir så mye mer blasert enn dette. Det er helt greit å synes at det er skikkelig stas å bo en natt på hotell.

- Helga Marie -

P.S. Jeg har utsikt til flyplassen fra vinduet mitt. Ett bonuspoeng for å gjette hvilket hotell jeg er på!

Et dikt på kvinnedagen

2011-03-08T18:30:00.001+01:00

Lurte du på hvorfor kvinnedagen var viktig, sa du? Vel... Her er noen av mine svar:

fordi tusener av jenter rundt om i verden ikke får gå på skole
fordi mange, mange, mange kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsel
fordi det ikke er en eneste kvinne i Egypts grunnlovskomité
fordi mange jenter stadig lever med et umenneskelig press om å være pene og attraktive og glatt aksepterer å bli kalt hore og klådd på puppene for å få oppmerksomhet

Jeg kunne nevnt flere ting, men jeg beveger meg videre til André Bjerkes dikt. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som feminist og diktet ble skrevet under andre verdenskrig, men jeg syns diktet passer bra i dag likevel, så med et fromt ønske om at alle de flotte jentene jeg kjenner må heve stemmen, bli hørt og føle seg frie til å være seg selv:

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var en av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

- Helga Marie -

Femmila betraktet fra sofakroken

2011-03-06T14:13:00.001+01:00

Kjæresten og jeg sitter og multitasker. I bakgrunnen halser unge, sterke skiløpere rundt og rundt i Holmenkollen, og i sofaen sitter vi med hver vår laptop og multitasker.

I går kveld var vi inne på tanken om en impulstur til VM for å få med oss avslutningen på skifesten, men det ble med tanken, gitt. Unnskyldninger som at "vi kom jo nettopp hjem fra London" og "hmmm... vi må jo faktisk ta toget kl. 0523 for å rekke det" og "det er sikkert helt kaos på t-banen" bekrefter det vi lenge har mistenkt: Vi er blitt noen skikkelige sofagriser. Og ikke nok med det - vi sitter og multitasker også. Begge med hver sin bærebare i fanget. Åh, herlige latskap! Jeg kjenner at jeg lever veldig godt med at vi ikke kastet oss på toget i de tidlige morgentimer i dag.

Men det er jo for all del fint at noen har tatt turen for å heie frem de som raser rundt på ski der inne i hovedstaden er den personifiserte konsentrasjon og evne til fokus i motsetning til oss to som ser tv og diller med data.

- Helga Marie -

Du vet du er hekta på mummikrus når...

2011-02-13T11:51:00.000+01:00

...du stikker innom den lokale Tilbords-butikken for å spørre når årets sommermummikrus er i handelen...

Det begynte så uskyldig for omtrent 11 år siden. Jeg jobbet på den norske sjømannskirken i London og naboen var (er) den finske sjømannskirken. Et par uker før oss hadde de sin julebasar, og vi troppet opp for å kjøpe finnebiff og konfekt fra Fazer.

Ved et av de første bordene ble jeg stående og gni meg i øynene. De solgte krus med mummimotiv på! Det hadde jeg aldri sett før, men mummifan har jeg vært så lenge jeg kan huske, så det ble vanskelig å velge blant alle de nydelige krusene. Jeg tror ikke de var så ekstremt dyre, egentlig, men jeg hadde en såkalt ettåringsstilling og lønna mi var ikke så mye å skryte av. To krus var derfor alt jeg bevilget meg. I ettertid husker jeg at jeg sto og holdt lenge i et fest-aktig krus som jeg senere har skjønt måtte være Millenniumskruset, men jeg endte med å kjøpe et rosa og et blått krus.

Etter hvert dukket krusene også opp i norske butikker (mulig at de hadde vært der hele tiden, bare at jeg ikke hadde sett dem). Av og til fikk jeg noen i gave, og som blodgiver fikk jeg også et mummikrus dann og vann. Noen ganger kjøpte jeg også krus og gav bort i gave, men jeg tenkte aldri på å samle på mummikrus som sådan.

Her må jeg skyte inn at jeg har en slags (trolig ganske dobbeltmoralsk) aversjon mot å samle for samlingens skyld. Jeg har endelig nok ting å fylle skuffer og skap med, og når ymse produsenter lager spesialutgaver av en vare for at samlerne skal kjøpe enda mer til samlingen sin er det virkelig å nøre oppunder forbrukersamfunnet. Da antallet mummikrus passerte 12 syntes jeg på sett å vis at det begynte å bli nok. De tok plass i skapet, og selv om jeg hele tiden har brukt dem hadde jeg ikke akkurat tenkt at jeg først og fremst skulle servere te og kaffe fra mummikrus liksom. Men - det kommer selvsagt et men her... De er jo så fine. Så når Arabia begynner med et årlig vinter- og sommerkrus er det plutselig fryktelig vanskelig å stå imot kjøpepresset.

Jeg klarte det lenge, men så ble fristelsen for stor. Et par fødselsdagsgaver og jeg var solgt. Så nå har jeg ervervet samtlige vinter- og sommerkrus så langt, og gleder meg altså voldsomt til såpebobleblåsende lille My kommer i april. Her er hun (lånt fra Muminboden):

Kul, hva? Ellers kan jeg tipse om at på nettauksjonsstedet Tradera selges gamle, fine mummikrus fra tidlig 90-tall og fremover og folk er faktisk villige til å betale flere hundre kroner for dem! Men jeg skal ikke si noe - snart sitter jeg der sikkert selv. Hjelp!

Helt til slutt et sitat fra lille My (som er min absolutte favorittkarakter i mummifortellingene):

Lilla Mys blanka ögon for från den ene till den andra, hon var enormt road og såg ut som om hon när som helst kunde säga nånting oläpligt. (Fra Pappaen og havet)

- Helga Marie -

Et lite hverdagsdrama

2010-12-17T19:24:00.000+01:00

Tirsdag skulle jeg på teater! En god venninnekollega hadde ekstra billett til Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill med Liv Ullmann i Riksteatrets oppsetning. Aller siste forestilling på Nationaltheatret. Samme venninnekollega er hjemme i mammapermisjon og kunne reise til Oslo noen timer før meg og bli til neste dag. Jeg skulle derimot ta første mulige tog etter skolen og (nå kommer kilden til dramaet) ta nattoget hjem. Trodde jeg.

Det er i ettertid litt pussig at følgende utsagn fra min venninnekollega "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog" ble til "det begynner klokka 20 og du rekker ikke siste tog før nattoget" i mitt hode. Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvordan denne kortslutningen skjedde. Resultatet var i alle fall at jeg hadde forhåndskjøpt billett til nattoget mot Trondheim kl. 23.05 fra Oslo S.

Da jeg møtte følget mitt kom det imidlertid for en dag at jeg nok ikke ville rekke hverken nattog eller det aller siste toget (som var det venninnekollegaen snakket om...) kl. 23.37. Stykket skulle nemlig vare i omtrent tre og en halv time. Så den knappe timen frem til stykket begynte gikk med til intens sms-ing og ringing for å sikre meg overnatting i byen om jeg ikke skulle rekke toget. Imidlertid påsto en av vaktene/programselgerskene at stykket skulle slutte ca. kl. 23.15, så jeg antok at det var en viss mulighet for å få i både pose og sekk (i dette tilfellet både slutten av stykket og siste tog hjem).

Uten å ha fått klarhet i dette gikk jeg til første del av teateropplevelsen og det var flott! Det var en opplevelse å se Liv Ullmann på scenen. Det er virkelig ikke uten grunn at hun ble verdensstjerne i sin tid.

Da pausen kom hadde jeg to napp, så jeg var adskillig roligere da vi startet opp igjen. Men da jeg tilfeldigvis så at klokka var 23.15 (en dame på raden foran sjekket tiden på mobilen sin) fikk jeg litt småpanikk. Det var helt klart at stykket nærmet seg slutten, men det var også klart at det nok var mer en fem og ti minutter igjen. Jeg tok en rask avgjørelse, pilte til Nationaltheatret stasjon og tok det siste toget hjem. Utsiktene til å sove noen korte timer for så å måtte reise med det grytidlig tog og rett på jobb uten mulighet til å skifte klær ble utslagsgivende.

Vel hjemme spiste jeg nattmat og leste slutten av stykket mens jeg så for meg Liv Ullmann i sluttscenen. Det var litt bittert å ikke få med seg avslutningen, inkludert hyllesten av en stor kunstner helt til slutt. Men på den andre siden ble det jo en liten historie ut av det, dog ikke like dramatisk som den som foregikk på scenen. Og jeg fikk jo egentlig i pose og sekk. For alternativet var egentlig å ikke bli med på teater, og nå fikk jeg både sett Liv Ullmann og rakk toget hjem. At jeg måtte lese slutten av stykket i The Norton Anthology of American Literature er egentlig sekundært.

- Helga Marie -

Hurra - en ny bokliste å kose seg med!

2010-12-09T20:06:00.001+01:00

Det har gått fryktelig trått med bloggingen i det siste. Ikke at jeg ikke diller på nettet, men inspirasjonen til å skrive har vært nokså laber. Heldigvis fant jeg en morsom liste på bloggen til Hanne som jeg også fikk lyst til å leke med:

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen

2 The Lord of the Rings -JRR Tolkien

3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling

5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee

6 The Bible

7 Wuthering Heights – Emily Bronte

8 Nineteen Eighty Four – George Orwell

9 His Dark Materials – Philip Pullman

10 Great Expectations – Charles Dickens

11 Little Women – Louisa M Alcott

12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy

13 Catch 22 – Joseph Heller

14 Complete Works of Shakespeare

15 Rebecca – Daphne Du Maurier

16 The Hobbit – JRR Tolkien

17 Birdsong – Sebastian Faulk

18 Catcher in the Rye – JD Salinger

19 The Time Traveler’s Wife – Audrey Niffenegger

20 Middlemarch – George Eliot

21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell

22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald

24 War and Peace – Leo Tolstoy

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams

27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky

28 Grapes of Wrath – John Steinbeck

29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll

30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame

31 Anna Karenina – Leo Tolstoy

32 David Copperfield – Charles Dickens

33 Chronicles of Narnia – CS Lewis

34 Emma -Jane Austen

35 Persuasion – Jane Austen

36 Uncle Tom’s Cabin – Harriet Beecher Stowe

37 The Kite Runner – Khaled Hosseini

38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres

39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden

40 Winnie the Pooh – A.A. Milne

41 Animal Farm – George Orwell

42 The Da Vinci Code – Dan Brown

43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez

44 A Prayer for Owen Meaney – John Irving

45 The Woman in White – Wilkie Collins

46 Anne of Green Gables – LM Montgomery

47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy

48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood

49 Lord of the Flies – William Golding

50 Atonement – Ian McEwan

51 Life of Pi – Yann Martel

52 Dune – Frank Herbert

53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons

54 Sense and Sensibility – Jane Austen

55 A Suitable Boy – Vikram Seth

56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zafon

57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens

58 Brave New World – Aldous Huxley

59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon

60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez

61 Of Mice and Men – John Steinbeck

62 Lolita – Vladimir Nabokov

63 The Secret History – Donna Tartt

64 The Lovely Bones – Alice Sebold

65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas

66 On The Road – Jack Kerouac

67 Jude the Obscure – Thomas Hardy

68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding

69 Midnight’s Children – Salman Rushdie

70 Moby Dick – Herman Melville

71 Oliver Twist – Charles Dickens

72 Dracula – Bram Stoker

73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett

74 Notes From A Small Island – Bill Bryson

75 Ulysses – James Joyce

76 The Inferno – Dante

77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome

78 Germinal – Emile Zola

79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray

80 Possession – AS Byatt

81 A Christmas Carol – Charles Dickens

82 Cloud Atlas – David Mitchell

83 The Color Purple – Alice Walker

84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro

85 Madame Bovary – Gustave Flaubert

86 A Fine Balance – Rohinton Mistry

87 Charlotte’s Web – E.B. White

88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom

89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle

90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton

91 Heart of Darkness – Joseph Conrad

92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery

93 The Wasp Factory – Iain Banks

94 Watership Down – Richard Adams

95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole

96 A Town Like Alice – Nevil Shute

97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas

98 Hamlet – William Shakespeare

99 Charlie and the Chocolate Factory – Roald Dahl

100 Les Miserables – Victor Hugo

Det er halloween, altså!

2010-10-31T19:41:00.002+01:00

Tre små damer i heksekostyme ser på meg, dels bebreidende, dels medlidende. Stakkars halvgamle dame som ikke har fått med seg at Halloween er 31. oktober og ikke lørdagen før.

Heldigvis for den halvgamle dama har hun massevis av deilige epler fra hagen, så de skumle og søte små heksene fikk med seg blanke, fristende epler en ond stemor fra Snehvit verdig og løp videre. I døra sto jeg, barnløs (og dermed uforberedt på begivenheten) og dessuten usikker på hva jeg egentlig mener om Halloween.

Det vil si, jeg har gjort meg noen flere tanker nå og er kommet til at jeg er klar til å godta denne ny-gamle tradisjonen som opplagt er kommet for å bli. Det er selvsagt mulig å være anti-Halloween av mange grunner, både kommersielle, religiøse og kulturelle, men tiåringen i meg har stor forståelse for at det er vanvittig spennende å kle seg ut en mørk høstkveld og løpe rundt med venner, skremme hverandre og tigge godteri. Jeg hadde garantert elsket det! Så kanskje går det an å dele ut økologiske epler som en motvekt til alt godteriet og glede seg over at barna har det gøy. Selvsagt er det greit å være klar over hvordan tradisjonen har blitt til, og det er utvilsomt mye død og gru og ånder i høstmørket i forbindelse med natt til allehelgensdag, men det er vel ikke nødvendigvis slik at man støtter opp om hele den pakka fordi om man syns det er moro med litt skrekk og gru iblant?

Jeg er i alle fall lei av å være moralist og ønsker barna i nabolaget velkommen innom på Halloween. Men det blir epler neste år også, jeg gidder ikke kjøpe godteri.

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonen er av Salvatore Vuono og er funnet hos FreeDigitalPhotos.net.

Søndagstanker: En plass i Guds store favn

2010-10-17T22:17:00.000+02:00

Det hender av og til på gudstjeneste at jeg kjenner sterkt og varmt at jeg er i Guds nærvær og at jeg kan komme og være i kirka med hele meg, akkurat som den jeg er. Følelsen er ikke der like sterkt alltid. Riktignok føles det som oftest godt å gå til gudstjeneste, men noen ganger altså ekstra godt. Og i dag var det en slik dag. Tomasmesse i Nordre Ål kirke med tid til ettertanke, vakker musikk, nattverd og fellesskap med alle de andre som var tilstede. Og selv om vi ikke sang denne salmen i kveld ble jeg minnet om den:

Som når et barn kommer hjem om kvelden
og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Det var en plass i Guds store rom,
en plass som lenge ventet meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,
jeg vil være et barn i Guds hjem.

(Göte Strandsjö, 1967 - Salmer 1997 nr. 55)

God søndagskveld, og god natt!

- Helga Marie -

En perfekt oktoberlørdag

2010-10-16T21:05:00.001+02:00

Dette har vært en aldeles perfekt lørdag. Den startet med at jeg våknet tidligere enn jeg pleier - helt av meg selv (i alle fall nesten helt av meg selv). Kjæresten og jeg har besøk av Svigermor i helgen, og vi møttes alle tre glade og fornøyde til frokost på kjøkkenet i halv ni-tiden. I min bok er det en meget anstendig, relativt tidlig frokosttid på en lørdag.

Mens Kjæresten og Svigermor tok en snartur på posten (for å kjøpe billetter til Kristin Asbjørnsens Dølajazz-konsert i Lillehammer kirke i ettermiddag) og handle noen småting fikk jeg gjort flere små husting som har ventet på oppmerksomhet uten å få det en stund: Pelargoniaene er nå god plassert i kjelleren for vinteren og det er ny pære i utelampa utenfor kjøkkendøra. Jeg fikk hengt opp klesvask på verandaen i høstsola, og da de to shopperne kom tilbake dro Kjæresten og jeg på joggetur.

Jeg har nemlig et prosjekt om å komme i bedre form. Jeg har funnet et ypperlig opptreningsprogram for sånne noviser som meg på Löplabbets nettsider, og på 12 uker skal jeg altså bli betydelig sprekere og istand til å følge mosjonistprogrammet deres. Jeg har aldri likt å jogge. Jeg har nesten aldri gjort det og har forsøkt å lure meg unna stort sett hver gang jeg har blitt nødt tidligere. Men nå er jeg snart ferdig med min åttende joggeuke med tre ganger pr. uke og i dag jogget jeg 30 og et halvt minutt i strekk uten en eneste gåpause!! Det er revolusjon! Jeg er så stolt! Det hjalp veldig at Kjæresten var med og heiet på meg når jeg begynte å bli sliten, og det hjalp også en hel del at det var nydelig sol, men uansett gode forhold: Jeg gjennomførte dagens program med glans! Hurra!!

Dagens fysiske aktiviteter var ikke over med dette. Vi tre dro nemlig en tur på fjellet og kom oss nesten opp på Nevelfjell før jeg forlangte lunsj. Da vi nærmet oss bunnen av nisteboksen fant vi ut at tiden frem til konserten var i knappeste laget til å nå toppen denne gangen, så vi snudde og rakk hjem til dusj og fasadefiksing før jazzkonsert i kirka.

Og konserten var virkelig rosinen i pølsa i dag. Jeg har ikke vært på konsert med Kristin Asbjørnsen før, og jeg må bare si: For en artist! For et band! Og for en stemning! Jeg var helt revet med og det er jeg slett ikke alltid på konsert. Den særegne stemmen hennes og instrumentene krøp inn under huden på meg og gjorde meg både lykkelig og rørt på samme tid. En fantastisk opplevelse!

Nå sitter vi mette og late i stua. Jeg med Mac'en i fanget, Kjæresten med Top Gear på tv og Svigermor med avis. Det er godt å være mennesker på en slik lørdag, og jeg håper at verdens beste Elisabeth som har bursdag i dag har hatt en like bra dag som vi. Gratulerer, Elisabeth! :)

- Helga Marie -

P.S. Jeg skal være den første til å innrømme at bildet mitt fra konserten ikke yter rettferdighet til opplevelsen på noen som helst måte - mobilkamera har sine begrensninger - men det var nå litt kjekt med et bilde likevel.

Litt åndssnobberi på en mandag

2010-10-11T18:50:00.000+02:00

Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa. Det er tredje året på rad jeg ikke har lest noe av årets nobelprisvinner i litteratur. Ikke at det er ofte jeg har lest noe av vinneren før vedkommende annonseres som vinner, dessverre. Til tross for mastergrad i litteratur er det sørgelig mye jeg ikke har lest. Når det gjelder nobelprisvinnere er det vel bare Harold Pinter og Doris Lessing jeg har lest før de fikk prisen. Noen har jeg lest uavhengig av om de hadde vunnet noe eller ei, og noen har jeg lest fordi jeg lurte på hva de som vinner sånne priser skriver. Og nå har jeg laget en oversikt til meg selv som jeg har tenkt å ta frem neste år for å se om jeg kan legge til noen:

Bjørnstjerne Bjørnson (1903)
Rudyard Kipling (1907)
Selma Lagerlöf (1909)
Knut Hamsun (1920)
Sigrid Undset (1928)
Thomas Mann (1929)
William Faulkner (1949)
Pär Lagerkvist (1951)
Ernest Hemingway (1954)
Albert Camus (1957)
John Steinbeck (1962)
Isaac Bashevis Singer (1978)
Gabriel García Márquez (1982)
William Golding (1983)
Nadine Gordimer (1991)
Toni Morrison (1993)
Seamus Heaney (1995)
Elfride Jelinek (2004)
Harold Pinter (2005)
Doris Lessing (2007)

Noen av disse forfatterne har jeg hatt virkelig store, gode leseropplevelser med. De har ikke fått nobelprisen for ingenting for å si det slik. Spesielt må jeg nevne Pianolærerinnen av Elfride Jelinek. Det må være en av de mest spesielle bøker jeg har lest. Ubehagelig, virkelig ubehagelig. Men for et språk! Og strålende oversatt av Mons Andreas Finne Vedøy.

Jeg har også gjort et halvhjertet forsøk på å lese Klosterkrønike av Jose Saramago, men den fanget meg ikke spesielt, så jeg kommer vel kanskje ikke til å lese ham mer, tror jeg. Dessuten holder jeg på med Blikktrommen av Günter Grass. Kanskje blir jeg ferdig med den til neste år? Noen av vinnerne er dessuten poeter. Da holder det vel å lese et dikt?

- Helga Marie -

Eplehagen i oktober

2010-10-10T22:01:00.002+02:00

Kjæresten og jeg har fått eplene i hus. I hagen "vår" er det tre epletrær og nå er alle tømt. Transparent kan ikke lagres, så den er allerede fortært eller har endt i pai og som eplemos. Kassene med Åkerø og James Grieve står klare til å fylle munnen med deilig eplesmak og magen med eplegodt i ymse varianter. Nå er det bare gulnet løv igjen på trærne, og det tar nok ikke lang tid før det også er historie. Eplene varer forhåpentligvis litt lenger...

Det var lenge siden sist jeg hadde høstet epler, og plutselig fikk jeg fullt av nostalgiske og hyggelige flashbacks til eplehøst i barndommen. Grå oktoberdager med fruktkasser rundt omkring på plenen, søsken og jeg som tok lange, uautoriserte pauser fra arbeidet, eplehåv, pappas stemme som formaner: "behandle dem som egg!", iskalde fingre rundt iskalde epler og duften av frukt i kjelleren etter at kassene var kommet i hus.

Her er et glimt av gårsdagens innsats:

Ok, rosen hadde ikke så mye med eplene å gjøre, men jeg syns det er ganske kult at den blomstrer og har knopper fremdeles. Men nå kommer frosten, så da er det vel slutt for i år.

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

2010-10-01T18:33:00.001+02:00

Oktoberkveld

Det dirrer som en streng av mørk oktober
mot klangbunn av den avgrunns-djupe natt.
Og haustens prakt av gull og rød sinober
blir strødd så ødselt bort i svarte kratt.
Hør, vinden ånder gjennom visne kroner
som bruset i ei enkes sørgeslør.
Og bakom alt - i kuldens barske soner -
slår nordlysflammer over stjerneglør.

Det klager inne fra de øde moer
der lauvfall demper potemjuke steg,
når villdyr lister over månebroer
på villmarksnattas endelause veg. -

Nå seiler jorda under kjøldgrønn himmel
på evighetens djupe, stille sjø.
Se, som en moreld lyser vintergatens vrimmel
av stjerner som spår vinter, frost og snø.

Hans Børli

Høstferielengsel

2010-09-28T19:47:00.001+02:00

I et par dager nå har jeg gått rundt og påstått at jeg har lengtet mer etter høstferien før. Jeg gjentok det på personalrommet i lunsjen - jeg føler meg så godt i gang og en pause nå passer dårlig. Jeg kan ta det senere i oktober eller november.

Men nå sitter jeg godt plantet i godstolen med et kvart øye på værmeldinga og kjenner at det hadde vært godt å ha fri i morgen. Jammen hadde det vært deilig å kunne sove lenge da. Så det kan vel hende at jeg egentlig lengter mer etter høstferien enn jeg trodde.

Det var bare det!

- Helga Marie -

Gressenke-nostalgi

2010-09-24T00:58:00.001+02:00

Med Kjæresten på etterutdanningskurs i hovedstaden har jeg plutselig kveldene for meg selv i noen dager. Uvant. Svært uvant. Og samtidig er det såpass kort tid siden jeg tilbrakte de fleste kvelder på egenhånd at gamle mønstre gjentar seg. Ingen foreslår å legge seg tidlig. Klokken tikker. Det begynner å bli sent. Senga står alene der inne på soverommet.

For ute på stua sitter gressenka og surfer på nettet og lar seg besnære tilbake til 80-tallet. YouTube, dette fantastiske univers av nostalgi... Her kan man se hele Pretty Woman (som egentlig ikke er fra 80-åra og som jeg nå skjønner at jeg må skaffe meg på dvd så jeg kan se den uforstyrret i stort format når jeg måtte ønske). Et utdrag fra en av mine favorittscener her:

Anyways. Gressenker på noen-og-tretti som har en jobb som starter ganske tidlig på morgenen må på et tidspunkt avslutte nostalgien for å legge seg. Men først - en siste kikk på et høydepunkt fra Dirty Dancing.

- Helga Marie -

Vil ikke vite, vil ikke se...

2010-09-21T13:39:00.000+02:00

... for det er så trist og får meg til å skamme meg! Nå er ikke det å skamme seg særlig konstruktivt, så jeg tenker ikke å holde på med det så veldig lenge. Når jeg har skammet meg ferdig skal jeg forsøke å kanalisere kreftene mine i en mer matnyttig retning. Men når man er så uforskammet heldig å være født og oppvokst i verdens rikeste land, hvordan kan man la være å føle en form for skam når man blir minnet om alle de som lever i den verste fattigdom og nød? Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi de tilfeldigvis er født i deler av verden der mulighetene er så fullstendig annerledes enn her.

Hva var det så som satte i gang denne flommen av dårlig samvittighet akkurat i dag? Jo, jeg tok meg omsider tid til å lese nyhetsbrevet fra JOY som jeg fikk i innboksen min for to uker siden. Hva er så JOY? Jeg anbefaler et besøk på nettsidene deres - de gir et flott innblikk i arbeidet organisasjonen driver, men altså: For noen år siden var min søster med som frivillig på en sommerleir ved barnehjemmet Internat nr. 3 i Baku. Leiren ble drevet av Røde Kors/Røde Halvmåne og Normisjon i fellesskap, men av ulike grunner ble dette samarbeidet nedlagt og de frivillige, som hadde opplevd hvor viktig leiren var for barnehjemsbarna, startet på egenhånd for i første omgang å drive leiren videre. Slik ble JOY etablert, og siden har de utvidet aktiviteten og jobber nå målrettet med kursing av de ansatte og lokale frivillige for å bedre hverdagen for de barna som er så uheldige å havne på barnehjem.

Hver gang Søster kommer hjem fra Aserbajdsjan er hun full av inntrykk, og inspirert til innsats for disse barna som gjemmes og glemmes av storsamfunnet. Jeg lar meg imponere av henne og blir utrolig stolt, samtidig som jeg skjemmes over å være så lite engasjert selv. Så, Søster, om du leser dette, så gir jeg deg herved tillatelse til å minne meg om dette innlegget, for jeg vil gjerne bidra mer enn jeg har gjort til nå. Selvsagt med penger, men kanskje er det på tide å gi litt mer av tiden sin også? Det er slutt på å ikke ville vite og ikke ville se!

- Helga Marie -

P.S. Jeg har lånt illustrasjonen fra JOY's hjemmeside i bloggposten min og håper organisasjonen synes det er greit.

En evig juli-brud

2010-07-10T20:28:00.001+02:00

Lukten fra duftskjærsminen i hagen er et sterkt sommertegn for meg. Så sant det er mulig holder jeg meg hjemme når hun tar på seg brudestasen noen uker i juni-juli. I år er hun senere enn i fjor, men like vakker. Det er ingen som friserer henne fra år til år, så hun har fått velte seg utover og har etter hvert blitt ganske så omfangsrik til stor glede for oss som ser og lukter henne nå om dagen. Se bare her:

Synd jeg ikke kan sende med lukt også, men den kommer helt sikkert fra en annen duftskjærsmin nær deg. Gå og stikk nesa i en blomst!

- Helga Marie -

De er faktisk ikke interessert...

2010-07-07T20:02:00.001+02:00

Nordmenn elsker Sverige. Vi har alltid sett opp til "storebror" i øst, det er vårt nærmeste Amerika. Alt er litt større, vareutvalget litt bedre, de store bandene har alltid konsert på Nya Ullevi... Men vi elsker Sverige. Vi er (relativt) oppdatert på hva som skjer der borte og da er det jo lett å tro at dette går andre veien også. Det gjør det ikke. Og det vet vi selvsagt også, egentlig, men det er så lett å glemme det. Helt til man blir konfrontert med sin egen ubetydelighet og liker det dårlig.

For å ta nok en liten omvei, så kan jeg bekjenne at jeg ikke er spesielt nasjonalistisk av meg. Jeg trodde i alle fall ikke at jeg var det. Jeg er selvsagt glad i Norge og alt det der, men jeg har ingen problemer med å se at andre land er minst like bra på mange måter, og jeg kan for eksempel få litt hetta av 17. mai med norsk glad-nasjonalisme i fri flyt. Jeg kjenner ikke lenger den dype lykkefølelsen når norske idrettsutøvere gjør det bra i OL. Jeg blir heller flau over sjåvinistiske bemerkninger fra sportskommentatorene, særlig når det gjelder svenskene, og de samme til det kjedsommelige forutsigbare spørsmålene om Petter Northug.

Men nå lurer jeg på om jeg har ombestemt meg litt. For jeg har vært i Stockholm og blitt oversett. Ikke så å forstå at jeg ikke har hatt en fin tur. Jeg koste meg noe aldeles vanvittig. Været var himmelsk, Kjæresten og jeg forelska, Stockholm er en av de fineste byene jeg vet, og i det hele tatt var de tre dagene hos "storebror" svært hyggelige. Likevel, jeg fikk altså kjenne litt på den der følelsen når man elsker en som ikke merker at en er der.

Først var det dette med "Skandinavias hovedstad" som svenskene, eller Stockholmerne, har begynt å snike inn i turistbrosjyrene sine. Greit nok, Stockholmer er større og finere enn Oslo, og jeg ville blitt alvorlig syk av skam om noen kom på at Oslo skulle få et sånt tilnavn. Det hadde bare ikke gått. Jeg er glad i Oslo, men det får være grenser. Litt realitisk må man være på "egne" vegne. Men Stockholm er da vel for søren ikke hovedstad for hele Skandinavia. Og hva med København? Er ikke det en minst like ærverdig by, kanskje? Jeg snurpet munnen sammen og ladet fingrene til en gretten bloggpost.

Så var det denne utstillingen på Nationalmuseum, da. Denne sommeren vises utstillingen "Hemma - skandinaviska interiör i konsten" uten at en eneste norsk kunstner var representert. Snurt lette jeg etter Harriet Backer og Kitty Kielland og andre. Det var både danske og (tror jeg) finske kunstnere der, så begrepet "skandinavisk" var forsåvidt dekkende, men hvorfor i himmelens navn skulle ikke vi også få være med på moroa? Senere oppdaget jeg at utstillingen, med unntak av ett maleri, utelukkende besto av malerier i museets eie. Ok, da. Så har de ikke noe "norsk" maleri som passet i kategorien. Men skaden var likevel skjedd. Jeg følte meg ikke medregnet. Som representant for oljerike lillebror i vest var det uansett for sent.

På Vasamuseet kom "siste stikk". På et stort, flott kart som viste Sverige i Nord-Europa figurerte erkefienden under navnet Danmark. Det var overhodet ikke snakk om noe Danmark-Norge, og Norge, på det aktuelle kartet, var en samling grå fjelltopper. Og greit nok, det er ikke så langt fra sannheten heller, men at vi ikke engang kunne nevnes som fiende var nedtur. Men det er klart, det var på 1600-tallet de tok Härjedalen, Jämtland og Båhuslen, så slik sett bød vi selvsagt ikke på stor motstand.

Jeg fikk en liten revasj på Stockholm Central mandag morgen. Vi skulle låse inn bagasjen før vi tok en siste runde i byen og ble vitne til et sant kaos: Boksene kunne bare betales med femmere eller tiere og det var en eneste stakkars vekselmaskin til alle de sinte, overopphetede turistene (hvorav mange norske...) og den tok bare 20- og 50-lapper. Ojojoj - det haglet med forbannelser over et slikt tungrodd system og jeg sukket tilfreds inni meg: "På Oslo S er det jo evigheter siden de begynte med kortbetaling"! Alltid velorganiserte storebror har altså noen brister i systemet. Hah!

Men om noen lurer, så reiser jeg til Stockholm igjen så snart jeg får sjansen. Jeg elsker den byen og taktikkene fra Han er faktisk ikke interessert virker så dårlig på byer.

- Helga Marie -

En annen verden

2010-07-03T21:43:00.001+02:00

Mitt faderlige opphav har denne vinteren skrevet på "mors og fars historie". Han har nedtegnet det han husker av det de har fortalt om oppvekst og voksenliv, samt det han husker av eget samliv med dem. Kjæresten og jeg var på besøk hos mor og far i begynnelsen av denne uka, og da fikk jeg lese manuset hans. Nå venter han bare på å få noen bilder av en nevø før han skal sende det hele til trykking.

Jeg må si at jeg er utrolig glad for at han har gjort denne jobben. Han har brukt mye tid på det, og resultatet ser veldig bra ut. Interessert som jeg er i både historie og familiehistorie syns jeg også det er viktig at disse fortellingene om levd liv blir tatt vare på.

Noe av det som slår meg er den vanvittige kontrasten til den tiden vi lever i. Besteforeldrene mine ville vært 105 år gamle dette året, og det de opplevde av samfunnsendringer i sin levetid er mer enn det er mulig å fatte, tror jeg. De var begge vant til hardt arbeid og sparte seg ikke, noe som selvsagt gjorde at de fikk diverse helseplager i godt voksen alder, kanskje spesielt farfar som hadde vært tømmerhogger og som dessuten har lempet og flyttet et ukjent antall steiner for å dyrke opp den tomta han og farmor kjøpte på 1930-tallet. Som en del av skriveprosjektet har far scannet en del bilder, og jeg tillater meg å gjengi et par av dem her.

Noe som føyde seg fint inn i dette var at jeg onsdag slumpet til å høre slutten av reiseradioen der lederen av Norsk Caravan Club ble intervjuet. Et av temaene som kom opp der var at Norsk Caravan Club på 1960-tallet uttrykte bekymring over at fargefjernsynet var en trussel mot campingvognsalget. Et fargefjernsyn kostet på denne tiden 4 000,- kroner mens en campingvogn kostet 18 000,- kroner. Altså en stor utgift, og lite trolig at folk ville ta seg råd til begge deler. Og det slo meg med full styrke hvor trist det er at vi stort sett kan få både og nå for tiden. Er det ikke mye mer stas med noe man har måtte forsake litt for å få? Det fikk i alle fall meg til å tenke over hvor lite jeg trenger å tenke når jeg bruker penger. Og hvor galt det er hvis man ser dette i et litt større perspektiv enn at det er stas med nye ting... Jeg tror farmor og farfar ville vært enige i det.

- Helga Marie -

Skal det være en rød stol med havutsikt?

2010-06-30T14:16:00.001+02:00

Kunstneren Astri Eidseth Rygh har utstilling på tidligere nevnte Alnes fyr i sommer. Den mest interessante delen av utstillingen var plassert på gresset litt nedenfor fyret og besto av en samling røde stoler med ryggen mot land og utsikt mot horisonten. Responsen på kunsten var litt forskjellig blant oss, og spørsmålet om "hva er vitsen?" lå nok ytterst på tungespissen hos enkelte. Akkurat det spørsmålet er det kanskje ikke så vanskelig å svare på. Vitsen med kunst må vel være å få oss som ser den til å oppleve noe ved å se - bli glade, lei oss, sinte? Kanskje stille spørsmål? Apropos det - på P1 i dag hørte jeg om kjølebagen i Svolvær, en installasjon som har provosert til gjentatte hærverk ved at forbipasserende har revet den løs og kastet den på sjøen når de skjønner at den ikke er en vanlig kjølebag. Det er jo egentlig ganske kult at kunst kan gjøre folk så rasende.

Men hva har kunstneren ment med de røde stolene? Hva er det hun vil si? Det fikk jeg ikke med meg - mulig at det sto forklart noe om det på veggen der det også hang noen bilder. Tittelen på verket fikk jeg heller ikke tak i. Sånn sett er jeg en dårlig observatør. Men jeg har tenkt på stolene etterpå. Hvorfor står de akkurat der? De så ikke ut som hvilestoler. Alle hadde stokker som kunne minne om årer festet på hver side, men det var ingen åreblad der, altså ville det være umulig å ro. Kanskje betyr det at når man kommer til grensen mellom land og hav kan man sette seg ned og se. Man behøver kanskje ikke ro ut på havet hvis man ikke vil? Men hvis man vil blir det vanskelig uten ordentlige årer. Faktisk nesten umulig. Kanskje er det det som uttrykkes? Lengselen etter å komme til et punkt der fremme og maktesløshet over å ikke klare det?

Røde stoler eller kjølebag - det er godt med det som provoserer oss til å tenke litt. Det er nok av dager som sklir motstandsløst avgårde. Kjekt, da, å kunne sette seg ned på en rød stol og ta en liten pustepause.

- Helga Marie -

Et "jordbærsted"

2010-06-29T19:33:00.002+02:00

Jeg tilbrakte noen viktige barneår på Hareid på søre Sunnmøre. Til tross for mange år som østlending (deriblant familiebånd i Oppland) er det likevel noen røtter som fortsatt sitter godt plantet ute ved havet og jeg er alltid lykkelig over å være tilbake. Ingen luft er friskere enn sjølufta, få ting så spennende som "fjørasteinane". Helgens Sunnmørstur var i utgangspunktet vemodig - en gravferd i sunnmørsgreina av familien.

Samtidig var det utrolig flott å være på Sunnmørstur igjen. Dagen etter tantes begravelse var Kjæresten og jeg på besøk hos fetter og familien. Det var fint å møtes en gang til etter stunda vi hadde dagen før, og de tok oss med til et av sine viktigste "jordbærsteder" i nærmiljøet - Alnes fyr.

Jeg sier bare - dra dit! For et herlig sted! Ta en runde på fyret først. Se det lille museet. Kikk i butikken. Se kunstutstillingen i tårnet (Ørnulf Opdahl). Nyt utsikten. Spis kake og drikk kaffe i kafeen (druknet flue i kaffen kan forekomme...). Nyt livet! Og ta så en tur ned i fjøra. Se på alle de underlige og flotte dyr og planter som overlever i en pytt mellom steinene imellom kastene. Hopp og sprett på steinene, men pass deg for de svarte, våte og sleipe. Før du kommer så langt kan du kikke på bildene mine fra lørdagens ekspedisjon:

- Helga Marie -

Bridezilla-minner

2010-06-18T22:48:00.002+02:00

Det er blitt sommerferie igjen. Herlige, deilige, lange lærerferie! Ikke at det er så sommerlig ute. Det blåser kraftig og jeg har nettopp berget de stakkars betlehemsstjernene som hang ved inngangsdøra og pelargonien "Dronning Ingrid" som var i ferd med å knekkes fullstendig i kastene. Det er altså typisk vær for inneliv. Kjæresten og jeg har sett "The Proposition" - en skikkelig god westernfilm og deretter har han kost seg med VM-kamp mellom England og Algerie mens jeg har dillet på internett. Og så tar den ene tanken den andre og jeg kom ad ymse omveier til den tidligere omtalte bryllupsdagen i fjor sommer. På denne tiden for et år siden var det to uker igjen, og det var bare å brette opp ermene og ordne alt det som man ikke får ordnet før rett før.

Selv syntes jeg at jeg kontrollerte Bridezilla-tendensene ganske bra, men det var jo noen tilløp, det skal jeg innrømme. Kjæresten og jeg hadde for eksempel en kopieringssekvens der jeg (noe urutinert til lærer å være) klarte å legge sangarkene slik at heftet ble oppned og bakfram. Da Kjæresten, løsningsorientert og optimistisk, foreslo at vi kunne bruke heftene slik de var ble det bare glefset tilbake - Bridezilla hadde en plan, og den måtte for enhver pris følges. Det mener jeg forresten fortsatt. Jeg syns det var verdt å ta den ekstra runden for at sangheftene skulle bli akkurat slik de skulle være.

Den verste krisen kom imidlertid på vei til kirka på selve bryllupsdagen. Mitt faderlige opphav, som i egenskap av å være prest skulle vie oss, ringte for å melde fra om at han hadde foretatt en endring i salmeutvalget vårt. En ting hadde jeg nemlig glemt å sjekke på generalprøven: Hadde kirken Salmer 1997? Og nei, viste det seg. Det hadde de ikke. Så i siste liten ble "Så grønn en drakt, så rik en duft" på nummer 136 i Salmer 1997 byttet ut med "Den blomstertid nå kommer" i den vanlige salmeboka. Dette tok den ferdigpyntede Bridezilla ille opp.

Først forlangte hun delegasjoner sendt ut til de nærliggende menighetene for å rane til seg den manglende boken, eller i det minste kopier av sangen. Dernest "slengte" hun på røret (en klar mangel ved mobiltelefoner at man ikke får til det herlige smellet av røret når man legger på) og satte seg til å furte. Brudgommen ved siden av så usikker og ulykkelig ut. Brudgommens forlover stirret taust på veien og konsentrerte seg om kjøringen, mens Bridezillas forlover forsiktig antydet at dette ikke måtte få ødelegge dagen. Heldigvis nådde den snille omtanken i stemmen hennes inn til furtebruden i baksetet. Vel fremme ved kirken ble fredshilsner sendt inn til prestefar før brudeparet tok oppstilling i våpenhuset. Da organisten stemte i "Den blomstertid nå kommer" som siste salme sang bruden lykkelig av full hals og hadde glemt hele saken.

Men ukeslutt-diktet denne uka må være sangen vi aldri fikk sunget. For den er så vakker. Og her synges den på originalspråket av Göteborgs Gosskör:

God sommerferie!

- Helga Marie -

Rabarbraens venner

2010-06-17T21:30:00.001+02:00

For noen dager siden kom nyeste utgave av "Fjell og vidde" i posten, alltid et høydepunkt her i heimen. Kjæresten og jeg leser ivrig og drømmer om turer i Guds frie. Nå er det straks sommerferie for lærerstanden, og det blir litt enklere å oppfylle drømmer om friluftliv. Det var imidlertid Inge Eidsvågs forsvarstale for rabarbraen som fanget oppmerksomheten min mest. Først og fremst fordi jeg, i likhet med Inge Eidsvåg, bekjenner meg til rabarbraens venner. Som han knytter jeg sterke og gode sommerminner til smaken av rabarbra, det være seg syltetøy, suppe eller pai. Jeg er imidlertid ikke så bekymret over rabarbraens fravær fra butikkhyllene. Jeg har nemlig rett som det er kjøpt rabarbramarmelade fra Bonne Maman. Den står i butikkhylla på CC-mat. Og Nora har Noras hjemmelagede med jordbær og rabarbra. I sesongen har jeg også observert rabarbrastilker til salgs her og der på markeder og i enkelte butikker. Men disse er alltid tørre og ser lite fristende ut.

Det er noe eget med rabarbra fra hagen. I hagen "vår" har vi en gammel jordbærrabarbra. Den er kjempestor og blir til mye deilig, og trenger jeg nye ideer til oppskrifter er internett tingen. Bare på mat.no fikk jeg 59 treff på "rabarbra". Så jeg tror ikke, Inge, at det er noen fare med rabarbraen. Den klarer seg. Akkurat som du sa - den står der etter at jordbæra og bærbuskene er forsvunnet. Men derfor kan man jo gjerne være en rabarbravenn.

Siste oppskrift jeg prøvde var rabarbradrikk. Dette har resultert i flere flasker med deilig, delikat rosa saft. Jeg skal snart lage en ny runde, og da skal jeg justere oppskriften etter egen smak og bruke mer rabarbra og mindre sitron. Ellers smakte den fortreffelig! Og se denne lekre fargen:

Kjæresten og jeg har kost oss med en flaske til hver middag så langt denne uka. Jeg har en klar følelse av at det snart er på tide å lage mer. Og ettersom det snart er sommerferie har jeg jo god tid til sånt. Jeg er klar til å realisere en og annen husmorambisjon. Og Inge, det er bare å stikke innom. Du skal få smake rabarbradrikke!

- Helga Marie -

Hverdagslykke

2010-06-12T14:42:00.001+02:00

Snart har Kjæresten og jeg vært gift i et helt år. Det skal feires med kjærestetur til Stockholm og det blir stor stas. Rett som det er mimrer vi om den store dagen vår i fjor sommer, og jeg har sagt ved et par anledninger at vi godt kan gifte oss en gang til fordi det var så gøy.

Men det er hverdagene det tross alt er flest av, og de er for det aller meste gode. Det er enda finere enn jeg hadde forestilt meg på forhånd å være to til å dele på opplevelser av alle slag.

Da vi planla bryllupet var en idé at vi skulle pynte middagsbordet med massevis av kjærlighetsdikt som betydde noe for oss, og vi forsøkte også å få gjestene våre til å komme med ideer. Responsen var ikke like stor hos alle (men takk til dem som bidro, selv om vi ikke brukte denne pynteideen likevel), men fra en kjær venninne fikk jeg et dikt av Karin Boye. Nå har det seg sånn at jeg er veldig glad i Karin Boye, men dette var ukjent for meg, og jeg skjønte at jeg nok må ta meg på tak og lese flere enn de gode gamle som jeg allerede er begeistret for.

Men her er i alle fall "Idyll":

Din röst och dina steg faller mjuka som dagg på min arbetsdag.
Där jag sitter är det vår i luften omkring mig av din levande värme.
Du blommar i min tanke, du blommar i mitt blod, och jag undrar bara,
att inte mina lyckliga händer slår ut i tunga rosor.

Nu sluter sig vardagens rymd kring oss två, lik en len lätt dimma.
Är du rädd at bli fånge, är du rädd att drunkna i det gråa?
Var inte rädd: i vardagens innersta,
i allt livs hjärta,
brinner med stilla nynnande lågor en djup, hemlig helg.

Hverdagene, de skal vi være glade for. Og uten dem hadde festdagene mistet mye av glansen.

God, regnfull junilørdag!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

2010-05-14T20:58:00.001+02:00

Kvitveis

Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

Hans Børli

Bøker på reise

2010-05-13T18:27:00.002+02:00

For flere år siden gav en venn meg boken Salamanderkrigen av Karel Capek. Han hadde funnet den i Oslo et sted, muligens på Blindern der vi begge var studenter på den tiden, hadde lest den og gav den videre til meg. Boken var registrert hos BookCrossing og hadde et eget ID-nummer skrevet for hånd på tittelsiden sammen med en liten hilsen. Jeg likte ideen med å dele bøker på denne måten, noe som ikke hindret meg i å ruge på Salamanderkrigen i flere år før jeg sendte den videre. Den ble satt fri på venterommet hos tannlegen min, og jeg er spent på om den finner veien ut derfra. Ser jeg den der neste gang jeg er der bør jeg kanskje finne et annet sted.

Samtidig ble jeg inspirert til å scanne bokhylla etter kandidater til et spennende, eierløst liv borte fra bokhyllas trygge, kjedelige vegger og endte med å sende Jeg drømte om fred av Dang Thuy Tram med bussen. Ingen har lagt igjen noen melding om at de har funnet den, men jeg håper at den i alle fall har unngått søppelbøtta. Det har den ikke fortjent.

Ellers er det ikke lett å sende bøker jeg er genuint glad i ut i det store intet, derfor blir det enten de jeg ikke har likt så godt, eller bøker jeg ikke tror jeg kommer til å lese igjen. Og nå har jeg to nye klare til å sendes avgårde: Dorés bibel av Torgny Lindgren som jeg faktisk likte svært godt, og Rabbit, Run av John Updike som jeg aldri kom meg gjennom.

I vår verden av ekstremt forbruk er det en fantastisk tanke at man kan skape et kjempestort, verdensvidt bibliotek på denne måten. Jeg ble minnet om dette forrige helg da jeg hadde besøk av gode, leseglade venninner og vi endte opp med å lete oss gjennom bokavdelingen på Hammartun skolekorps' loppemarked. Så vanvittig mange bøker folk kjøper, eier og ikke leser... Og jeg hører definitivt med i denne kategorien. Og klarte selvsagt å dra med meg hjem tre bøker (egentlig godt gjort at det ikke ble mange flere!) som nå bidrar til å fylle bokhylla. Så da kan det jo lette litt på samvittigheten, eller jeg vet ikke helt hva, at det går an å la noen av bøkene vandre videre til et hemmelig liv på reise.

God bok!

- Helga Marie -

P.S. Bildene av bøkene har jeg finnet hos Gyldendal og Esquire. Takk for lånet! Og takk til bokmerker.org som minnet meg om BookCrossing akkurat i dag.

Forsvunnet

2010-05-02T15:38:00.000+02:00

Ved siden av rettearbeid har jeg fått tid til å lese litt denne helgen, og nå nærmer jeg meg slutten av Daniel Mendelsohns erindringsbok The Lost. A Search for Six of Six Million, som jeg nevnte i en bloggpost tidligere. Nå er jeg snart kommet til endes med begge deler, og det er vel ingen tvil om at det er boka som har gjort sterkest inntrykk!

Den er på ingen måte en lett bok å lese, og likevel er den nærmest umulig å legge fra seg når jeg først har kommet i gang. Jakten på Shmiel, Ester, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia, intervjuene med gjenlevende fra den vesle byen Bolechow og alle historiene som snirkler seg inn i jakten har minnet meg om hvor usigelig sørgelig det er at det jødiske Europa er så godt som utradert. Daniel Mendelsohn har, i likhet med millioner av andre jøder, følt dette tapet i form av familiemedlemmer som er borte for alltid. Og med dem rekken av slektninger som aldri vil bli født. Men tapet er ikke bare en families eller mange. Det er vårt tap, vi som er mennesker i Europa og i verden. Vi har mistet en kulturrikdom som kunne vært en del av dagliglivet rundt oss.

Astrid Nordang skrev en særdeles tankevekkende kronikk i Aftenposten i slutten av mars om akkurat dette. Jeg kjøpte avisen på Gardermoen som lesestoff på vei til New York lørdag 28. mars. I "Under en gul stjerne" etterlyser hun oppmerksomhet rundt alt vi kan takke våre jødiske med-europeere og nå for tiden amerikanere for i form av kunst og forskning. Det må ikke bli slik at den eneste historien vi husker om jødene er hva som skjedde under krigen. Samtidig som det er viktig å huske det også, selvsagt.

Daniel Mendelsohns penn gir liv til de seks familiemedlemmene. De trår gradvis frem: vanlige mennesker i en uvanlig tid, og de har fått, i allefall fragmenter av historien sin fortalt.

Kanskje nettopp fordi jeg hadde lest Nordangs kronikk ble det ekstra sterkt å observere alle de jødiske familiene som feiret påske den uken vi var der. Jeg kan knapt huske å ha sett ortodokse jøder i Norge, men i Central Park krydde det av hasidiske familier: Menn og gutter med krøllete lokker ved ørene og kipa, kvinnene i mørke, litt vide klær. Jeg ble fascinert - de var en helt naturlig del av bybildet, og hvorfor skulle de ikke være det? Slik er det bare i noen få, europeiske storbyer nå. I Antwerpen, for eksempel. Med meg i kofferten hjem fra NYC hadde jeg Mendelsohns bok, og denne påminnelsen ble enda sterkere.

Lærer vi til syvende og sist av historien? Jeg vet ikke. Det kan virke som om det er vanskelig. Likevel skal vi ikke la være å prøve, og når vi har sjansen skal vi utfordre fordommene våre slik at vi ser enkeltmenneskene bak fremmede religioner, vaner og klesdrakter.

- Helga Marie -

Gratulerer med dagen, farfar!

2010-05-01T19:00:00.000+02:00

Farfar døde da jeg var to år gammel, og av den grunn har jeg ingen egne minner om ham. Det var heller ikke mange gangene vi møttes i løpet av de par årene vi eksisterte sammen her på jorden. Foreldrene mine og jeg bodde på en annen kant av landet, og de få bildene som finnes av ham og meg er fra vinteren 1976 og sommeren 1977. Han døde den høsten. De andre besteforeldrene mine levde til jeg var i slutten av tenårene, og selv om jeg fortsatt var litt for ung til å interessere meg for dem som annet enn besteforeldre husker jeg dem i alle fall godt.

I dag er det 1. mai, og jeg innrømmer gjerne at den dagen først og fremst er en ekstra fridag for meg (hvis den faller på en vanlig hverdag, vel å merke). I år skulle statsministeren hit til byen for å holde tale, men jeg holdt meg hjemme sammen med rettebunken min. Ikke helt i farfars ånd, skal jeg tro familiefortellingene.

Som ung mann engasjerte farfar seg i fagbevegelsen og var med på å starte lokallag av Arbeiderpartiet i bygda der han bodde. Jeg vet ikke sikkert hvilket år det var, men gjetter på 20-tallet, eller tidlig på 30-tallet. Så kom krigen. Farfar var familieforsørger uten arbeid. Det eneste arbeidet som var å få var for tyskerne. Farfar tok jobb for okkupasjonsmakten, og det ble slutten på den politiske karrieren. Ikke at han skiftet ståsted politisk, men i etterkrigstiden var det ikke bruk for medløpere, så farfar ble spilt ut på sidelinjen.

Dette er gammel familiehistorie, og farfar har vært død i over tretti år. Det er umulig å få vite sikkert hvordan han taklet å bli fryst ut av det miljøet som hadde vært så viktig for ham. Men det er vel rimelig å anta at han opplevde det vanskelig, og han tok seg stort sett arbeid som tømmerhogger for arbeidsgivere langt unna hjembygda.

Arbeiderpartimann var han uansett på sin hals resten av livet, og jeg antar at arbeidernes internasjonale kampdag var viktig for ham, så da jeg, til tross for labert politisk engasjement, sto opp for å heise flagget klokka 8 i dag tidlig var det like mye for å hedre farfar (og forsåvidt farmor) som for å hedre arbeiderne. De hadde vel helst sett at jeg var mer politisk engasjert istedet for bare å vise symbolsk støtte gjennom flagget, men samtidig tror jeg de ville satt pris på gesten.

- Helga Marie -

Takk, Ludvigsen!

2010-04-22T08:20:00.002+02:00

Gustav Lorentzen fra "Knutsen og Ludvigsen" døde i går kveld. Som en takk for mange, mange gode opplevelser:

- Helga Marie -

Apropos askefast...

2010-04-19T19:22:00.000+02:00

Fra Cora Sandel til alle askefaste:

Motivet er å finne i fortauet mellom Kirkegata og Jernbanegata på Lillehammer.

- Helga Marie -

Solgult i regnet

2010-04-18T20:24:00.001+02:00

Jeg skal ikke påstå at jeg er noen foregangskvinne når det gjelder mote og stil. Stort sett vil jeg nok karakterisere meg som ganske vanlig. Det tok derfor sin tid før jeg oppdaget at det var noe som het Ilse Jacobsen-støvler, og da min venninne i New York snakket om at hun hadde lyst på Hunter-støvler hadde jeg egentlig ikke lagt merke til at det eksisterte noe sånt.

Det regnet i New York. Kjæresten, min venninne og jeg søkte tilflukt inne på Metropolitan Museum of Art i regnværet sammen med noen hundre andre. I joggeskoene var føttene våte og kalde, og da vi forlot museet var vi to damene mer enn klare for å kjøpe støvler. Etter lunsj gikk Kjæresten gjennom Central Park til Upper West Side for å finne sykkelbutikk, og vi labbet nedover Lexington Avenue. Og der sto de i butikkvinduet hos San Francisco Clothing. Hunter-støvlene våre! Butikken hadde ringeklokke på døra - snakk om siling av kunder. Jeg vet sannelig ikke om jeg hadde turt å ringe på om jeg hadde vært alene. Men følget av en god venninne og vissheten om at vi var på seriøs støvlejakt gjorde oss modige. Og nå eier vi altså hvert vårt par Hunters. Jeg kjøpte gule. Det er fint med noe som lyser opp når verden er grå og overskyet.

Heldigvis ble det ikke bruk for støvlene så mye lenger derover akkurat i den omgangen. De ble kjøpt tirsdag, onsdag regnet det ikke, men jeg brukte dem likevel for sikkerhets skyld (og fordi de var nye!) og fra torsdag var det rene sommerstemningen. Men i dag, for eksempel, snødde det store kjerringer og da var det ganske salig med et par gule støvler på beina!

- Helga Marie -

P.S. Etter at jeg hadde fått kjøpt meg tørre sokker fikk jeg på meg de kule nye støvlene og labbet videre nedover Lex. Og på et gatehjørne ble jeg spurt om hvor jeg hadde kjøpt dem! Hun som spurte var en, etter utseendet å dømme, søreuropeisk rype, så jeg var temmelig fornøyd. Jeg - et moteforbilde! ;-)

Farvel Facebook

2010-04-17T18:10:00.002+02:00

Jeg har slettet Facebook-kontoen min. Den var i ivrig bruk i drøye tre år, og jeg hadde mye glede av den, men jammen gikk det med mye tid der også... I perioder har det vært nærmest uimotståelig å dille rundt der istedet for å jobbe eller skrive oppgave. Og jeg må jo si at Facebook har vært en mulighet til å holde kontakt med venner fra ulike epoker. Mange av dem blir det mye vanskeligere å ha oversikt over nå, og jeg kommer garantert til å glemme enda flere fødselsdager.

Bruken av fjesboka har imidlertid avtatt og blitt gradvis mindre og mindre. I dag hadde tankeprosessen tydeligvis kommet så langt at da jeg hørte "Kurer" på P2 i tolvtiden ble jeg overbevist om at sletting av Facebook-profilen er et ledd i å ta tiden tilbake. Kanskje. Jeg sitter jo her og blogger.

Problematikken de tok opp i "Kurer" handlet ikke bare om Facebook, men om nettbruk generelt. Blant annet nevnte de hvordan mange opplever at tålmodigheten til å lese bøker, for eksempel, har blitt langt dårligere etter at internett ble allemannseie. De siste ukene har jeg hatt et gjensyn med nettopp den lesegleden som har preget store deler av livet mitt, og som jeg har savnet de siste årene. Ingenting slår følelsen av å dykke inn i et bokunivers og glemme verden rundt, og jeg vil gjerne holde på den gleden. Det handler naturligvis også om å finne de rette bøkene og ikke kaste bort tiden på det jeg ikke liker. Og det er helt sikkert mange grunner til at det har blitt mindre lesing med årene. Jobb, for eksempel, tar ganske mye tid. Men det står ikke til å nekte at den samlede internettbruken helt sikkert har forhindret noen tusen boksider fra å bli lest av undertegnede. Så får vi som sagt se, da, om jeg er på rett spor, eller om det bare blir et slag i løse luften.

Uansett - jeg fortsetter lesingen av Lost, og ute blir det stadig mer vår. Hurra!

- Helga Marie -

Go' bok

2010-04-15T21:22:00.002+02:00

Etter internetts inntog i våre liv er det ikke like moro å shoppe i utlandet lenger. Man kan stort sett handle det meste gjennom en eller annen nettbutikk. Dessuten dukker stadig nye merker opp i vanlige butikker her hjemme. Ta Pylones, for eksempel. I 2005, på en tur til London med Søster, kjøpte jeg et utrolig kult, og ikke minst unikt, brillehus. Det ropte på meg fra en liten butikk i Portobello Road på Notting Hill, og jeg var helt sikker på at dette fikk jeg ikke tak i hjemme. Så gikk det kanskje to år, og så dukket varene opp hos Ting i Oslo. Det er med andre ord ikke slik at det man har handlet i utlandet nødvendigvis er vanskelig å få tak i hjemme. Bøker, som det dessuten er tungt å dra på, er det i alle fall ingen grunn til å handle på reise skulle man tro.

Det er imidlertid slik at man oppdager andre bøker når man tar seg en tur i bokhandelen der bøkene er lagt frem og presentert enn man gjør i nettbutikken. Den dagen jeg dro til Hampstead Heath var jeg innom en bokhandel, Daunt Books, i Hampstead. Den var liten, oversiktlig og hyggelig, og vips hadde jeg oppdaget et par bøker jeg antakelig hadde oversett et annet sted. En av disse har jeg lest ut nå og anbefales på det varmeste: The Time Traveller's Guide To Medieval England av Ian Mortimer. Den er ingen roman, men den kunne nesten vært det.

Jeg tror det var tittelen som trigget interessen min. Som over gjenomsnittet historieinteressert har jeg alltid fundert på hvordan det var å leve til ulike tider for lenge, lenge siden, og jeg synes at Mortimer gir meg en ganske god pekepinn på hvordan det kan ha vært i England (som jeg også er over gjenomsnittet interessert i) på 1300-tallet. Han tar for seg reisemåter, mat, bolig, klessikker, sosial lagdeling, lov og rett, byer, landsbygda, hygiene, medisin og på en troverdig og levende måte klarer han å skape et bilde av en forlengst tapt tid. Som innehaver av doktorgrad i historie har han også relativt stor troverdighet i mine øyne, derfor aksepterer jeg glatt hans forsøk på å gjenskape England i Svartedaudens dramatiske (og traumatiske) århundre. Når vi er inne på temaet helse vil jeg gjerne få komme med et par sitater fra boka:

The aligments of the planets and stars have significance for the health of individuals as well as communities. Letting blood at some stages of the lunar cycle can be beneficial; at other times it is deemed harmful. Specialists use astrology to determine when a particular patient might recover, based on the positions of the planets at the time he fell ill. (s. 191)

og dette:

There is no shadow of a doubt that every one of these people you see in 1348 - whether they will die or survive - deserves your compassion. When you see women dragging their parents' and children's corpses into ditches, weeping and screaming - when you listen to a man who has buried all five of his sons with his own hands, and, in his distress, he tells you that there was no divine service when he did so, and that the death bell did not sound - you know that these people have entered a chasm of grief beyond description. (s. 203)

Jeg anbefaler boka på det varmeste. Jeg ble så hekta som jeg ikke har vært på lenge, og leste så snart jeg hadde et ledig øyeblikk i påskeferien. Da jeg var ferdig hadde jeg neste bokprosjekt klart: Lost. A Search for Six of Six Million av Daniel Mendelsohn.

I motsetning til førstnevnte bok hadde jeg hørt om denne før og kjøpte den fordi jeg var helt sikker på at dette var en bok jeg ville like, og det stemmer. Mendelsohns jakt på slektninger som omkom i Holocaust er både rørende, spennende, trist, tankevekkende... Men dette kommer jeg tilbake til senere. Jeg har bare kommet halvveis enda, og ettersom ferien er over er det mindre tid til å lese. Sukk.

Men altså, anbefalt go' bok: The Time Traveller's Guide to Medieval England av Ian Mortimer.

- Helga Marie -

Det ER grønnere på den andre siden

2010-04-14T21:19:00.003+02:00

Det våres ute. Søndag nevnte jeg for Kjæresten og svigerfar at det bare er snakk om en måneds tid til vi kan spise rabarbrapai fra helt ferske stilker igjen, men da lå snøen fortsatt i et tynt teppe over rabarbraen. Nå er området bart, og jeg kan begynne å følge med på utviklingen. Når titter de første, skrukkete bladene frem i lyset?

Men fortsatt er verden utenfor ganske grå selv når sola skinner på den, og jeg tenker med en viss lengsel på London og New York der våren helt klart hadde kommet mye lenger og sommeren snart titter rundt hjørnet. Så ordtaket om at gresset er grønnere på den andre siden kan faktisk stemme ganske godt - det ER grønnere i både London og New York om dagen. Så dette blir innledningen til nok et lite reisebrev. Også denne gangen er fokuset en kafé i London, men likevel med en liten tvist.

Jeg fikk jo den vesle dukken "Little Traveller" til jul og lovet at hun skulle få være med på reise. Og det fikk hun. På Gardermoen ble hun døpt Amanda av en elev. Jeg syntes det passet perfekt - hun er en liten Amanda. Men Amanda fikk ikke se så veldig mye av verken London eller New York. Hun lå for det meste i veska, og jeg husket bare å ta henne frem et par ganger for å ta bilde. Likevel tror jeg hun var relativt fornøyd med valgene jeg gjorde. Hun fikk være med til Hampstead Heath og til The Orangery.

Hampstead Heath er et deilig sted i storbyen. Det er fantastisk at man kan finne et så "vilt" område i en så enorm by. Jeg har vært der mange ganger, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri kommet meg til utsiktspunktet Parliament Hill. Været var dessverre ikke det beste, men utsikten var likevel storslagen. Jeg kom på Amanda i vesken, og hun fikk titte frem litt hun også. Litt vanskelig å få frem utsikten på bildet, men det er i alle fall et bevis på at hun var der:

Det var imidlertid på The Orangery jeg fikk tatt det beste bildet av henne rett før jeg fikk min Afternoon Tea.

The Orangery er en restaurant i tilknytning til Kensington Palace, og navnet kommer av at dette var stedet der dronning Annes appelsintrær overvintret en gang på 1700-tallet. Jeg hadde aldri hørt om stedet før nå og er lykkelig over nyoppdagelsen. Fra York kjenner jeg godt Betty's Tea Room som jeg fremdeles er svært glad i, men det var fint å oppdage at det finnes et sted for elegant te så lett tilgjengelig i London også. De store hotellene som Savoy og Ritz har Afternoon Tea, men der må man bestille bord. På The Orangery kunne man møte opp, og eventuelt vente på et ledig bord. Og det var det verdt! Egentlig kan jeg bare la bildene tale for seg selv - jeg fikk servert "Signature Orange Tea":

SIGNATURE ORANGE TEA
£14.85 per person

An assortment of finger sandwiches,
signature orange scented scone with Cornish
clotted cream & strawberry jam. Finished
with a delectable éclair and orange and
passion fruit tart.
Served with a choice of teas or coffee.
Recommended tea - Rooibos breakfast
(Orange tea)

Istedet for Rooibos valgte jeg imidlertid Tregothnan og den var så deilig at jeg bestilte en kanne til. Servitrisen kikket litt rart på meg, men hvem bryr seg vel om det?

Hva kan jeg si, annet enn at jeg nok må sjekke ut Tea Time neste gang jeg er i Oslo. Jeg kan jo dessuten bake scones... Det er jo enda enklere! Og snart er det helg...

- Helga Marie -

Kafélivet i storbyen

2010-04-10T11:43:00.000+02:00

Noe av det deiligste jeg vet når jeg er i en storby er å kunne sette meg på kafé, hvile beina, drikke en god kopp kaffe (og gjerne spise en kake til) mens jeg betrakter folkelivet. Den anonymiteten som storbyen gir, der jeg uforstyrret kan glane på folk fordi jeg likevel aldri kommer til å se dem igjen, er noe jeg av og til savner i småbytilværelsen. Da er en liten gatekafé i London perfekt.

Det året jeg bodde der, og i flere år etter, da jeg hadde venninner jeg besøkte der (venninner som nå har flyttet) bodde jeg alltid i kjente strøk, som regel i nærheten av sjømannskirka i Rotherhithe. Men de to siste gangene jeg har vært i byen har jeg vært der med skoleklasser og fått sjansen til å bli kjent med andre bydeler. Denne gangen bodde vi i Bloomsbury, et strøk jeg mest av alt forbinder med forlag, Virginia Woolf og The British Museum. Først trodde jeg at ungdomsherberget vi skulle bo på lå nærmere Kings Cross, og det var jeg nokså skeptisk til, ettersom strøkene rundt jernbanestasjoner ofte er nokså tvilsomme, men det viste seg altså at Generator Hostel London lå rett ved Tavistock Square, og altså i en helt alminnelig gate i et helt alminnelig strøk. (I parentes bemerket må jeg si at prisen var det positive ved ungdomsherberget, og at jeg forøvrig føler meg for gammel til å stå i dusjkø i nærmere tre kvarter for så å dusje i iskaldt vann. Jeg foretrekker tvilsomme småhoteller med eget bad.)

I nærmeste kryssende gate lå dessuten Costa, en liten avdeling av en større kafékjede, som absolutt kan konkurrere med Starbucks når det gjelder kvaliteten på kaffen! Et perfekt sted å starte dagen, ettersom frokosten på nevnte ungdomsherberge heller ikke var mye å skryte av. Costa i Marchmont Street er herved anbefalt! Det er heller ikke mer enn drøye fem minutter å gå til Russel Square om du heller vi sitte der og nyte en stille morgentime! Da er heller ikke The British Museum langt unna, og de åpner kl. 10:00, så da har du god tid til å drikke opp kaffen før du labber videre.

Følg med for neste kafétips fra Londons gater og parker!

- Helga Marie -

En London-perle

2010-04-09T16:07:00.002+02:00

I det siste har jeg levd et særdeles kosmopolittisk liv: Søndag 21. mars reiste jeg på tur til London med en av engelskklassene mine. Vi kom hjem natt til fredag 26. mars, og søndag 28. mars reiste Kjæresten og jeg på påskeferie til The Big Apple. Det er flust med inntrykk fra begge turer, og de kommer nok ikke kronologisk inn på bloggen, men jeg starter uansett med London, nemlig med H's Café. Denne herlige, lokale perlen i Rotherhithe er selvsagt ingen hemmelighet, så det var ikke så overraskende at jeg fant et bilde av den på Flickr, men den er ikke umiddelbart kjent for turister i byen, så nå vil jeg slå et (bitte)lite slag for at flere skal få med seg at den er verdt et besøk og en lunsj.

Mitt kjennskap til kafeen kommer av at den ligger nærmest vegg-i-vegg med den norske sjømannskirken der jeg jobbet et år i 1999/2000, og der var det allment kjent at bedre egg-and-bacon-sandwicher enn hos H's skal man lete lenge etter. Men det er ikke bare maten som er god. Det er hele konseptet. Bittelite lokale, brune respateksbord, fullt innsyn til det minimale kjøkkenet bak disken, skikkelige krus med sterk te og sukker i en isboks på disken, menyen håndskrevet på en diger tavle ved inngangen og ikke minst: Særdeles trivelig betjening.

Ofte har jeg bare vært innom for å kjøpe med meg sandwicher hjem, men av og til, som nå, har jeg satt med ned og nytt atmosfæren. Og det er åpenbart en populær "hang out" for lokalbefolkningen. Denne regnfylte torsdagen i slutten av mars var det etter hvert sprengfullt. Kollegaen min og jeg koste oss med sandwicher og te og gledet oss til å utforske den mystiske retten "Spotted Dick" - en skikkelig klassiker uti engelsk matlaging. Det var dessverre tomt for desserten med det snodige navnet, men vi fikk brødpudding med deilig, varm vaniljesaus, så vi var godt fornøyde.

Vil du ta deg en tur? I såfall er buss nr. 188 et godt alternativ. Du kan for eksempel stige på ved Aldwych, eller på sørsiden av Waterloo Bridge og gå av ved den norske kirken - du ser den i god tid i enden av en rundkjøring ikke så lenge etter Tower Bridge. God tur!

- Helga Marie -

Sus og brus

2010-03-14T16:27:00.002+01:00

Undertegnede har vært på hyttetur med gode venninner fra folkehøgskoleåret på Sagavoll. Nå til våren er det 15 år siden vi gikk ut derfra, og vi er ganske stolte over at vi holder kontakten såpass tett. Det har variert litt i perioder, men de siste årene har vi hatt et par treff i året. Alle kan selvsagt ikke hver gang, men når vi har jevnlige avtaler får alle vært med innimellom.

Denne helgen var vi i hytteparadiset Sjusjøen. Godt med familiehytter som også kan lånes bort til jentetur i ny og ne! Til skravling, skravling, skravling, til deilige middager, vin, brus, kaffe, dessert, strikking, brodering, lesing og atter skravling. Og skiturer, selvsagt. Og spaserturer for de som ikke går på ski. Alle muligheter er åpne. Det er så herlig med gode, gamle venner. De du slipper å forklare så mye for. De vet det som er verdt å vite fra tidligere, også kan vi oppdatere hverandre litt på det siste nye og fortsette der vi slapp sist. Befriende og godt for sjela! Noe som også er fint er at alle nye venner blir gamle venner etter hvert. Det er bare å ta tiden til hjelp.

Ellers må jeg skryte av at jeg tok skiene fatt hjem igjen i dag. Venninnene skulle til Oslo (og enda lenger) og kjørte full bil, så jeg som er lokal var godt fornøyd med å få en skitur som i all hovedsak besto av nedoverbakker. Litt uvant var det riktignok å gå med tung sekk på ryggen, men du verden så sprek jeg følte meg! Dessuten regner jeg med at de som så meg i løypa tenkte at "hun der har sikkert gått på ski fra hytte til hytte" og det kan jeg leve med at folk tror. Jeg hadde jo ellers i sannhet gått forbi mange hytter på turen.

Nå er det deilig å sitte med beina høyt, mens jeg gumler eple og tørker ordentlig etter et karbad. Ikke så ille å være hjemme igjen heller. I morgen er det mandag, og det er også helt greit. (På bildet er jeg forresten nesten hjemme - når det ikke er strødd på veien kan jeg gå helt hjem på ski. Men nå begynner snøen å smelte, så i dag gikk det uansett ikke.)

- Helga Marie -

Underholdning i og utenfor klasserommet

2010-03-10T21:55:00.000+01:00

I dag var det ikke lett å engasjere seg i de to siste timene for hverken elevene eller meg. De hadde kjørt ski frem til lunsj, vårsola hadde stekt dem i fjeset, og slitne kropper sank sammen på stolene. Da var det jeg dro frem den fantastiske deltatsquizen jeg fant i Aftenposten i fjor. Selv digger jeg sånn underholdning når jeg egentlig bør gjøre andre ting (man kan jo også spørre seg om hvor nyttig er det egentlig å kunne plassere deltatene mest mulig korrekt på kortest mulig tid). Uansett, jammen ble ikke elevene grepet av konkurranseinstinkt og satte i gang. Noen ble selvsagt lei etter en stund, men noen iherdige ble hekta og satt så lenge at de nesten måtte løpe til bussen. Moro. Hvis du vil prøve selv er quizzen å finne her.

- Helga Marie -

Geschichten aus der anderen Welt

2010-03-08T18:43:00.002+01:00

Mandag morgen for en uke siden fikk jeg Der überaus starke Willibald av Willi Fährmann i gave av Kjæresten. Jeg kan ikke egentlig tysk, men for lenge siden fortalte jeg ham at jeg en gang leste denne tyske barneboka på trass med ordbok ved siden av meg for å bevise at det gikk an å forstå tysk ganske godt uten å ha lært det på skolen. Mye gikk meg nok hus forbi den gangen, men jeg forsto nok til at jeg likte boka godt. Kort fortalt er den en allegori på Tyskland under Hitler. Musen Willibald har rollen som diktator. Han utnytter museflokkens frykt for katten, og godt hjulpet av "der schlaue Mäusejosef" (Goebbels) og "die dicke Hermannmaus" (Göring) tar han kontroll over dem og innfører et rigid kontrollsystem som etter sigende skal beskytte mot den skrekkelige katten. Stakkars hvite Lillimaus ser ikke ut som de andre og blir forvist til biblioteket, men det er hun som til sist redder museflokken ut av Willibalds jerngrep.

Nå leser Kjæresten høyt for meg og lærer meg tysk via barnebok, mens jeg kurrer fornøyd. Innimellom leser jeg høyt og øver meg på uttale. Om jeg noen gang kommer til å tørre å faktisk snakke tysk til noen (eller om jeg bare kan lese høyt for dem fra "Willibald") gjenstår å se, men moro er det i alle fall. Og jeg skjønner en hel del! Språk er gøy, og for å være helt ærlig er det språk jeg har hatt mest behov for å kunne av alt det jeg lærte på skolen. Ligninger med to ukjente har jeg levd godt uten, men jeg skulle gjerne kunnet mange språk flytende, ikke bare norsk og engelsk, men fransk, tysk, spansk, russisk, arabisk...

Men nå, altså, tysk!

- Helga Marie -

P.S. Det er en virkelig god bok, altså! Verdt å lese!

Et eventyr går mot slutten

2010-03-05T10:35:00.005+01:00

Jeg er av dem som elsker vinteren. Det er herlig når snøfillene fyller himmelen og dekker bakken, slik at alt blir hvitt og rent. Jeg liker å gå på ski, og jeg fryder meg over iskalde stemninger når små kvister blir fire ganger større av alt rimet. I tillegg har jeg ikke noe i mot å måke snø (selv om det er Kjæresten som har måkt mest i vinter).

Men når det bikker mars kan jeg ikke annet enn glede meg over at vinteren er på hell. Tirsdag måkte jeg verandaen, og ettersom sola sto hardt på hele dagen smeltet nesten all snøen som var igjen. Etterpå har det riktignok ikke vært temperatur til å oppholde seg i ro der ute, men vi titter ut og minnes om at det ikke er så fælt lenge til vi kan ta med oss kaffekoppen ut i solkroken på en lørdag formiddag. For eksempel.

I går kveld hadde jeg dessuten en sånn rar vemodsfølelse jeg kan få når jeg et øyeblikk gjenopplever mange tidligere års møter med sen vinter eller tidlig, tidlig vår. Jeg var uten med søpla rett før jeg skulle krype til køys, og da kjente jeg denne iskalde kvelden som kommer etter en varm dag i mars. Snøen har sunket sammen av solsteken, men om natta tar den sitt monn igjen og sender gradene ned under -10. Likevel - kulda er dømt til å tape. I løpet av den neste måneden blir det vår!

Så om ett eventyr går mot slutten, så er det bare fordi et annet eventyr er på vei til å begynne!

- Helga Marie -

P.S. Bildene har Kjæresten og jeg tatt på skiturer på Nordseter, i Øvre Rendal og på Dovre.

Verdivalg og fornuft

2010-03-04T11:37:00.002+01:00

Sukk. Kjæresten og jeg er på husjakt, og det er søren meg ikke enkelt. Vi er førstegangskjøpere, men det er egentlig ikke det største problemet. Det er flere barrierer å storme som ser langt tyngre ut:

Finne et hus vi liker
Finne ut alt som er å vite om nevnte hus slik at vi ikke kjøper en råtnende soppkatastrofe, f.eks.
Vinne budrunden

Denne uka har vi vinterferie, og slik sett god tid til å orientere oss i boligmarkedet i byen. Og jammen har vi ikke vært innom to budrunder også. Det vil si, den første tapte vi (grrrrrrrrr!!!!!) og den andre lar vi vel være å slenge oss med på, ettersom huset ser ut til å bli litt i dyreste laget. Vi har nemlig oppdaget at det er de færreste såkalte objekter som man kan flytte rett inn i uten å gjøre det aller minste. Det er gjerne en liten oljetank som helst burde fjernes, eller litt fukt i en bod, eller et bad som er i skrikende behov av renovasjon. Skal man holde på med sånt bør ikke selve huset koste skjorta.

For det er et fjerde og femte moment her også: Verdivalg og fornuft. Vi trives i jobben vår begge to, men hvem vet, kanskje har man lyst til å ha redusert stilling på et eller annet tidspunkt i livet? Altså må vi bruke fornuften og ikke kjøpe dyrere hus enn at vi kan klare det.

Innimellom går det på tålmodigheten løs, så hvem vet - kanskje vi ender opp i et overpriset slott, eller en nedrivingstruet rønne i ren desperasjon?

Fortsettelse følger med stor sannsynlighet...

- Helga Marie -

Dagens fangst

2010-03-02T19:40:00.001+01:00

Jeg har ingen planer om at bloggen min skal bli en interiørblogg, ei heller handle om brukt og antikt, selv om jeg syns sånt er spennende. Av og til må jeg imidlertid fortelle om et kupp (eller et eksempel på syk pengebruk, kanskje), og i dag er en sånn dag.

I dag kom nemlig denne lekkerbiskenen i posten, etter at jeg hadde vunnet min første nettauksjon på Tradera rett før helgen. Lenge var jeg skeptisk til nettauksjoner og er det dels ennå. Det handler delvis om at jeg er redd for å bli helt shoppegal, dernest syns jeg det er potensielt skummelt å skulle sende pengene mine til et vilt fremmed menneske et eller annet sted i verden. Det finnes selvsagt en del betalingsordninger som PayPal og sånt, men foreløpig har jeg tatt sjansen på den gode gamle "rett inn på konto"-varianten. Det gikk i alle fall bra denne gangen, og Blå Eld-serviset mitt begynner å nærme seg, om ikke komplett, så i alle fall nok. Et par-tre eggeglass, salt- og pepperbøsse så er det i boks og jeg må finne noe annet å øke hverdagsspenningen med. Velkommen på varm sjokolade servert fra ny mugge, forøvrig!

- Helga Marie -

Hva er det med Agatha Christie?

2010-02-28T22:55:00.000+01:00

Akkurat det sitter jeg og lurer på nå. Jeg ser på "Miss Marple: Mord som medisin" og koser meg svært, men det er jo ikke mer spennende enn at jeg kan blogge samtidig. Likevel innrømmer jeg gjerne at det var Agatha Christie som var mitt første møte med krimlitteraturen og jeg skal aldri glemme lykkefølelsen da jeg sto på Lillehammer bibliotek og så to-tre hyllemeter med bøker damen hadde skrevet.

Den beste boka av dem alle var Ti små negerunger. Den boka fikk jeg virkelig maksimalt utav. Ikke bare var selve storyen ganske klaustrofobisk (selv om jeg nå, mange år etter, ikke lar meg imponere i like stor grad). Jeg klarte å time lesingen slik at det bare var tre år yngre Søster og jeg som var hjemme. Vi var 14 og 11 og fikk være alene hjemme en hel helg for aller første gang. I den store, gamle prestegården kunne man lett forestille seg mystiske, skumle hendelser, og å lese krim på senga til langt på natt mens oktobervinden pisket rundt hushjørnene og det regnet mot vinduet drev dramafaktoren i været.

Fortsatt er det litt flaut (men mest festlig) å innrømme at jeg faktisk ble så redd at jeg vekket Søster, bad tynt om å få krype oppi senga til henne, hvorpå jeg fortalte hele historien til henne så hun ble nesten like engstelig. Gode minner.

Men hva er det altså med Agatha Christie? Mordene er alltid litt snodige, og avsløringene særdeles usannsynlige. Jeg tror det må være en blanding av atmosfæren av engelsk overklasse, det deilig beroligende i at rettferdigheten vil skje fyldest og selvsagt nettopp alle innspillingene, de nyeste faktisk ganske stjernespekket. Dagens Miss Marple har blitt spilt inn to ganger på 18 år. Det er ikke så verst for en middelmådig krimroman, vel? Og Miss Marple er jo en herlig, gammel dame, da. Nå er hun virkelig på sporet av løsningen, så nå må jeg følge med litt her!

- Helga Marie -

En investering for fremtiden

2010-02-27T22:30:00.000+01:00

Jeg har drømt om min egen symaskin. Da jeg bodde i barndomshjemmet for lenge, lenge siden og var medlem av 4H hadde jeg "lappeteknikk" som oppgave og sydde to puter og nesten et helt sengeteppe i log cabin-teknikk. På ungdomsskolen sydde jeg klær som jeg også brukte en periode, og da jeg flyttet for meg selv faldet jeg noen gardiner. Senere fikk jeg låne mormors gamle Singer så mor og jeg slapp å frakte hennes symaskin mellom Lillehammer og Oslo. Den virket, men bare på full fart, og jeg hadde ikke samme presisjonsnivå i høy hastighet som henne. Så fra da av drømte jeg om å ha min egen. Ikke hver dag, uke eller måned, men innimellom, når jeg ble minnet om gode grunner for å eie en symaskin.

Og nå har Kjæresten og jeg har kjøpt symaskin. Jada, vi har kjøpt den sammen, selv om jeg skal innrømme at initiativet kom fra meg. Foreløpig har den bodd hos oss i en drøy måned og vi har koblet den til strømmen, slått på den vesle lampen på undersiden, beundret den og tatt bilde med mobilen for å sende rundt til alle interessenter (mødrene våre, primært). Etterpå satte vi på trekket og plasserte den på gulvet i et hjørne. Men enda kan man jo håpe at det kan bli noen opplagte bukser og en og annen gardin med tid og stunder. Fin er den i alle fall, det er det ingen tvil om. Se bevis nr. 1 nedenfor:

En av grunnene til at jeg ikke har fått lagt opp bukse er forresten at jeg ikke har riktig nål til dongeristoff. Damen i symaskinbutikken forklarte at man må ha en litt grovere nål til dongeri, ellers files den raskt ned og blir umulig å sy med. Nyttig kunnskap. Dette hadde jeg aldri tenkt over på egenhånd. Akkurat da hadde jeg imidlertid ikke kjøpt nye jeans, så jeg kjøpte ikke nål, og da jeg hadde ny bukse var sybutikken stengt på grunn av sykdom. Og sånn går dagan. Men nå er det jo vinterferie, så da kan det kanskje bli til noe. Og ettersom vi har vinterferie begge to er det ikke godt å si hvem som kaster seg over vidunderet først, hehe.

- Helga Marie -

Et vinterferie-hurra!

2010-02-26T16:36:00.001+01:00

Endelig er det vinterferie for "resten av landet" også! De siste dagene har jeg virkelig kjent hvor godt det skal bli å kunne gjøre noe annet enn å være på jobb hver dag. Som den ustrukturerte læreren jeg er har jeg imidlertid ordnet meg med litt retting til ferien, men uansett. Jeg skal nok få prøvd skiene også. Og her kommer et dikt til ukeslutt, eller egentlig en sang, som jeg syns passer umåtelig godt nettopp foran vinterferien:

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk! så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei,
blant vinterkledte stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot, gir liv og lyst og mot!
nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp
den lyse dal og skoglier blandet,
da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst:
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!

Margrethe Munthe

Bildene ble tatt midt i februar på Dovre, mitt barndoms fjellparadis. Fotograf: Erling Brenn.

- Helga Marie -

En bitteliten turkamerat

2010-02-19T21:49:00.001+01:00

Til jul i fjor fikk jeg en morsom presang av en venninne: en "Little Traveller", laget av afrikanske kvinner som enten er smittet, eller på annen måte rammet, av HIV/AIDS. Gjennom å lage og selge disse bittesmå nålene tjener de til livets opphold for seg og familien. Et flott tiltak og en flott gave!

Min vesle reisende har med seg et lite pass der det står hvor hun kommer fra, og etter hvert kan jeg føre opp hvor hun reiser. Om en måneds tid skal hun få være med meg og klassen til London, og i påsken blir hun med Kjæresten og meg til New York. Lucky girl! Turbilder kommer, så følg med.

- Helga Marie -

Tapt og funnet del II

2009-12-22T23:22:00.000+01:00

Det er liksom ikke ende på service fra offentlige instanser om dagen. I dag kom det gamle førerkortet mitt (som forsvant med veska, dukket opp hos generalkonsulatet og ble sendt til Statens vegvesen på Lillehammer) i et brev fra nettopp Vegvesenet. Jeg blir rett og slett litt varm om hjertet av sånt. Kjekt at noen tar seg bryet med å bruke tid og porto på å gi meg, nostalgiske menneske, den vesle plastbiten med bilde av meg selv på.

Forøvrig er det juleferie, og DET er deilig, det!

- Helga Marie -

Tapt og funnet

2009-12-21T18:56:00.006+01:00

Jeg fikk en pakke fra det kgl. norske generalkonsulat i Göteborg i dag og dro, skjelvende av forhåpninger til post i butikk på Kiwi. Mor har et uttrykk som sier "det kjøm att alt som 'kje æ brænt 'ell stole". Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal tro om sannhetsgehaltet i dette. Historien kommer her:

Et kafébesøk i Jönköping med gode venner 1. august i sommer resulterte i ett stk. stjålet veske, inneholdende lommebok, mobiltelefon, to paracet, en blyantstump, en tampong og ett bind i metalletui. Det var så inmari surt! Verst var det med veska. En nydelig brun skinnveske som jeg fikk av Kjæresten da vi var innom Firenze på bryllupsreise. Så var det det utrolig ergerlige i å miste lommebok og mobiltelefon. Så upraktisk - sperre kort, bestille nye. Vente på å få nytt førerkort. Samle inn igjen telefonnumre. Sukk. Og som uforbederlig nostalgiker syntes jeg det var skrekkelig å miste det utgåtte studiebeviset mitt fra universitetet i Oslo som jeg ikke hadde ryddet ut av lommeboka enda fordi det var gyldig til 31. august. (Så mye for grådigheten!) Annet innhold i lommeboka: tilgodelapper for tilsammen omkring 1 000,- kroner etter bytte av bryllupsgaver, innlandskortet nettopp påfylt 300,- kroner... Jaja. Ting, ting. Ikke noe man dør av. Men surt.

Og så dukker jammen ta meg veska med innhold opp i rekommandert sending i posten i dag. Ingenting var borte, bortsett fra sporveiskortet fra Göteborg som inneholdt ca. 20,- kroner. Noen ganger er lykken bedre enn forstanden! For det var jeg selv som egenhendig glemte veska på gulvet der jeg hadde satt den da vi kom til kafeen.

I det vesle følgebrevet fra generalkonsulatet (se nedenfor, klikk på bildet for større, lesbar versjon) heter det at den kom dit fra hittegodsavdelingen i Jönköping. Jeg lurer på hvordan den kom dit? Var det en skuffet tyv som fikk dårlig samvittighet? Uansett er jeg lykkelig gjenforent med min brune skinnveske fra Firenze. Den lukter fortsatt nytt lær. Den gamle lommeboka ser mer sliten ut enn jeg husket, så det er vel ikke sikkert jeg tar den i bruk igjen siden den nye er så fin, det samme gjelder mobiltelefonen, men hurra, likevel!

Og takk til den som leverte veska på hittegodskontoret! Tusen, tusen takk! You made my day!

- Helga Marie -

Litt julestemning til ukeslutt:

2009-12-18T13:31:00.003+01:00

Nå er det snart jul - lytt og nyt!

- Helga Marie -

Julepynt på fuglebrettet

2009-12-07T16:14:00.000+01:00

Jeg har også tidligere bekjent at jeg liker å betrakte aktiviteten på fuglebrettet. Er du interessert kan du lese om det her og her. Jeg innrømmer at jeg ler litt av meg selv innimellom og tenker at sånn fugletitting fra kjøkkenvinduet er noe som hører sammen med folk som er en del eldre enn meg, men jeg er vel miljøskadd av oppveksten, antar jeg. Og takk for det.

I dagens morgenkåseri på P2 ble jeg minnet om betydningen av å leve livet langsomt, i alle fall av og til, og at det å kikke på fuglebrettet og de som holder til der kan være et sånt pustehull i hverdagen der ingenting egentlig skjer.

Jeg hadde et sånt øyeblikk av fuglebrettlykke på søndag. Det dukket nemlig opp et dompappar ved fuglemateren. For meg er det et klart tegn på at det nærmer seg jul. Dompapen dukker opp og pynter med sin herlige røde bringe og har gjerne fruen med, litt mer beskjeden i klesdrakten, men likevel nydelig med sin grårosa farge. Og hun balanserer det intense røde hos hannen. Snakk om å passe sammen. Jeg nøt synet i flere minutter og vet at Inge Eidsvåg har rett: Vi trenger virkelig pustehull der livet går litt langsommere, enten det nå er fuglebrettet eller noe annet som fungerer slik. Ikke minst i adventstiden er det godt å minne seg selv om hva som egentlig betyr noe. Det blir jo jul uansett om vi stresser på forhånd eller ei. Så kanskje vi bare skulle la dompapene pynte og sette oss ned og nyte livet og tenke over julemysteriet?

- Helga Marie -

P.S. Bildet er hentet fra Wikipedias engelske artikkel om dompapen og er tatt av Mark S. Jobling som har gitt rettighetene til å bruke bildet til den som måtte ønske det.

Romantisk jul, og innpakket? Ja, takk!

2009-12-04T12:58:00.000+01:00

Etter en telefonsamtale med min søster her om dagen har jeg funnet ut at jo, jeg syns at det kan være romantisk og gi og få gaver, selv om det ikke skjer mellom kjærester. Jeg syns nemlig det er direkte uromantisk å bestille julegave til søster på nettet og sende den direkte til henne uten at den har vært innom hos meg først, selv om dette helt klart er det praktiske alternativet for oss begge i år. Jeg kjenner at jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok bryet og kostnaden med å få den hjem til meg selv først for så å sende den videre. Jeg har lært til neste år. Da skal jeg la romantikeren i meg blomstre, også overfor kjære søster.

Hun lo forresten litt av meg da jeg brukte uttrykket "romantisk" på denne måten, men jeg mener det. Romantikk handler ikke bare om det som skjer mellom kjærester, og julefeiringen vår har klart romantiske elementer (som også har en tendens til å skuffe oss når ting ikke blir som vi hadde tenkt). Når jeg bruker uttrykket i forbindelse med å gi gaver, så tenker jeg både på hvor herlig jeg selv syns det er å få en vakkert innpakket gave, men også på gleden over å ha kjøpt noe som jeg vet mottakeren vil bli veldig glad for, velge lekkert papir og pakken den inn så pent jeg bare kan.

Antakelig var det denne romantikken som drev meg da jeg var innom St. Olav bokhandel i Oslo her om dagen. Jeg har samlet på en fantastisk serie julekrybbefigurer i noen år nå, og disse har ofte dukket opp som julegaver. Mitt moderlige opphav kom med en figur hun hadde kjøpt tidligere i år, men som hun skjønte jeg hadde fra før, så oppdraget mitt ble å stikke innom bokhandelen for å bytte den selv når jeg nå først skulle innom hovedstaden. Men det var fortsatt en del av årets julepresang. Etter litt research i kjelleretasjen fant jeg ut at den lille kameldriveren kunne byttes i et esel. De to butikkansatte som hjalp meg med å finne det jeg ville ha virket lite inspirert over å arbeide med håndlagede krybbefigurer fra Tyskland. Det så ut som om de kjedet seg umåtelig da jeg spurte om priser (figurene var bare unntaksvis dekorert med prislapp) og diskuterte hviskende oppe ved kassen på en måte som gjorde at jeg lurte på om jeg plaget dem. Om noen fra St. Olav bokhandel skulle slumpe innom her, så kan jeg altså fortelle at det er ganske lydt ned til kjelleren.

Da jeg nå omsider hadde fått vite hva kameldriveren var verdt, og hva jeg kunne bytte den i, og i tillegg hadde fått min egen eske med eselet i sa butikkdamen (som jeg, dumt nok, hadde fortalt bakgrunnen for byttehandelen til) "du skal vel ikke ha den innpakket?" Men selvsagt ville jeg det! Jeg vet at det ligger et esel der inne, men jeg vil ha en innpakket gave under juletreet UTEN prislapp. Damen himlet med øynene over en slik tåpelig ide og pakket gaven min stygt inn mens hun kommenterte at papiret var litt gjennomsiktig, men at det sikkert ikke gjorde noe. Jeg knep munnen sammen og da jeg kom hjem pakket jeg inn gaven på nytt. Da oppdaget jeg at prislappen fortsatt var der på esken. Jeg tror ikke de ansatte på St. Olav bokhandel er spesielt romantiske av seg stakkars...

Men jeg gleder meg til jeg har pakket ut eselet mitt på ordentlig og kan plassere det i krybben sammen med den hellige familie, hyrdene med saueflokken, vismennene og kameldriveren deres (og kamelen, selvsagt). Livet som romantiker er ganske fint!

- Helga Marie -

P.S. Bildene er hentet fra St. Olav bokhandels nettbutikk.

Hjerteblod

2009-12-01T22:43:00.000+01:00

Virrvar skriver om blodgiving på bloggen sin i dag og oppfordrer til deltakelse i blodgiver-bloggstafett og den har jeg herved tenkt å delta i. Min vinkling er: Det er ikke egentlig så skummelt å gi blod. Ikke så veldig i alle fall.

Jeg ble blodgiver i 2002 etter å ha grudd meg en god stund. En kollega oppfordret sterkt til å melde seg, og jeg hadde tenkt på det før også, men det strandet på angsten for å se sitt eget hjerteblod strømme ut av åren. Og ikke bare ned i et bittelite rør, men i en pose. Skumle saker.

Så fikk jeg omsider en time og møtte opp hos blodbanken på Ullevål universitetssykehus. Det viste seg å være både hyggelig og lærerikt. Først måtte jeg fylle ut et skjema (som man må fylle ut hver gang) som jeg etterpå ble intervjuet grundig om. Mens jeg fylte ut skjemaet kunne jeg, til min umåtelige glede, drikke brus eller eplemost aldeles gratis. Stor stas! Etter å ha fylt ut diverse om alt fra utenlandsopphold, seksualpartnere og narkotikavaner til legebesøk de siste ukene ble jeg grundig intervjuet om svarene mine.

Det er mange skjær i sjøen for en fremtidig blodgiver. Narkotikabruk, for eksempel, er så utbredt nå at det hindrer mange i å bli blodgivere. Andre ting som kan diskvalifisere er sykdommer, medisinbruk og fødeland. Det siste gjør det enda vanskeligere å ha nok blod til mange av innvandrergruppene i Norge, noe som bør være en svært god grunn til å se litt på reglementet.

Ettersom jeg slapp gjennom intervjunåløyet fikk jeg komme til den fryktede stolen. Med eplemostflaska godt klemt fast i den ene hånda gikk jeg min skjebne skjelvende i møte. Jeg la meg til rette og fikk en liten gummiball å klemme på for å hjelpe til med pumpingen. Remmen ble strammet rundt venstre overarm - stikket kom.

Jeg kjente det knapt. Etterpå kjente jeg den rare (og bittelittegranne ekle) følelsen av det varme blodet mitt som strømmet over armen gjennom en slange og ned i posen. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle svime av, at jeg skulle bli kvalm, eller at de skulle glemme meg så alt blodet mitt forsvant ut der og da. Men jeg ble passet godt på, og intet ondt skjedde. Etterpå fikk jeg drikke mer eplemost mens jeg slappet av i stolen et kvarters tid, og før jeg gikk fikk jeg et Mummikrus. Jeg kan gjerne gi litt blod for et Mummikrus har jeg funnet ut, og har skaffet meg både et gult krus med flere figurer på, Mummimamma-krus og Snusmumrik-krus på denne måten.

Alt i alt var møtet med blodbanken positivt. Men gjennom årenes løp har jeg måttet kansellere mange avtaler på grunn av munnsår, en liten forkjølelse eller andre småtterier som hører dagliglivet til. Så det har ikke blitt så mange gangene jeg har gitt blod tross alt. Men jammen er det godt å vite at de er nøye med å sjekke blodgiverne til den dagen man ligger der og trenger en blodoverføring.

Tenk på saken - det er ganske greit, egentlig!

- Helga Marie -

Bare veldedighet?

2009-11-16T20:52:00.003+01:00

Jeg vokste opp med tre "søsken" fra Manila på kjøleskapdøra. Det var to gutter og ei jente, og de var ganske ofte omtalt i heimen, og i kveldsbønna var de alltid nevnt ved navn.

Nå, mange år senere har jeg to fjernadopsjonsbarn. Jeg opplever det som svært meningsfylt å kunne bidra til at disse barna får skolegang, og at de og familiene deres får et visst minstemål av helsestell. Det føles ikke som om jeg får gjort så mye for å redde verden her jeg sitter på min trygge tue i et steinrikt hjørne i nord, men i det minste kan jeg da støtte disse to barna, eller rettere sagt, et enkeltbarn og et dagsenter representert ved ei alvorlig lita jente med en enorm føflekk på halsen.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har tenkt særlig over hvorvidt slike fjernadopsjonsprogram fritar myndighetene i de aktuelle landene en klar forpliktelse overfor sin egen befolkning, og jeg ser Norsk Folkehjelps Ungdoms poeng i innlegget i Dagsavisen i dag. Selvsagt er det myndighetene på Filippinene som bør ta seg av Jonnars skolegang. Selvsagt bør Adrianas helse være Brasils sak.

Men hva foreslår Norsk Folkehjelps Ungdom at jeg skal gjøre istedet? Skal jeg la Jonnar og Adriana i stikken for en kamp som går over år, år, år? Jeg ser ikke hva jeg som enkeltmenneske kan bidra med utenom å gi pengestøtte til organisasjoner som driver et arbeid jeg har tro på. Og når Jonnar får fullføre skolegangen sin og bli ingeniør som han drømmer om, så har Filippinene fått et barn fra slummen som kan være med for å kjempe den kampen som er nødvendig for en mer rettferdig fordeling.

Jeg vet ikke om Jonnar eller Adriana tenker på min pengestøtte som veldedighet, eller om de opplever det som nedverdigende. Jeg håper virkelig ikke det. For de pengene jeg betaler til Misjonsalliansen hver måned springer ut av et genuint ønske om en bedre verden for alle, og hvis mitt bidrag gjør at disse to barna kan forsørge seg selv og familien sin når de blir voksne, og selv bidra til å gjøre sine land bedre til å ta vare på de fattige, ja da skjønner jeg ikke annet enn at det funker.

- Helga Marie -

P.S. Bildet er lånt fra Misjonsalliansens faddersider.

Blåbærvik og Rovdyrmyr

2009-10-29T13:32:00.004+01:00

I etterkant av forrige ukes morgenkåseri med Godi Keller har både Kjæresten og jeg blitt inspirert til å blogge om saken, dog fra litt ulike vinkler. Kjæresten har fokus på Godi Kellers hovedpoeng, nemlig hvordan språklige uttrykk forandrer seg. Innlegget hans kan du lese her. Jeg syntes det han skrev var morsomt og kom på en opplevelse jeg selv har hatt av å misforstå et stedsnavn ganske radikalt:

Familien min flyttet til Øyer i 1986 og etter hvert som jeg og søsknene mine ble kjent med stedets fasiliteter oppdaget vi badestedet "Blåbærvika" - et sjarmerende sted (med iskaldt badevann) som etter det jeg kunne skjønne hadde lite med blåbær å gjøre. Men navnet var fint. Jeg likte klangen av det, selv om jeg stusset litt.

Mye senere fant jeg ut at jeg hadde hørt feil. Det var Blombergvika. Ikke på langt nær like sjarmerende...

Vil du vite hva Rovdyrmyr har med saken å gjøre må du lese Kjærestens blogg.

- Helga Marie -

Bokhyllas oppriktige svar

2009-10-26T20:05:00.005+01:00

Denne morosaken kommer fra Hanne som er en kilde til mye artig. Jeg ville også konsultere bokhylla, og her er altså hva min bokhylle svarer når jeg spør:

Er du mann eller kvinne?
En kvinne i Berlin

Beskriv deg selv
Meg eier ingen

Hvordan har du det?
Tatt av vinden

Beskriv stedet du bor på
Bråkmakergata

Hvor ønsker du å reise?
Kilden i Provence

Beskriv din beste venn
Ur-Pippi

Hva er din favorittfarge?
Det røde rommet

Hvordan er været akkurat nå?
Storm ved Stad

Hva er din favorittårstid?
Sommarboken

Om livet ditt var et tv-program, hva skulle det hete?
The Private Memoirs and Confessions of a Justified Sinner

Hva betyr livet for deg?
Hundre appelsinar og ein fiolin

Hvordan er parforholdet ditt?
Beloved

Hva er du redd for?
Onde sirkler

Dagens aforisme
Nåden har ingen lag

Hvilket råd vil du gi andre?
Saman er ein mindre aleine

Hvordan vil du dø?
Fri

Ditt motto
Store forventninger

- Helga Marie -

P.S. Bildet er lastet opp fra chillihead som har bildene sine på Flikr under Creative Commons-lisens.

http://www.flickr.com/photos/chillihead/ / CC BY 2.0

Morgenkåseriet på P2

2009-10-22T11:16:00.002+02:00

Jeg er en ivrig P2-lytter, særlig på visse tidspunkt av dagen: På vei til jobb om morgenen. Kjæresten og jeg sitter i bilen, er litt morgentrøtte og ute blir det bare mørkere, men vi lar oss underholde av P2. Først nyheter (som forsåvidt ikke alltid er særlig underholdende) og kl. 7:25 kommer det vi har ventet på: Morgenkåseriet.

Som regel er det vel verdt å lytte til. Noen ganger fantastisk morsomt, og svært ofte noe man kan tenke på litt lenger enn de fem minuttene det varer. Jeg har noen favoritter blant kåsørene. Are Kalvø er kanskje opplagt. Men også Inge Eidsvåg og ikke minst Godi Keller er flotte å lytte til. I dag fant jeg ut at Godi Keller har sin egen hjemmeside (hvem har ikke det i disse dager, forøvrig) og fikk lyst til å dele den med dere. Jeg har lenket opp ukens kåseri og anbefaler det som virkelig god lesning - morsom og med en hel del å tenke over.

Ha en god dag!

- Helga Marie -

Når lykken er bedre enn forstanden

2009-10-10T19:27:00.004+02:00

Dette innlegget burde nok kommet litt tidligere i soppsesongen til, om ikke skrekk og advarsel, så i det minste som en påminnelse. Nå er tiden ute for både steinsopp og rødskrubb i år. Når neste års soppsesong kommer skal jeg være litt bedre forberedt - jeg har nå kjøpt en soppbok, og det var da den kom i hus nå på tampen av soppsesongen at jeg skjønte at jeg hadde tatt feil av steinsopp og rødskrubb.

Nå er jo ikke dette krise, for begge er matsopper (selv om rødskrubben faktisk er giftig hvis den ikke varmebehandles godt før den spises). Men jeg trodde altså at jeg hadde plukket steinsopp når det egentlig var rødskrubb jeg hadde funnet. Erfarne soppkjennere ler kanskje av at det går an å ta feil av disse to. I ettertid syns jeg det er litt snodig selv også. For den som gjerne vil se selv kan dere titte her. Begge sopper kan forveksles med andre sopper, men ikke med hverandre. Så ja, jeg er litt flau. Og tenker at jammen er vi heldige, Kjæresten og jeg, ettersom det altså sto mellom to spiselige arter. Noen ganger er rett og slett lykken bedre enn forstanden.

Her er et bilde av noen av eksemplarene jeg fant. Ganske fine? Og de ble gode også, da de vel var stekt.

- Helga Marie -

P.S. Soppboken min heter Sikre sopper og omtale av den finnes her.

Bokhylla mi

2009-10-07T16:30:00.005+02:00

Jeg har skrevet om den tidligere. Bokhylla og dens innhold. Noen bøker er gamle venner som jeg har lest gang på gang og vet at jeg kommer til å lese flere ganger. Andre har jeg kanskje bare lest en gang, men opplevelsen var så stor at jeg vil ha boka som minne. Noen bøker er oppslagsverk og skal slett ikke leses fra perm til perm. Og noen har jeg aldri lest...

Sistnevnte har jeg et noe ambivalent forhold til. I noen omganger har jeg ryddet i bokhylla og gitt bort endel bøker, men det har alltid vært bøker jeg har lest først. De har som regel vært greie, til og med gode, men ikke så gode at de fortjener hyllecentimeter i en allerede overfylt stue. Og bøkene jeg ikke har lest kan jeg jo ikke gi bort! De kan jo vise seg å være fantastiske. Mitt kroneksempel her er Sangen om Salomon av Toni Morrison som jeg forsøkte å lese for så å legge den bort i flere år. Den var tung og traurig. Men plutselig var dagen der da jeg oppdaget for en flott roman det var. Jeg klarte ikke å legge den bort før den var utlest i firetiden på natten. Siden har jeg ventet på en ny slik åpenbaring eller skjult skatt i min egen hylle, men så langt uten resultat. Og det er noen bøker som har fått noen sjanser.

En god venninne som har mye av samme problemet fortalte forleden at hun nå har organisert bokhylla på nytt og fått samlet sin "skammens meter" på en plass. Dette var en god idé. Det ville jeg også gjøre. Da ville jeg ha dem samlet og klare til lesing. Søndag satte jeg igang. Men resultatet ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Underveis oppdaget jeg nemlig at, joda, det går fint an å gi bort bøker man ikke har lest selv først. Plutselig føltes det som den eneste, kloke løsningen.

Jeg plukket ut den ene boka etter den andre og puttet i bærepose som siden ble med på jobb. Nå har jeg overlatt posen til "romkameraten" min så får hun ta seg av innholdet om hun vil. Det hun ikke vil ha kan andre få forsyne seg med - jeg blir nok kvitt dem. Dermed har jeg kvittet meg med hele problemet - de står der ikke lenger, og jeg slipper å tenke at jeg skal lese dem. Hah! Jeg vant! Til neste gang det er mammutsalg...

En gammel kjenning

2009-08-28T13:22:00.003+02:00

Denne uka har det ikke blitt mye blogging, gitt. Det har gått i ett, men moro har det vært. Nå er det helg snart og det er deilig. Men før jeg tar meg helt fri må jeg fortelle om en gammel kjenning som dukket opp her nettopp: Leseboka.

Da jeg begynte på videregående i 1991 het leseboka vår rett og slett bare "Leseboka". Ingen spenstig tittel, kanskje, men for en innholdsrik og spennende bok det var! Jeg var dessverre litt treg ute i skolegården den første dagen og fikk ikke sikret meg et eksemplar ettersom de kun ble solgt av fjorårets tredjeklassinger som etterpå forsvant ut til frihet, verneplikt, reiser og studier.

Nokså bekymret og gram i hu dro jeg tomhendt hjem, men heldigvis fikk jeg låne leseboka til en kjenning som var ferdig med den, men som ikke ville selge. Så i 1. klasse lånte jeg bare. Da første dag i 2. klasse kom var jeg klar. Jeg kastet meg over den første og beste (vel å merke pent brukte) "Leseboka" jeg kunne finne og betalte lykkelig for den. Den manglet en side inni et sted, så jeg fikk den billig og ordnet selv med kopi fra boken til min kjenning før den ble returnert.

Nå har "Leseboka" stått i ei bokhylle på loftet i mange år. Det er lenge siden jeg tenkte på den, men i dag, på let etter noe annet, oppdaget jeg et eksemplar av arten på jobb. Det ble et nostalgisk møte. Jeg var sjelden glad for leseleksene der, men jeg leste grundig mye annet som stod i den. Og noen ting ble jeg overrasket over å se der fordi jeg slett ikke kunne huske å ha sett teksten før. Når jeg kommer hjem skal jeg nok se etter en gammel skolebok med svart bokbind med hjerter i ulike farger og lese litt mer!

En anbefaling helt til slutt: "Cheviotsfriaren" av Jan Fridegård. Har du "Leseboka" står den på sidene 534-537.

God helg!

- Helga Marie -