mandag 12. mars 2012

Huseierbekymringer

Kjæresten og jeg ble jo huseiere her i november. Det har ingen av oss vært før, vi har levd leieboernes glade dager der en telefon til huseier om ymse problemer fikset det meste. Eller i allefall fritok det oss for ansvar når vi vel hadde meldt fra.

Nå, derimot, har vi ansvaret selv, og det tynger. Jeg begynner å lure på om det ikke var likegreit å betale husleie "rett ut av vinduet" som det populært benevnes når selveierstatusen skal fremheves som eneste saliggjørende tilstand. Nå må vi både oppdage feil og mangler selv, finne ut hva det er eller eventuelt ringe til noen som kan hjelpe oss med å finne ut hva det er. Det siste koster selvsagt penger.

Forleden uke bemerket Kjæresten at varmtvannet vårt var så ekstremt varmt. Virkelig, virkelig varmt. Det var nesten som å ha sånn kran der det til enhver tid kommer ut kokende vann (husker ikke hva det heter...). Jeg hadde tenkt over det samme, men istedet for å reagere med mistenksomhet var jeg glad til. Oppvarmingen av vannet her i huset er nemlig stilt inn slik at det skal ta knekket på legionellabakterier nå og da, men ellers er det aldri så varmt at man brenner seg, selv ikke på det varmeste. (Derfor brenner jeg meg stadig når jeg vasker hendene mine hjemme hos andre, men det er en annen sak.) Kjærestens observasjon førte imidlertid til aksjon. Først telefon til vår gamle utleier (min far) og deretter til vakthavende rørlegger hos GK rør som i sin tid la inn varmepumpe i huset. Dette førte videre til utrykning fra samme vakthavende, til følgende diagnose: ødelagt sirkulasjonspumpe og nytt besøk av "legen" neste morgen. En tid etter kom regningen på kalaset. Det kostet søren hakke meg over 10 000,- kroner!! Av dette var litt i underkant av halvparten ny sirkulasjonspumpe. Akk, akk. Det koster å være huseier.

Og det stopper selvsagt ikke her. Innimellom er det tydelig at det av en eller annen grunn slår opp lukt fra kloakksystemet i området, og denne kommer på finurlig vis inn på vårt vaskerom. Somregel lukter det bare "vanlig" kloakk, noe som er ille nok, men i kveld stinker hele vaskerommet og gangen fra første etasje til loft av bensin! Skikkelig ekkelt. Ny telefon til tidligere huseier/utleier, denne gangen min mor som sukket tungt og mente at vi fikk prøve å henvende oss til kommunen denne gangen, ettersom rørleggerfirmaet som i sin tid koblet oss på det kommunale systemet har gått konkurs og før det ikke var så overivrige etter å gjøre noe med saken.

Jeg må si jeg begynner å føle meg voksen nå. Og i morgen blir det telefon til kommunen. Sånn for moro skyld. For å se hva som skjer.

- Helga Marie -

lørdag 10. mars 2012

Mysterium

Har bloggen min plutselig blitt populær, eller er det bloggurat som tøyser med meg? Plutselig har jeg over 180 lesere! Har jeg virkelig det? Hm... Merker at jeg blir skikkelig nysgjerrig på hvem dere er hvis det nå skulle stemme, altså. Jeg føler meg ikke helt overbevist for såvidt jeg vet har jeg ikke skrevet noe spesielt mer bemerkelsesverdig i det siste enn jeg har gjort før.

Hvis det nå er slik at jeg plutselig har flere lesere enn jeg pleier å ha hadde det vært stas å vite litt mer om hvem dere er. Legg gjerne inn en kommentar!

Ellers en liten oppdatering om livet i heimen: Vi deler, som jeg nok har nevnt opptil flere ganger, hus med mine foreldre. Det vil si at de har "kårboligen" sin i huset vårt, men de bor også store deler av uka i ferieboligen sin, derfor er de bare her i huset av og til foreløpig og slik vil det nok fortsette en god stund etter at de begge er blitt pensjonister. Men denne helgen er de altså på plass. Og i kveld hadde de sagt ja til å være barnevakter og Kjæresten og jeg skulle på kino. Men kom vi oss avgårde? Å nei, det ble med den vakre tanken. Men det er jo sånn når man bor i småbyen - det er ikke gitt at det som går på kino er det man har lyst til å se. Og noen ganger går det man har lyst til å se på ukurante tidspunkt. Så vi ble altså hjemme.

Nå har vi ikke så mye å klage over, for vi har ikke vært foreldre med barnevaktbehov i mer enn ca. 3 måneder, og det har helt sikkert gått så lang tid (og mere til) mellom kinobesøk også i vårt barnløse liv, men det var jo likevel, hva skal jeg si, klassisk, da, at når vi hadde muligheten så strandet det på noe annet. Det kan jo komme en dag da vi er så lykkelige for å komme ut at vi går på hva som helst så lenge vi kommer oss ut av huset, men der er vi ikke ennå, og vi hadde en riktig koselig hjemmelørdagskveld istedet.

Velvel. Klokken er ennå ikke 22, men vi er allerede på vei til sengs. Lørdagskvelder er ikke hva de en gang var, men det har de kanskje heller aldri vært?

God natt i alle fall, dere som leser, enten dere er 10, 50 eller 180.

- Helga Marie -

torsdag 8. mars 2012

Et barn av sin tid

Søndag nevnte jeg såvidt min fordums store heltinne fra bøkenes verden: Anne fra Bjørkely, og da passet det egentlig godt å ta opp tråden, for etter at jeg leste serien om Anne på nytt etter at jeg begynte i permisjon var det nå andre sider ved bøkene jeg interesserte meg for enn det var før. Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg leste bøkene som ivrigst fra jeg var elleve og i noen år fremover. Den gangen var jeg mest av alt interessert i, og betatt av, karakteren Anne. Jeg identifiserte meg intenst med henne til tross for at jeg verken var foreldreløs eller hadde hennes talent for å havne i komiske og tragikomiske situasjoner. Antakelig handlet det om å føle seg annerledes enn de andre, for det gjorde jeg ofte, og Anne ble en slags medsammensvoren kan man kanskje si?

Nå var det imidlertid den siste av bøkene som fanget oppmerksomheten min mest. Handlingen er nemlig lagt til første verdenskrig, og boken kom ut allerede i 1921, så den er så tett på begivenhetene at den er fullstendig fri fra historiens analyser av "the Great War". Antakelig var det historielæreren i meg som våknet. Hun fantes jo ikke sist jeg leste bøkene. Nå for tiden er man jo mest opptatt av å se på konsekvensene av første verdenskrig og de kunne selvsagt ikke L. M. Montgomery eller hennes Anne-univers vite så mye om i 1921, så der brenner idealismen og patriotismen gløder og hovedpersonen syns at ofrene de har måttet gjøre har vært "verdt det" til tross for at yndlingsbroren hennes altså ble drept i kamphandlinger. Pasifister, i den usympatiske menighetsrådsformannen Mr. Pryors skikkelse, får virkelig gjennomgå, og Woodrow Wilson (han med de 14. punktene som IKKE ble tatt inn i Versaillestraktaten) blir latterliggjort mens de store generalene er helter og deres rolle i å sende hundretusener av unge soldater i døden problematiseres overhodet ikke.

Antakelig er de holdningene som kommer til orde i Rilla of Ingleside representative for stemningen som rådet på hjemmefronten, og fortvilte, desperate dikt som "Dulce et Decorum Est" av Wilfred Owen ble antakelig ikke allment kjent før langt senere. Som et tidsvitne om hvordan det var for dem som ventet og ventet, fryktet og håpet hjemme kan kanskje romanen gi leseren et glimt av innsikt, for etterpåklokskapens grelle lys hadde ikke nådd Montgomery da hun skrev om mennesker som sto midt oppe i begivenhetene.

- Helga Marie -

søndag 4. mars 2012

Gode, gamle venner

Når har nye venner blitt gode gamle? Jeg tror at når man treffer noen som, for å sitere min fordums heltinne Anne fra Bjørkely, tilhører "slekta som kjenner Josef" så er man gamle venner med en gang.

I helgen har jeg vært så heldig å ha besøk av to slike gamle venner. Vi møttes første gang som mastergradsstudenter på Blindern høsten 2005 og våren 2006 og det er jo ikke så lenge siden selv om det faktisk begynner å bli noen år, men vi har vært på nett fra første stund, og det er alltid så stas når de tar turen ut av storbyen Oslo og kommer seg helt til lille Lillehammer.

Denne helgen var ingen av oss helt i toppform av ymse grunner, så det ble en sofagris-helg med mye Jane Austen attåt. Herlig! I går kveld så vi Fornuft og følelser, selvsagt den med Kate Winslet og Emma Thompson, og i dag har vi kost oss med bonusmaterialet. Da vi var ferdige med å se kommentarsporet med Emma Thompson og produsent Lindsay Doran hadde vi enda ikke fått nok, så vi kjørte på med BBCs nyeste Persuasion, eller Overtalelse om du vil. Vi var dog skjønt enige om at denne filmen ikke er like god som den første, men så er jo også boka langt mer alvorlig og "mørk" enn de andre bøkene Jane Austen skrev.

Men for å knytte tilbake til dette med gode gamle venner, så er det så herlig å kunne ha en sånn helg selv om man ses sjelden. Fordi man kjenner hverandre så godt trenger man ikke snakke absolutt hele tiden og kan faktisk kose seg med å se på film sammen.

Og da passer det godt å runde av med et dikt av Jan Erik Vold:
TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre. 
God natt!

- Helga Marie -