No dogs allowed

Misforstå meg ikke - jeg har absolutt ingenting mot hunder. Men da jeg kom over dette skiltet på Hampstead Heath i London måtte jeg bare ha med bevis hjem. Bra, hva?

For det er jo ikke til å underslå at man ganske ofte møter "skal bare", eller "bare littegrann", eller "han er så snill, så" eller andre unnskyldninger for å oppnå eller unngå noe. Så da er det jeg humrer for meg selv: "No dogs allowed. Not even yours."

- Helga Marie -

Hurra for Reiseradioen!

Endelig. ENDELIG! I dag fikk jeg våknet til Reiseradioen. Det var fantastisk - jingelen til Reiseradioen får nemlig sommerfølelsen hos undertegnede til å stige nesten på linje med å faktisk få ferie. Nå har jeg tilfeldigvis ferie også, så da er lykken nesten ikke til å holde ut.



Men jeg har fundert på en ting: Jeg liker godt å høre på Reiseradioen, men det er jingelen som gjør opplevelsen fullkommen. I den ligger all forventning om late dager, sol, bading, grilling, gode bøker, sene kvelder på verandaen med et glass vin eller noe annet godt... Det er fascinerende hvordan lyd (og lukt) fremkaller minner mer effektivt enn det meste annet. Jeg skal ikke begi meg ut på en lang psykologisk forklaring av dette, for det er slett ikke det som er poenget. Poenget er bare at det er så deilig med alt sånt som bærer med seg gode minner og som på sekunder får meg i stemning. Så egentlig kan de nesten si hva de vil etter at jeg har hørt ferdig åpningsmelodien.

Siste nytt (for min del) er ellers at Reiseradioen også finnes som podkast! Hurra!

- Helga Marie -

P.S. Illustrasjonsbildet er lånt fra NRK og er fra 2006.

Stasjonsvognens velsignelser

Fremdeles er jo stasjonsvogner romslige for familier på ferie, men før man ble så opptatt av barns sikkerhet i bil kunne de også fungere som mobilt soverom for små ferierende. Denne uka leste jeg i Aftenposten om hvordan barns sjanse til å overleve bilulykker henger nøye sammen med at sikkerhetsutstyret brukes riktig og jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til den tiden da bilbelte i baksetet var bare for de spesielt interesserte. Samtidig har jeg altså noen nostalgiske minner om å sove på madrass i bagasjerommet på den gamle Mazdaen vi putret rundt i da jeg var liten. Det var en sorgens dag (etter min mening) da den ble solgt og vi gikk over til en vanlig liten personbil (med bilbelter til alle de tre små i baksetet). Mor og far var definitivt blant de spesielt interesserte.

Det er forresten interessant å notere seg at nesten dobbelt så mange døde i trafikken på 1960-tallet enn nå selv om det var langt færre biler på veiene. Det sier litt. Både om veistandard og om bilbeltebruk. Men enda i dag er det faktisk mange som ignorerer bilbeltet. Det forundrer meg enormt. Tenk, en så liten forsikring av noe så dyrebart!

Sommeren 1981 var imidlertid familien på ferie og minstemann fikk sove i bagasjerommet. Da bildet ovenfor ble tatt hadde han nettopp våknet og var klar for action! Those were the days...

- Helga Marie -

Sommermat

Hver sommer er ukebladene fulle av fristende sommerretter: salater, grilltips, sommerdrinker... Man kunne gjerne brukt hele sommeren på å kose seg med god mat. Jeg er et skikkelig matvrak og prøver gjerne nye retter, men om sommeren har jeg likevel to superfavoritter som har lite med fancy og fargerike salater å gjøre. Den ene er spekesild og den andre er kokt blomkål.

Kokt blomkål har jeg alltid likt, og slik mor lager den er selvsagt best i verden. Man lager hvit saus og smaks- og fargesetter den med et par gode "dæsjer" tomatpuré samt litt salt og pepper. Sausen får en oransjeaktig farge som muligens ikke virker like heftig tiltrekkende på alle, men jeg elsker den. Blomkålhodet kokes helt og potetene kokes for seg. Blomkålhodet legges på et dertil egnet fat og sausen helles over. Kokte poteter og spekekjøtt serveres ved siden av. Deilig!

Spekesild likte jeg ikke særlig godt da jeg var liten. Likevel måtte jeg alltid smake. Ikke fordi jeg ble tvunget til det, men fordi jeg følte et intenst behov for å være en del av det sukkende tilfredse fellesskapet rundt matbordet når silda ble servert. I starten ble det med en halv filet som jeg kjempet med en laaaaaang stund. Det ble mye potet og kålstuing i starten. Etter hvert fikk jeg mer dreis på den salte, salte silda og dessuten rå løk og rødbeter til. Og så, en dag, var jeg en helfrelst spekesild-eter.

Nå om dagen er det tilfredse fellesskapet rundt spekesilda noe redusert. Det var mormor, morfar, mor og jeg som syntes dette var stas. Far spiser spekesild av lojalitet og plikt. Han gir ikke høylydt uttrykk for misnøye, men er heller ikke entusiastisk. Han spiser sin ene filét og lar det være med det. Jeg føler derfor behov for å rekruttere flere sildespisere i familien og i dag fikk jeg kloa i Kjæresten. Mor hadde lagt igjen to pakker spekesild i kjøleskapet mitt, og vi ville gjerne ha en lettvint middag. Valget var altså enkelt. Og underholdende.

Kjæresten var meget, meget skeptisk. Han stirret vantro på den noe enkelt anrettede fisken med løkringer på toppen og ettersom undertegnede gapskrattet under hele serveringen er det ikke til å undres på om han trodde at han var i ferd med å lures trill rundt. Jeg opptrådte derfor som munnskjenk hvorpå han forsynte seg med både sild, poteter, stuing og rødbeter. Etter noen innledende runder med poteter og stuing var han klar for å angripe fisken. Og den gled ned. Bit for bit forsvant den fra tallerkenen.

Jeg ble rent entusiastisk! Kanskje jeg faktisk har vervet en ny sildespiser? Eller kanskje ikke? Det er ikke godt å si. Viktig å ikke presse på for hardt i starten. Vi får se hvordan det går.

- Helga Marie -

Bøker, bøker, bøker

Tidligere har jeg nevnt mine gode forsetter om å ikke kjøpe flere bøker før jeg har lest alle de jeg allerede eier. Det betyr lang karantene. Og jeg kommer ikke til å klare å holde meg i skinnet. Garantert. Jeg har allerede røket utpå flere ganger siden sist jeg skrev om saken.

Jeg har imidlertid en annen greie med bøker. Jeg har nemlig oppdaget at det går an å gi bort de jeg ikke regner med at jeg noen gang kommer til å lese igjen. På den måten har jeg blitt kvitt en hel del vervepremier, innmeldingspakker og delvis mislykkede innkjøp sammen med anmeldereksemplar av bøker jeg ikke ble spesielt betatt av. Om noen hadde fortalt meg, for 20 år siden, at jeg noen gang kom til å gi fra meg en bok frivillig ville jeg antatt at vedkommende var gal. Nå syns jeg imidlertid at det er en strålende idé.

På den andre siden har jeg ganske mange bøker jeg ikke får meg til å gi fra meg. Mange av dem kommer jeg nok ikke til å ta frem igjen for å lese, men de står der og minner meg om gode leseropplevelser. Og noen står der fordi de er vakre å se på. Nå er jeg glad i Sigrid Undset og kunne gjerne hatt bøkene hennes i bokhylla uansett, men det skader jo ikke at de i tillegg er pent innbundet med skinnrygg, et varp på £10,- for 20 bøker på sjømannskirka i London våren 2000. (Bøker på norsk står relativt lavt i kurs i London, selv blant nordmennene.)

En samling bøker jeg ikke gir fra meg godvillig er barnebøkene mine. Jeg elsker å ta dem frem igjen og lese på nytt og på nytt. Hvorfor? Det har nok absolutt med gode minner å gjøre. Og gode bøker er som gode venner - de er slitesterke.

Her er et lite knippe "evergreens" fra barnebokavdelingen min, herved varmt anbefalt:

• Rasmus på loffen av Astrid Lindgren
  
• Heidi av Johanna Spyri
• Det suser i sivet av Kenneth Grahame
• Barna på Mikkelsplassen av Kirsten Langbo
  
• Anne fra Bjørkely av L. M. Montgomery

God bok!

- Helga Marie -

Hvor er lommeboka mi?!

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som spesielt glemsk, men det hender at jeg imponerer meg selv.

For noen år siden reiste lommeboka mi alene på tur til Trondheim. Jeg hadde lagt den i setet og glemt den. Fort gjort, og heldigvis kom den tilbake. Noen år senere holdt det samme på å skje igjen. Den gangen oppdaget jeg fadesen i siste liten. Iført en nokså fullstappet, stor og uformelig ryggsekk kastet jeg meg inn på toget igjen før det gikk videre. Jeg kjempet mot de nye passasjerene som forsøkte å finne frem til plasser for seg og bagasjen og prikket min nabo fra reisen hardt på skulderen. Han så meget uforstående og irritert ut, men skjønte til slutt bablingen min kombinert med pekebevegelser mot setet. Etterpå, da jeg sto på perrongen og så toget tøffe videre mot trønderhovedstaden kunne jeg bare konstatere at jeg hadde vært heldig og at neste gang kan jeg vurdere å slenge sekken på perrongen før jeg border toget på nytt.

Nuvel. I går skulle jeg på en viktig Oslotur. Nå er jeg svært glad i å reise til Oslo, så slik sett er alle Osloturer viktige. Men denne gangen var jeg ute i det høytidelige ærend å hente brudekjolen min. Til det trengte jeg, slik jeg så det, flere ting. Reisefølge (søster), transport (bil) og betalingsmuligheter (lommebok). Det viste seg imidlertid at jeg aldri om så langt som til å ta med lommeboka. Jeg hadde med mye annet artig, men akkurat muligheter for legitimering og betaling var det dårlig med. Jeg skal ikke påstå annet enn at jeg var litt småsur en stund. Ikke bare trengte jeg virkelig en del penger denne dagen, men bare minuttet før vi oppdaget at lommeboka ikke var med på tur hadde jeg lagt ut om at jeg selvsagt skulle dekke turen for Søs som tross alt var med delvis fordi jeg ville ha reisefølge.

Men når jeg nå skulle reise avgårde uten lommebok var det jo heldig at jeg hadde med Søs. Hun overtok rattet og betalte alle mine utlegg i byen - strengt tatt var det riktig behagelig. Da hun hadde utstyrt meg med dagskort og lommepenger kunne hun i tillegg få ordnet noen av sine egne ærend også. En ren vinn-vinn-situasjon etter min mening.

Jeg tar med meg Søs neste gang jeg glemmer lommeboka også!

- Helga Marie -

Ukeslutt med Hans Børli

JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli (Dagene, 1958)

Et minne for livet

Jeg er glad i musikk og har en fortid som elev i musikkskolen (som det het før det ble kulturskolen) med fiolin som instrument. De siste årene har jeg imidlertid mest lyttet til musikk og der er jeg nærmest altetende avhengig av humøret. Bruce Springsteen er en artist jeg har stor sans for og det hadde vært flott å være på konsert med ham i Bergen. Noen blodfan er jeg imidlertid ikke, så det ble ingen Bergenstur på meg. Jeg har kost meg med innslag på nyhetene istedet.

Men jeg har en tidligere studievenninne som må sies å høre til den virkelig innerste sirkelen av fans og hun har vært på konsert. Hun og datteren. Se her:



Et minne for livet? I think so!

- Helga Marie -

Den gang jeg var ung

Det nærmer seg sommerferie og gangene på skolen blir gradvis tommere. De siste som skal ha muntlig eksamen får beskjed i morgen tidlig og de elevene som er ferdige er i stor grad permittert. Som relativt ny lærer i videregående syns jeg fortsatt det er uvant at tiden frem mot sommerferien toner så gradvis (og ukontrollert) ut. Alt avhenger av hvilke elever som kommer opp til muntlig eksamen og hvilke lærere som skal være sensorer her og der. Man mister lett oversikten og kan plutselig komme til å glemme at man faktisk har en stakkars enslig elev som sitter og venter på en lærer hvis hode er i ferd med å ta sommerferie.

Man kan selvsagt mene at det er synd at skoleåret blir så "hullete" på slutten. Ideellt sett skulle i alle fall de fagene som fortsetter i andre enden av sommerferien fortsette undervisningen ut i neste uke. Samtidig blir det fristende mye tid til å rydde i papirer og få litt oversikt over sånt som lett blir liggende i en hektisk hverdag. Jeg innrømmer at jeg har nytt disse siste dagene da tiden i stor grad har vært min egen.

Medier og kommunikasjon, med lærerne i spissen, har imidlertid klart å skape en strålende swung på de siste ukene av skoleåret! De har hatt filmfestival. Med to ukers intens jobbing der elevene har laget egne filmer etter helt egne ideer og med dagens prisutdeling som høydepunkt. Jammen er de flinke, disse elevene våre. Så kreative! Og så god gjennomføringsevne! Jeg er dypt imponert. I tillegg til å være temmelig fornøyd med æren av å være en av prisutdelerne. "Frankly, my dear, I don't give a damn!" Skikkelig stas. Jeg delte altså ut pris for beste replikk, om noen lurte på det.



Og så blir jeg jo litt nostalgisk, da, og tenker på hvor forskjellig slutten av skoleåret var dengang jeg var ung. Jeg kan liksom ikke huske at vi hadde så mye fri før ferien faktisk startet. Hm. Har ingen i nærheten til å korrigere hukommelsen min akkurat nå heller. Slik jeg husker det satt vi på skolebenken "to the bitter end", men det kan jo hende jeg husker feil. Dessuten har det vært både en og to utdanningsreformer siden undertegnede forlot videregående i juni 1994, så det er jo ikke annet å vente enn at noen ting er annerledes. For eksempel tror jeg det må være mange flere elever som er oppe til eksamen nå enn det var før. Uansett er det stor forskjell på å være lærer og å være elev. Og det er interessant å granske skolehverdagen fra andre siden.

- Helga Marie -

Ukeslutt med Karin Boye

MORGON

När morgonens sol genom rutan smyger,
glad och försiktig,
lik ett barn, som vill överraska
tidigt, tidigt en festlig dag --
då sträcker jag full av växande jubel
öppna famnen mot stundande dag --
ty dagen är du,
och ljuset är du,
solen är du,
och våren är du,
och hela det vackra, vackra,
väntande livet är du!

Karin Boye (Moln, 1922)

- Helga Marie -

Skjørt som glass, eller som nattgammel is

Det tok noen dager før jeg klarte å ta det inn. Vi hørte det på radionyhetene på vei hjem fra pinseferie på mandag, men det vi hørte passet så dårlig med varme, avslappede feriekropper og inntrykk vi skulle fordøye at det først er nå de siste par dagene jeg har klart å forholde meg litt mer til nyheten om den mystiske flyulykken over Atlanterhavet.

Egentlig har jeg ikke så lyst til å vite noe særlig. Det er så fælt. Begynner jeg å tenke ser jeg for meg skrekkslagne mennesker som skjønner at de skal dø - kaos inne i flyet i kort eller lang tid før det er ugjenkallelig over. Det er ille nok å forholde seg til helt ukjente mennesker som opplever en katastrofe. Men så kommer bildene. Menneskene får ansikter. De er unge og gamle. Noen er på forretningsreise, noen har vært på ferie. Noen skal snart gifte seg. På grotesk vis har døden gjort dem til kjendiser.

Så for å slippe ansiktene fokuserer man heller på tekniske ting. Som hvorvidt de har funnet vrakrester og jakten på ferdskriveren på flere tusen meters dybde. På en måte føles det mer håndgripelig - i det minste noe man kan lete etter. Men selv det er ganske enormt. Kan man virkelig klare å finne en tingest fra et så ødelagt fly etter at den har fått synke til bunns og lagt seg godt til rette under hva-det-nå-er som vokser på sånne dyp. Med bare dypvannsfisk som vitner.

Må forresten innrømme at jeg syns det er merkelig at familier deler seg fordi de er redde for flystyrt. At foreldre kan gjøre sånne valg hvis er på reise uten barna sine og vil unngå at de blir helt foreldreløse om ulykken er ute er nå en ting, men hvordan kan man leve videre etterpå i vissheten om at man tilfeldigvis havnet på rett fly? Ville det ikke være bedre å få gå i døden sammen? Eller er sånne tanker bare dødsromantikk?

Og så den lille gutten som reiste alene. Store ører og tykke brilleglass. En liten pjokk, ikke mer. Som går på skole så uendelig langt fra foreldrene sine. En verden og en tankegang så fjernt fra min at jeg har vondt for å fatte det. Jeg får i et glimt se Helga Marie 11 år og blir dypt takknemlig over å ha ubemidlede, vanlige foreldre jeg fikk se hver dag. Som riktignok presset meg til å overvinne hjemlengsel ved å dra på orkestertur og skoletur, men som aldri ville tenkt tanken en gang på å sende meg bort i måneder av gangen for å gå på en spesiell skole.

Man skal ikke felle dom over andre, neida, men jeg innrømmer gjerne at jeg har vondt for å la være. Ulykker kan skje uansett, de har ingenting med om man har sendt barnet sitt på aleneflytur å gjøre. Ingen fortjener å oppleve slike skrekkelige ting.

Til syvende og sist blir det en påminnelse om hvor skjørt livet er. Som glass, eller som nattgammel is.

- Helga Marie -

Frihet i en liten eske

I snart to år har jeg vært fornøyd eier av ovenforavbildede Skoda Fabia - min aller første bil. Ettersom jeg ikke har tatt det store steget å bli huseier enda har bilen vært min største investering til nå. Men nå er den til salgs og det er litt vemodig. Den har nemlig betydd frihet (i en liten eske). Den har transportert meg hit og dit når jeg har hatt behov for det - av og til langt og fullstappet av ting og tang, innimellom på kjappe småturer til butikken. I et miljøperspektiv er det selvsagt prisverdig å bruke bilen minst mulig. Men åh, så deilig det er å kunne sette seg i bilen fremfor å ta sykkelen når regnet høljer ned og man har lyst til å stikke på venninnebesøk.

Nå er det ikke slik at jeg skal klare meg helt uten bil, for i løpet av de nærmeste ukene dukker det opp en større firhjuling her, så jeg skal vel ikke påberope meg et spesielt miljøengasjement i så måte når jeg tenker meg om. Jeg får heller fokusere på at det er bedre å klare seg med en bil enn med to (selv om det beste for miljøet selvsagt ville være ingen...).

Åkke som - det blir litt rart å skulle legge "lille blå" ut på finn.no.

- Helga Marie -

Lykke

Etter en sånn pinsehelg er jeg vel knapt den eneste som har kjent lykkebegeret fylles til randen, flyte over og forgylle verden enda mer. Gode venner, deilig vær, vakker natur, god mat og drikke, sene kvelder, mygg og flått, bading i litt for kaldt vann, kajakkpadling, musikk, hvitmalte vegger og rent sengetøy i krepp, litt solbrente kropper, støle armer, trøtte unger...

Initiativtakerne til helgens usedvanlig vellykkede utflukt til Hamburgö og Hamburgö gamla skola feiret runde tall og ville tromme sammen til fest. Og fest ble det. En riktig minnerik en, på alle vis. Det kom strømmende fest- og ferieklare gjester fra Norge, Sverige, Danmark og Storbritannia og denne salige forening av mennesker gjorde sitt ytterste for å kose seg og nyte livet. Selv ikke kø gjennom Østfold og biler uten klimaanlegg kunne ødelegge moroa.



Kjæresten og jeg gjorde oss litt mer kjent med kajakkpadling, noe vi bare såvidt hadde prøvd før. Nå er i alle fall jeg blitt hekta. Naturopplevelsen ved å padle rundt i den Båhuslenske skjærgården mellom holmer og skjær i blank maisol var overveldende. Innimellom de karrige knausene lå lune små viker med boliger som nå er blitt feriested, men som en gang var trygge havner for fiskere og familiene deres. Sjøbuer dekorerte de grå steinene her og der. Måkene voktet på oss og skrek advarende for å minne oss om hvem som hersker der ute og gjøken gol uavbrutt.

Det blir lett klisje. Jeg kommer i tanke om et sitat fra Anna Karenina av Leo Tolstoj. Egentlig veldig godt sagt, og kanskje med overføringspotensiale til opplevelser:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det er ikke enkelt å skrive interessant om lykken, det blir lett for mye og forslitt, men det er vanskelig å ikke prøve når følelsen griper en så sterkt at det virker som om tiden står helt stille og alt ånder fred og idyll. Så bær over med meg - det var ikke mulig å ikke skrive om denne helgen.

Inger Hagerup får siste ordet selv om det ikke er sesong for bjørnebær enda:

SOMMERØYA

Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte,
søte,
store,
bjørnebær!

- Helga Marie -